Rykker ikke ned

Men VIF har ingen ting å fortelle om.

(Dagbladet.no): Aalesund - Vålerenga 0-0.

VIF-TRENER Martin Andresen har innført det nye fotballbegrepet «hvileår». Det er bemerkelseverdig i seg selv i en sport der kravene til øyeblikkelige resultater bare øker, men det mest overraskende er at det har skjedd tilsynelatende uten intern motstand i Oslo-klubben.

For øyeblikket er det Vålerengas største problem. Nå kan alle gjøre som Martin å glemme tabellen. VIF rykker ikke ned. Men tar ikke klubbmiljøet tak i diskusjonen om hvilket fotballag som fortsatt skal være Oslos stolthet, står VIF bom fast.

I lengden føles det like ille.

DET å være VIF-tilhenger har i flere tiår vært en sammenhengende øvelse i kunsten å tåle store svingninger. Stabilitet har vært et tilnærmet ikke-ord i miljøet rundt Valle. Det uforutsigbare er blitt dyrket som klubbens aller helligste. Når VIF-fansen har tittet på seg selv i speilet, er er det nettopp dette de er blitt mest sjarmert av; sitt eget speilbilde som de sanne bohemene.sje

Ute på banen har dette sjeldent vært den egentlige historien.

Joda; myten om cupfinalen Erik Foss en gang vant for klubben iført lange underbukser lever fortsatt, men den sportslige virkeligheten fortoner seg ganske annerledes. VIFs sportslige storhetstid både på 1980-tallet under Gunder Bengtsson og i 2004/2005-sesongen med Kjetil Rekdal var blottet for sprell, men derimot tungt fundert på defensiv disiplin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VIFi moderne tid har aldri oppnådd fotballresultater med et spill som har lignet på fansens forestilling om hva som er ekte Vålerenga.

RYKKER IKKE NED: Men Esten O. Sæther mener at Martin Andresen må dele drømmene sine om hvilken fotball han vil spille og overbevise tilhørerne om hvorfor det har vært nødvendig å vente ett år på den. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / SCANPIX
RYKKER IKKE NED: Men Esten O. Sæther mener at Martin Andresen må dele drømmene sine om hvilken fotball han vil spille og overbevise tilhørerne om hvorfor det har vært nødvendig å vente ett år på den. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / SCANPIX Vis mer

JEG LURER på om det aspektet i det hele tatt ble diskutert da klubbledelsen i fjor høst i praksis valgte å overføre all sportslig myndighet til Martin Andresen. Det hadde vært interessant å høre hvordan de sentrale VIF-stemmene den gangen vurderte den nye trenerens plass i profileringen til hovedstadens eneste brede folkelige fotballklubb.

Men hvem snakker egentlig med VIFs stemme for tida? Klubben har en sportslig sjef som syntes det er mer spennende å fortsette med fotballjobbing for en 2.divisjonforening i Bærum, administrasjonen blir ledet av en vennlig økonom uten klubbhistorie og styreformannen er en politiker som er gatesmart nok; men som helt mangler fotballkompetanse til å utfordre VIFs identitet.

Dermed høres bare ulike røster fra de mer eller mindre tilfeldige tilhengerne som mediene henter inn med håp om at en eller annen snart skriker at nok er nok. Foreløpig har det vært skuffende stille sett fra et enkelt konfliktperspektiv, men positivt lojalt om du ønsker VIF alt godt.

Nettopp fansens tålmodighet med denne dårlige sesongen, har vært årets store lyspunkt. Tilhengere som skjønner at fotball er et utviklingsspill, er i lengden gull verdt. Men tålmodigheten hjelper lite om klubben fortsatt mørkelegger all sin interne debatt.

SLIK ble ikke gamletrener Kjetil Rekdals viktigste motstand det laget hans presterte på Color Line Stadion mot VIF. Aalesund har fortsatt Tippeligaens klart dårlig mannskap, og var egentlig ikke i nærheten av tre poeng på hjemmebane. Til det var det elementære pasningsspillet alt for upresist.

Men Rekdal selv var helt presis da han for noen dager siden pekte på Vålerengas hovedproblem:

** Laget synes ikke lenger i mediene.

Selv denne mislykkete sesongen, har ikke vært dårlig nok. Midt i hvileåret er det rett og slett blitt for stille.

Rykker ikke ned

EN SAK er å prate breialt om en type fotball og spille en annen. Noe annet er det å knapt snakke i det hele tatt.

I forrige uke hadde Martin Andresen og fansen et visstnok trivelig og oppklarende møte på stamstedet Bohemen, men fortsatt gjenstår det at den etter hvert ikke fullt så nye VIF-treneren møter det store hjemmepublikummet og forklarer hva han vil skal skje med klubben deres.

Martin må dele drømmene sine om hvilken fotball han vil spille og overbevise tilhørerne om hvorfor det har vært nødvendig å vente ett år på den.

FÅ SKJØNNER bedre enn VIF-tilhengere at god fotball først og fremst er en god fortelling. De er mer enn klare til fortsatt å lure seg selv.

Men da må Martin avbryte hvileåret og begynne å fortelle.

VIF tåler å rykke ned i 1.divisjon, men ikke ned i stillheten.