FULLSTENDIG MISFORSTÅTT: Når vi fortsatt insisterer på å kalle Therese Johaugs leppesalve for doping, er det kanskje ikke så rart at så mange sliter med å bli kvitt mistankene mot norsk idrett. Her med Ingvild Flugstad Østberg (t.v.) etter gårsdagens strålende rulleskirenn opp Lysebotn . Foto: Andreas Lekang / Dagbladet
FULLSTENDIG MISFORSTÅTT: Når vi fortsatt insisterer på å kalle Therese Johaugs leppesalve for doping, er det kanskje ikke så rart at så mange sliter med å bli kvitt mistankene mot norsk idrett. Her med Ingvild Flugstad Østberg (t.v.) etter gårsdagens strålende rulleskirenn opp Lysebotn . Foto: Andreas Lekang / DagbladetVis mer

Mistro mot norsk toppidrett

Så galt går det når noen fortsatt kaller Johaugs leppesalve for doping

En ganske misforstått norsk mistro mot egne idrettshelter.

NÅR nesten halvparten av spurte nordmenn tror de nasjonale idrettsheltene deres bevisst har brukt dop for å få bedre resultater, er disse tankene ikke bare et problem for norsk idrett:

  • . Mistroen må også plage idrettspublikummet selv.

For mens norsk toppidrett de siste åra har vært mer populært enn noen gang hos hjemmepublikummet, sliter altså 46 prosent av oss ifølge Ipsos sin nye gallup for Dagbladet med mistanken om at all gleden og alle medaljene kommer ispedd litt juks.

For meg hadde en slik mistro gjort at jeg hadde slått av TV-en og logget meg ut av nettet mens denne angivelig falske sportsunderholdningen fortsatte.

Om antakelsen hadde vært sann altså.

Men det er den ikke.

TILBAKE: Therese Johaug stråler av glede og pågangsmot etter to tøffe år i kulda. Nå trener hun i 1400 meters høyde på Sognefjellet med sommervarmt vær og gode venner. Video: Lars Eivind Bones og Fredrik Stuve / Dagbladet Vis mer

ETTER å ha brukt det meste av yrkeslivet mitt fra midt på 1970-tallet til å beskytte norsk idrett mot dopingsvindelen, har jeg fått en noenlunde brukbar oversikt over vår andel av jukset. Det er ingen tvil om at den er der, og at flere gode norske resultater opp gjennom historien er kommet fordi enkeltutøvere og miljøer bevisst valgte å være uærlige. Akkurat det viser både de store avsløringene i friidrett og sykkel, samt de undersøkelsene vi har gjort også gjennom Dagbladet i dopingsaker som av ulike grunner ikke endte med dom:

  • Det finnes altså ingen egen god norsk moral som beskytter totalt mot svindel.

Derimot er det de siste ti, femten åra blitt bygget opp et troverdig, uavhengig, kontrollapparat som støtter den brede tradisjonen for ærlig konkurranse som har preget norsk idrettsbevegelse gjennom hele dens 150 år lange historie. I likhet med holdningene i svensk idrett har det å bruke ulovlige stimulerende midler i alle disse åra vært forbundet med stor sosial skam.

Slik gjorde man bare ikke.

DET er nettopp denne sterke tradisjonen som blir utfordret gjennom dagens nitriste meningsmåling. For hva er poenget med å verne om sunn idrett rundt omkring i alle klubbene, hvis halvparten av befolkningen plager seg med tanken om at alt dette pratet om en rein norsk idrett bare er løgn?

Denne helt unødvendig mistanken svekker jo det nasjonale forsvarsverket mot det å dope seg. Det er ingen tvil om effekten av utstrakt mistro:

  • Det å forvente juks, hjelper i seg selv fram jukset.

Da blir sluttresultatet akkurat så feigt som den grunnleggende unnskyldningen for eget svik som svindlerne i alle land alltid har kommet meg:

- Jeg doper meg bare fordi alle andre gjør det.

MEN verken i norsk bredde -eller toppidrett er den antakelsen sann. Antall juksere er forsvinnende lite hos oss og ingen av de viktige nasjonale idrettene har et miljø der det å jukse er vanlig eller blir godtatt.

Sånn er altså nesten halvparten av oss blitt lurt til å mistro. Det er kanskje ikke så rart i et mediebilde der sportsdekningen preges av dop, og der flere av de norske mediene sliter med nyansene i dekningen av vår egen andel av svindelen.

ETTER AT Dagbladet i fjor sommer presenterte en tilsvarende meningsmåling der nesten en av tre nordmenn tvilte på om langrennsheltene våre var rene, har sportskommentatoren i Norges mest leste avis anklaget langrennsledelsen fordi de konsekvent benevner Therese Johaugs bruk av leppesalve for «brudd på dopingreglene» i stedet for å kalle det «doping». Men hvis vi i mediene ikke klarer å holde fast på den ekstreme forskjellen mellom bevisst svindel og ubevisst regelbrudd, bidrar vi nettopp til den alminnelige forvirringen som er bakgrunnen for dagens meningsmåling.

På samme vis publiserte Norsk Rikskringkasting (NRK) sist vinter rett før OL-starten en medisinsk sett mildt sagt sjuskete reportasje om all astmamedisinen som den norske troppen hadde med til Pyeongchang. Denne reportasjen gikk verden over, og etterlot et inntrykk av at den norske suksessen baserte seg på en planlagt svindel. Eller som tittelen lød i en østerriksk avis:

  • - Doktor, er alle de norske dopet?

Det riktige svaret vet vi: Nei, svært få nordmenn er dopet, og etter de mange kontrollresultatene å dømme sannsynligvis ingen som var i Pyeongchang.

DEN snedige tittelen på den VG-kommentaren der Therese Johaugs ubetenksomhet altså ble betegnet som doping, var «Det vanskelige D-ordet». Men ingen i de to rettssakene mot henne snakket noen gang om bevisst juks. Ganske enkelt fordi noe slikt ikke forekom verken i denne saken eller for den saks skyld i dommen mot Martin Johnsrud Sundby året før fra Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS).

Vanskeligere er det ikke.

Da bør det heller ikke være så vrient for det norske hjemmepublikummet å glede seg over norsk idrett som den egentlig er.