KALLET: IOC-president Thomas Bach vil ha kulturminister Linda Hofstad Helleland til å skaffe flere internasjonale kvinnelige idrettsledere. Da passer det dårlig å velge en lukket, selvioppnevnt gruppe med bare eldre menn som rådgivere. FOTO: Geir Olsen / NTB scanpix
KALLET: IOC-president Thomas Bach vil ha kulturminister Linda Hofstad Helleland til å skaffe flere internasjonale kvinnelige idrettsledere. Da passer det dårlig å velge en lukket, selvioppnevnt gruppe med bare eldre menn som rådgivere. FOTO: Geir Olsen / NTB scanpixVis mer

Maktkampen i norsk idrett:

Sa hun skulle få fram jentene: Satser heller på gamle menn

Her er noen av tallene som viser at norsk idrett står mye sterkere enn kulturministeren og de andre kritikerne påstår.

SIST vinter trodde kulturminister Linda Hofstad Helleland at hun fikk et kall fra president Thomas Bach i den internasjonale olympiske komite om å gjøre noe med kvinneandelen blant idrettsledere over hele verden:

- Det er pinlig for likestillinglandet Norge, sa hun dengang etter å ha fått vite at bare 20 prosent av de som sitter med makt i de enkelte idretten, er kvinner.

Der hadde kulturministeren helt rett. Derfor er det rart at hun forrige uke ønsket en selvoppnevnt gruppe rådgivere spesielt velkommen i forsøket på å tvinge fram en ny idrettspolitikk i strid med et presset Norges Idrettsforbund.

Gruppa er på ni medlemmer.

Alle gamle menn.

DET er mye annet rart enn kjønnsammensetningen ved denne gjengen under ivrig ledelse av tidligere toppidrettsjef Bjørge Stensbøl. Den har for eksempel plutselig satt i gang sin egen eldrerevolusjon mot den demokratiske styringen av norsk idrett.

FÅR SLIPPE TIL: Tidligere toppidrettssjef Bjørge Stensbøl er sjef for kulturministerens gamle menn. Nå spiller han igjen om makten over norsk idrett. FOTO:  Berit Roald / NTB scanpix
FÅR SLIPPE TIL: Tidligere toppidrettssjef Bjørge Stensbøl er sjef for kulturministerens gamle menn. Nå spiller han igjen om makten over norsk idrett. FOTO:  Berit Roald / NTB scanpix Vis mer

I et år som har vært preget av åpenhetsdebatt innen idrettsbevegelsen, er det underlig at noen tidligere maktpersoner bare kan danne en kompisgruppe på tvers av det vanlige idrettsdemokratiet for så å bli invitert inn til kulturministeren som de vise menn.

Det framstår ikke spesielt åpent, og heller ikke spesielt framtidsrettet. Et par av gutta; som Bjørge selv, var jo de ansvarlige sjefene i 2004 da Norges Idrettsforbund nesten gikk konkurs og staten måtte dekke inn rundt 75 millioner kroner for å sikre videre drift.

EGENTLIG består denne gjengen av fine, gamle sportsfolk, selv om enkelte med åra er blitt overraskende gretne på de som har erstattet dem i de ulike maktposisjonene de har hatt innen idrettsbevegelsen. Litt raushet med yngre krefter, kler de fleste av oss eldre:

  • Men dette er ikke mangel på alminnelig vennlighet; det er politikk.

Disse aksjonistene som begynte sine høyst personlige opprør med et leserinnlegg i VG, er vervet til kulturministerens forsøk på å endre maktforholdet i idretten. Det innleide PR-byrået som idrettstoppene har rotet seg borti, kunne ikke gjort det bedre. Tilsynelatende var det et folkeopprør på gang heiet fram av de villige hendene til Norges største og vanligvis svært journalistisk oppegående mediehus. På det viset fikk de ni gamle menn ri inn i den innbilte solnedgangen til norsk idrett for å redde oss som fortsatt er mest glad i fellesskapet i de lokale idrettsklubbene våre.

Vi skjønner ikke helt fra hva. For det eneste vi ser av farer for norsk idrett, er en kulturminister som nå herjer mer med idrettsbevegelsen enn godt er.

BJØRGE STENSBØL ser derimot mest elendighet. Han mener at nedgangen i norsk idrett har vart lenge. Veldig lenge:

- På alle felt har det vært en negativ utvikling de siste ti årene, sa Stensbøl ifølge kulturministerens hofforgan VG i en tilnærmet lukket debatt som kulturdepartementet nylig arrangerte om tilstanden i norsk idrett.

Ti års nedgang er faktisk nesten like lenge som de tolv årene som er gått siden Bjørge selv sluttet som sjef i Olympiatoppen. Der hadde Bjørge suksess som leder. Du trenger ikke være raus for å si det, men det går an å minne både ham og kulturministeren på alt det fine som har skjedd i norsk idrett i alle årene etterpå uten Stensbøl som sjef.

Som for eksempel at jentene strømmer til de største idrettene som aldri før. Mens Bjørge Stensbøl snakker om ti år med krise, har antall jenter i friidrett samtidig økt med 56 prosent, i ski med 22 prosent, håndball 14 prosent og i fotball med 7 prosent. Totalt sett har antall kvinner i idrettsbevegelsen økt med 20 prosent fra 2004 til 2014, mens antall menn har økt med 12 prosent. Det er bra tall også sett i forhold til befolkningsveksten i denne perioden.

Da går det an å spørre tilbake:

  • Er denne medlemsveksten tegn på en frivillig idrettsbevegelse som fortest mulig må reddes fra vanstyret?

Eller hva med boomen i mosjonssyklingen som med firedoblet medlemstall har laget en ny nasjonalsport, alle de flittige svømmeklubbene som de siste årene har fått orden på økonomien fordi de har overtatt driften av skolenes svømmeundervisning, de nye, annerledes jenteidrettene som cheerleading, et kjempeløft i moderne kampsporter, 60 000 uorganiserte skatere som nå ber om å få være med i Idrettsforbundet, alle de driftige håndballagene Norge rundt som har jobbet fram spillere gode nok til å dominere sporten internasjonalt gjennom hele dette tiåret, og det adelsmerket at norsk idrett i denne perioden har vært først i verden med å integrere paraidretten og special olympics i det vanlige klubbarbeidet.

Slik har det i hvert fall ikke vært krise for utvikling av hverdagsidretten eller mangel på gode, medmenneskelige verdier rundt omkring i de 7 000 lokalklubbene våre.

MEN kanskje tenker den gamle toppidrettsjefen bare på eliteidretten i elendighetsbeskrivelsen sin:

  • Altså på hvordan Norge internasjonalt ble omtalt som en verdenssensasjon i vinteridretten både i OL 2010 og 2014; de to første lekene der innflytelsen fra Bjørges sjefstid ikke lenger var avgjørende.

Obs; det siste var ironi, og da kan det tidvis gå for fort for oss gamle menn i ulike maktposisjoner i norsk idrett. Men såpass bør vi ha fått med oss:

  • Du skal være ganske sur for å grine over tilstanden for eliten i en idrettsnasjon som i hele denne perioden er blitt rangert blant verdens beste sportsnasjoner i forhold til innbyggertallet.

Er ikke dette bra nok for oss, er vi farlig nærsynte.

Da risikerer vi som den kvinnelige kulturministeren vår å be om råd fra grinete, gamle menn, mens unge skatere flokker seg om idrettsbevegelsen fordi det er der; på passe lang avstand fra kulturministerens politiske spill, at leken fortsatt funker.