Så lenge det er Norway Cup, er det fortsatt håp

Landets beste breddeturnering er det viktigste enkeltbidraget til toppidrett.

I EN LITT TRIST PERIODE for norsk fotball, der de beste forsvinner, og der «toppdivisjonen» snarere burde redusere antall lag til åtte i stedet for å utvide til 16: Ta deg en tur på Egeberg-sletta. Det gjør godt for humøret.

Det er vel antagelig ikke noe menneskeskapt som er perfekt, selv om det spilles musikk som høres sånn ut, og det males bilder som er vanskelig å tenke seg at selv Vår Herre ville gjort bedre. Jeg tror ikke han har noe å innvende mot Maradonas dribleserie mot England heller.

Det som skjer i regi av det enkelte ledd i Norges Idrettsforbund derimot, vil vi alle kunne se forbedringspotensiale i, selv om veldig mye er veldig bra. Unntaket måtte i så fall være Norway Cup. Det er det eneste jeg kan komme på som er tilnærmet perfekt, i sin unike kombinasjon av alle de vanligvis sprikende hensyn.

Det er ikke alltid så lett å finne praktiske eksempler på den angivelige vellykkede idrettslige miksen mellom topp og bredde. Alt for ofte tror de voksne at også barneidrett er toppidrett, og alt for sjelden husker de at de beste kommer fra massene, eller at også unger er forskjellige: Noen elsker å holde på med idretten sin hele døgnet, hele året - mens andre bare vil være sammen med disse en gang i blant.

NORWAY CUP er en turnering der kloke voksne hele tiden har gitt bredden, den sosiale profilen, fair play, jentene og endog det politisk korrekte svak forkjørsrett ved enhver anledning. Dermed er det blitt et arrangement som nesten alle de som blir virkelig gode, må innom på veien mot toppen -  i tillegg til de titusener for hvem fotball «bare» er en viktig og dannende aktivitet på veien mot voksenlivet.

Dermed er vi i den tilsynelatende pussige situasjon at landets beste breddeturnering er det viktigste enkeltbidraget til toppidrett. Det er ikke pussig for de som har skjønt poenget, men de virker dessverre å være i mindretall i idretten.

På Ekebergsletta er kan hende de kommende landslagsspillerne allerede dominerende på sine lag, men de må inkludere sine lagkamerater som er kommet kortere, og er mindre interesserte. Så merkverdig det enn kan høres ut: Det er en viktig del av utdannelsen for de beste.

Noen av dem som blir utenlandsproffer er det faktisk ikke mulig å plukke ut på sletta. De skjuler seg i mengden. Det er ennå ikke mye ved dem som indikerer at de engang skal spille i eliteserien, unntatt dette ene: Gløden i øynene. Den har de.

SE OG LÆR: Norske toppklubber har mye å lære av Norway Cup, skriver Otto Ulseth. Her er Ekebergsletta, sett fra oven. Foto: STIAN LYSBERG SOLUM/SCANPIX
SE OG LÆR: Norske toppklubber har mye å lære av Norway Cup, skriver Otto Ulseth. Her er Ekebergsletta, sett fra oven. Foto: STIAN LYSBERG SOLUM/SCANPIX Vis mer

I IDRETT ER DET- heldigvis - slik at vi i ung alder må ha med mange, også for å kunne utvikle fremtidige profiler. Langt viktigere er det naturligvis at vi må involvere de unge i idretten og holde dem der lenge nok til at de venner seg til å være fysisk aktive.

Norway Cup kombinerer disse to hensynene på en måte som langt de fleste eliteserieklubbene kunne ha mye å lære av.

Med andre ord: I den grad det som skjer på toppen er litt trist, er det på tross av Norway Cup. Men så lenge det er Norway Cup, er det fortsatt håp.

Så lenge det er Norway Cup, er det fortsatt håp