VEL DRASTISK: Den russiske superstjerne Jelene Välbe ble så sint på en dopet lagvenninne under VM i Trondheim 1997 at hun truet med å skyte henne. Så ille ble det ikke selv i denne verste doptida, men det kostet i det minste de ærlige skiløperne mange medaljer.
VEL DRASTISK: Den russiske superstjerne Jelene Välbe ble så sint på en dopet lagvenninne under VM i Trondheim 1997 at hun truet med å skyte henne. Så ille ble det ikke selv i denne verste doptida, men det kostet i det minste de ærlige skiløperne mange medaljer.Vis mer

Thor Gotaas og Dagbladet kårer Tidenes 100 beste norske langrennsløpere

«Så sint at jeg kunne skyte henne»

En hel generasjon norske jenter konkurrerte midt i sportens ukultur. Det kostet dem mange medaljer.

DET er i utgangspunktet vrient nok å vurdere norsk prestasjoner for å sette opp en liste over våre 100 beste langrennsløpere. Sportens utvikling og konkurrentenes nivå er absolutt diskuterbart, men aller vanskeligst er det dessverre blitt å måle ærlighet. For hvilke resultater kan vi egentlig stole på?

Etter at dopingreglene så smått kom på plass utover 1980-tallet, er spørsmålet om hva som er ærlig konkurranse blitt stadig mer påtrengende. Det vi før bare ante; er det nå etter opprettelsen av Verdens Antidopingbyrå (WADA), innføringen av blodpass og offentliggjøringen av de to McLaren-rapportene, i hvert fall mulig å forstå.

Om vil vi.

SLIK er det ikke alltid. De siste årene har det gjerne kommet ulike TV-dokumentarer i forbindelse med de store skimesterskapene. Disse reportasjefilmene har handlet om den historiske svindelen i sporten. Dette er helt nødvendig journalistikk. Tør vi ikke på tvers av landegrenser ta tak i den sanne skihistorien, har vi heller ingen mulighet til å rydde opp i det som nå en uke før Seefeld-VM i det minste framstår som en renere utgave av internasjonal langrenn. Men et slikt journalistisk arbeid krever også ærlighet.

Det var det som gikk helt feil allerede i en av de tidligste utgavene av disse såkalte avsløringene da SVT i forbindelse med VM i 2013 plutselig plasserte den norske langrennsløperen Marit Mikkelsplass i en hovedrolle i programmet på grunn av en angivelig høy blodprosent fra verdensmesterskapet i Trondheim tilbake i 1997.

DOPTID: Bente Skari, Marit Mikkelsplass, Elin Nilsen og Anita Moen mistet alle flere medaljer på grunn av dopete konkurrenter. Her med sølvet etter OL-stafetten i 1998. FOTO: Tor Richardsen / SCANPIX
DOPTID: Bente Skari, Marit Mikkelsplass, Elin Nilsen og Anita Moen mistet alle flere medaljer på grunn av dopete konkurrenter. Her med sølvet etter OL-stafetten i 1998. FOTO: Tor Richardsen / SCANPIX Vis mer

Det var en forsiktig sagt underlig casting:

- Det er umulig å forholde seg til et tall jeg aldri har hørt før eller fått noe kopi av. Føler hele saken som utrolig useriøs og sårende, sa Marit selv om rollen og påstanden i dokumentaren.

Det var en naturlig reaksjon på et TV-program som både hadde dårlige kilder og svakt fokus. For mens respekterte Mikkelsplass aldri har vært i nærheten av noe nasjonalt dopingmiljø, ble konkurrentene hennes fra det mesterskapet plukket vekk fra sporten en etter en.

DETTE var de tyngste dopårene i internasjonal skisport. Russiske Ljubov Jegorova ble tatt midt under mesterskapet etter å ha vunnet 5km for bruk av designerdopet bromantan.

Det var et stimulerende middel utviklet i Russland til bruk for landets militære og en og annen modig astronaut; altså en variant av folkemedisinen meldonium som kom på forbudslista for noen år siden. Russerne ble overrasket da flere av utøverne deres ble tatt etter å ha prøvd bromantan under sommer-OL i Atlanta året før:

- Vi sendte IOC opplysninger om stoffet for to år siden, men fikk ikke noe svar. Vi regnet med at det var trygt. Det beskytter kroppens imunforsvar, fortalte Russlands teamsjef Anatoly Kolesov den gangen.

I Trondheim var det den nåværende russiske langrennssjefen Jelena Välbe som måtte forsvare landets ære. Hun var tilsynelatende rasende på Jegorova som bodde med det russiske laget i et innleid skip nede på havna:

- Jeg ble så sint at jeg hadde mest lyst til å løpe inn på lugaren og skyte henne, fortalte Välbe til Adresseavisa etter at hun først hadde tatt mikrofonen oppe på VM-stadion i Granåsen og bedt kong Harald og det norske folk om unnskyldning.

Men at resten av det russiske jentelaget var høye på bloddop, unnskyldte hun ikke.

FOR det skjønte langrennsverdenen først noen år seinere da to av stjernene fra Trondheim; Larisa Lazutina og Olga Danilova, ble tatt for bloddop midt under OL i Salt Lake City. Seinere fulgte de fleste av de gode russiske skijentene etter på lista over sportens svindlere. For det var jo sant det som tsjekkiske Katarina Neumannova hadde sagt i dengang i Trondheim i et intervju med lokale Adresseavisa:

- Alle russere er selvlysende! Jeg kjenner Ljubov. Hun tar ikke dette på eget initiativ. I det russiske systemet er alt dirigert fra høyeste hold.

Så sentralstyrt var slett ikke alt dopet i langrennssporet i en samtid preget av finske skandaler og troløse italienske trylledoktorer, men hvordan skal vi da vurdere prestasjonene til de norske skijentene som konkurrerte samtidig?

NÅR vi vet at flere av dopingpreparatene har størst resultateffekt på kvinner, er det grunn til å løfte prestasjonene til løpere som Marit Mikkelsplass, Anita Moen og Hilde Gjermundshaug Pedersen. Ingen av dem vant noen individuelt gull, men de konkurrerte i den verste doptåka. Akkurat som noen av de norske skipionerene utover på 1980-tallet nok møtte det statlig styrte dopregimet i Sovjet og noen av de andre Østblokklandene.

Det er jo fra denne tida mange av kvinnerekordene i friidrett ble satt. Riktignok var det mer prestisje å hente på enkelte øvelser i den sporten, men olympisk idrett har alltid vært viktig for ulike diktaturer. Da er det grunn til å tro at også langrenn ble manipulert for å kaste glans over regimene.

DEN ikke-avslørte svindelen kan lett skygge for hvor gode skiløpere de norske jentene egentlig har vært på 1980 -og 90-tallet. Det var vanskelig nok å få oppmerksomhet for de som hele tida ble slått av konkurrenter som jukset og ble tatt for det. For det er forsatt stor forskjell mellom å vinne der og da, og det å få en medalje mange år på etterskudd fordi svindelen endelig ble avdekket.

Men nå er disse jentene i hvert fall plassert der de hører hjemme. Høyt på hederslista over Norges aller beste langrennsløpere.