Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Sæther går seg vill i analysen

Nei, Dagbladet. Vi skaper ikke «kalkulert bråk» for å holde liv i diskusjonen om spillmonopolet. Støyen er det monopolets dørvoktere som lager.

NY AVTALE: Rodhri Darch (t.v.) fra Kindred og verdensmester i sjakk Magnus Carlsen på torsdagens pressekonferanse, der det ble opplyst at Carlsen har undertegnet en avtale som gjør spillselskapet Unibet til hans hovedsponsor de neste to årene.
Foto: Ali Lorestani/TT / NTB scanpix
NY AVTALE: Rodhri Darch (t.v.) fra Kindred og verdensmester i sjakk Magnus Carlsen på torsdagens pressekonferanse, der det ble opplyst at Carlsen har undertegnet en avtale som gjør spillselskapet Unibet til hans hovedsponsor de neste to årene. Foto: Ali Lorestani/TT / NTB scanpix Vis mer

Dagbladets Esten O. Sæthers Magnus Carlsen-kommentar «Uønsket på TV-gallaen igjen» (31.01) er for så vidt et ryddig innlegg i en ellers opphetet og unyansert debatt om det norske spillmonopolet. Likevel mener jeg Sæther går seg vill i analysen når han fastslår at Unibet sin internasjonale reklameavtale med Magnus Carlsen er en del av en bevisst strategi for å skape støy rundt det norske spillmonopolet.

«Bråket», som Sæther kaller det, er det norske myndigheter, den norske idrettsbevegelsen og andre forsvarere av samfunnets mest ekstreme form for markedsmakt – monopolet - som står for når de utfordres eller kikkes i kortene. Når fortidas regulering belyses, diskuteres det med utestemme på barrikadene. Og vi som tør å utfordre det etablerte regimet, stigmatiseres, kritiseres og lyses i bann.

I ytringsfrihetens tegn søker vi ikke noe annet enn en rolig, sivilisert samtale i det offentlige rom, om framtidas norske pengespillmodell. En faktabasert debatt - uten grove beskyldninger, polarisering og personkarakteristikker – er noe ethvert, moderne storsamfunn bør strebe etter i enhver, framtidsrettet diskusjon. Her bør begge sider i debatten ha felles mål.

Unibets avtale med Magnus Carlsen er internasjonal, minst av alt med Norge som mål. Fordi den her ikke skal brukes kommersielt i strid med regelverket som gjelder for det norske spillmarkedet. Men om nordmenn likevel får med seg samarbeidet, og diskuterer avtalen – se, det er en helt annen sak.

Dagbladets sportskommentator fastslår at det « … neppe er noen tvil om at samfunnet har bedre sosial kontroll med spillavhengighet gjennom Norsk Tipping …». Jeg vil hevde at påstanden verken er dokumentert eller riktig, men registrerer at ordet «neppe» åpner for tvil.

Fakta: I dagens, norske spillmonopol, plasserer rundt halvparten av alle nordmenn, som spiller online på sport og underholdning, sine pengespill hos selskaper som er internasjonalt lovregulert utenfor det norske monopolet. Vi, som jobber for en norsk lisensordning etter modell fra Sverige og Danmark, vet at en pengespillmodell som samler alle spillselskaper og individer under ett, lovregulert regime, er den mest ansvarlige løsningen for å skape bedre beskyttelse for spillerne.

I Sverige, som har hatt tilsvarende lisensmodell siden 1. januar 2019, har kanaliseringsgraden – de som spiller online hos selskaper innenfor reguleringen, økt fra 44 prosent (før lisensmodellen kom) til 85-87 prosent ved utgangen av 2019. I Danmark er det nå bare åtte prosent av dem som spiller, som fortsatt bruker spillnettsider regulert utenfor Danmark.

I tillegg har 48.000 svensker ved utgangen av 2019 valgt å reservere seg mot pengespill i et felles register, «Spelpaus». Et felles utestengelses- og pausesystem er en naturlig del av en moderne lisensregulering, men er samtidig umulig å gjennomføre i en enerettsmodell som utfordres fra alle kanter.

I sum mener Sveriges sosialminister at «Spelpaus» har begrenset tapene for disse spillerne med minst 130 millioner svenske kroner. En tilsvarende spillestopp-modell kan vi også få i Norge. Først da kan vi oppnå «bedre sosial kontroll».

Sæthers påstand om at idrettsbevegelsen må gi avkall på 2,5 milliarder kroner i inntekter hvis Norge bryter med spillmonopolet, kan heller ikke dokumenteres. I Sverige har lisensmodellen så langt gitt staten økte inntekter, samtidig som idretten har fått helt nye inntektskilder gjennom lisenssystemet. For eksempel har Unibet investert 1,8 milliarder kroner i et langsiktig samarbeid med Allsvenskan og Superettan, og er også hovedsponsor for HockeyAllsvenskan.

Og til de som frykter at Norsk Tippings inntekter skal raseres i et lisenssystem: I Danmark har lisensordningen tilført mer penger til nasjonen enn monopolordningen. 2018 var et rekordår for det statseide søsterselskapet Danske Spil, som fikk regulert konkurranse i 2012. Selskapet leverte da det høyeste overskuddet noensinne, selv om man på lik linje med konkurrentene betaler 20 prosent i skatt av netto omsetning (beholdning etter utbetaling av spillgevinster).

Men i stedet for å diskutere tall og dommedagsprofetier rundt idrettens finansiering, mener vi Norge bør heve debattnivået til å handle om en langsiktig og forutsigbar finansieringsmodell over statsbudsjettet. Der norsk idrett og frivillighet løsrives fra enhver innblanding fra Norsk Tipping, og frigjøres fra sin avhengighet til forbrukskonjunkturer og nordmenns spilleglede på sports- og underholdningsspill.

Hvorfor skal en ny ballbinge på Kløfta, en kunstisbane i Tromsø eller en oppgradert innbytterbenk på Gol være avhengig av hvor mange nordmenn som spiller Lotto eller kjøper Flaxlodd?