Saftblander eller trener?

Noe er galt i norsk langrenn når både kvinnetrener Ketil Grindheim går på dagen fordi han ikke orker mer, og herretrener Steinar Mundal er sykmeldt. Langrennsledelsen burde gjort noe med disse problemene tidligere framfor å snakke høyt om fem VM-gull i Lahti.

Grindheims hovedproblem har vært at jentene på landslaget har hatt sine egne personlige trenere. Altfor mye tid er brukt på dobbeltkommunikasjon i tillegg til administrative gjøremål som ikke har noe med selve trenerrollen å gjøre.

Med unntak av Bente Skari som i stor grad kjører sitt eget løp med Dag Kaas som trener, har da også resultatene vært for dårlige.

  • Etter sesongslutt i fjor kom det fram at Inge Andersen ikke lenger var ønsket som landslagssjef. Han hadde trolig hatt et for stort ansvar som trener både for menn og kvinner.

Også den andre treneren, Pål Gunnar Mikkelsplass , lå tynt an, men ble reddet av utøvere som ville beholde ham som den praktikeren og kameraten han er. Erfarne løpere som Erling Jevne og Thomas Alsgaard gikk inn for Mikkelsplass.

  • I høst ble den nye langrennsorganisasjonen presentert: En ny stilling som overordnet fagsjef for langrenn ble opprettet og fylt av eks-verdensmester Terje Langli . Han presenterte Ketil Grindheim som ny kvinnetrener, mens Steinar Mundal og Pål Gunnar Mikkelsplass skulle dele på ansvaret for herrene, med den klare forutsetning at Mundal var overordnet. Løsningen var likevel ulogisk på den måten at landslagstreneren, altså Mundal, skulle ta hånd om de nestbeste, mens Mikkelsplass hadde det såkalte elitelaget.
  • Langrenn er en individuell idrett. Løperne kjører i stor grad egne treningsopplegg utenom samlingene. Noen av dem, som Thomas Alsgaard , har så mye rutine og kunnskap at han er blitt sin egen trener. Derfor har også landslagstrenerens oppgave blitt mer å koordinere og organisere enn å trene.
  • Slik kan det ikke fortsette. En landslagstrener må ha faglig autoritet og utøvernes lojalitet. Han er verken grøtkoker eller saftblander, men den personen som skal utvikle utøverne til bedre langrennsløpere.

Dette er elementært, men ingen selvfølge i et intrigant langrennsmiljø. Se på skiskytterne! De har klart å etablere et landslag med lagfølelse. Der ikke bare kvinner og menn drar nytte av hverandres kompetanse, men også tiltrekkes av hverandre.