Live-published photos and videos via Shootitlive

Sagaen om Island

Island skal spille i fotball-VM for første gang i historien. Hvordan er det mulig at en så liten nasjon klarer å utfordre stormakter i en av verdens største idretter?

REYKJAVIK (Dagbladet): Dommer Damir Skomina tar fløyta til munnen og blåser av kampen på Allianz Riviera i franske Nice. De 23 spillerne og resten av støtteapparatet stormer mot det ene hjørnet av stadion, hvor flere tusen ekstatiske supportere venter på sine helter med åpne armer.

Datoen er 27. juni 2016 og Island har nettopp slått England 2-1 i åttedelsfinalen i EM. Island, med sine 350 000 innbyggere, har slått knockout på nasjonen som ser på seg selv som fotballens hjem, en nasjon bestående av 53 millioner mennesker.

Nå skal i stor grad det samme islandske mannskapet spille VM for første gang, hvor Argentina, Kroatia og Nigeria står mellom nasjonen og en ny fotballbragd.

I 2012 var Island nummer 131 på FIFA-rankingen. Før VM sparkes i gang 14. juni er islendingene nummer 22.

Island er også den minste nasjonen som noensinne har kvalifisert seg til et VM-sluttspill.

Så hva er hemmeligheten bak suksessen?

Live-published photos and videos via Shootitlive

Fotballhaller

Kjøreturen fra flyplassen i Keflavik til hovedstaden Reykjavik tar rundt 45 minutter. Naturen på veien minner om et månelandskap som brer seg i alle retninger. Det er vanskelig å se for seg at det spilles mye fotball her.

Tidligere var fotball mer eller mindre en sommersport på Island, og noe som ble spilt i snaut tre måneder fra juni til august. Resten av året var det for kaldt til å drive med utendørsidrett.

I stedet spilte man gjerne håndball, basketball eller andre idretter innendørs på gamle tregulv de resterende ni månedene av året.

De fleste barn på Island driver med en eller flere idretter. Det normale er at barn velger hvilken sport de vil satse videre på i 13-14 årsalderen.

Fotball ble tidligere spilt på grus- og sandbaner. På 90-tallet begynte det sakte, men sikkert å bygges kunstgressbaner rundt om på øya. En islandsk delegasjon besøkte blant annet Norge for å se hvordan vi la til rette for kunstgressbaner på 90-tallet.

I seinere tid har det også blitt bygget sju store innendørshaller som er plassert rundt på øya - i tillegg til fem mindre haller.

På Island er meningene mange om hva som gjør at øya, som for det meste består av fjell, lavaørken og isbreer, klarer å bite fra seg mot de aller største i verdensidretten fotball.

Dagur Dagbjartsson er breddesjef i det islandske fotballforbundet. Han møter oss på Laugardalsvöllur, Islands landslagsarena som har i underkant av 10 000 sitteplasser.

Vi har panoramautsikt ut over det sjarmerende stadionanlegget, hvor banemannskapene gjør en siste finpuss på gressplenen før treningskampen mot Norge om to dager.

- Vi bygde de første innendørshallene rundt år 2000. Vi hadde ikke så mange kunstgressbaner på 90-tallet. Definitivt ikke på 80-tallet. Så vi spilte på grusbaner på vinterstid i mange, mange år, sier Dagbjartsson.

POPULÆRE: Dagur Dagbjartsson merker at interessen for Island har økt. Her er han på Laugardalsvöllur.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
POPULÆRE: Dagur Dagbjartsson merker at interessen for Island har økt. Her er han på Laugardalsvöllur. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Startet prosjekt

I dag er det plassert ut flere ballbinger med kunstgress - og de blir hyppig brukt. Fotball er den mest populære idretten på øya og interessen har blitt enda større etter landslagets suksess.

- Vi startet «miniputtprosjektet» for noen år siden. Vi bygget rundt 130 minibaner over hele landet, utendørs med kunstgress, varme og lys slik at du kan spille på vinteren. Alle banene er bygd i nærheten av skoler, noe som oppmuntrer barna til å spille på fritida etter skolen, sier Dagbjartsson.

- Hva har dere gjort med fotballen på Island de siste 20 åra?

- Jeg tror det er en blanding av mange forskjellige ting. Fasilitetene på Island har blitt bedre de siste 20 åra. Trenerutdanningen har blitt stadig bedre og flere trenere får UEFA-lisenser. Kubbene ansetter flere trenere på fulltid for å trene selv de yngste barna og tenåringene, sier Dagbjartsson.

Tall viser at 461 trenere på Island har UEFA B-lisens, mens 255 trenere har UEFA A-lisens (Europas høyeste offisielle trenerutdanning). I tillegg er det 18 trenere som har gjennomført UEFA Pro-lisensen i utlandet.

Totalt er det 600 trenere fordelt på 25 500 fotballspillere på Island. Det vil si én trener per 42 spillere. Alle trenerne er profesjonelle og får betalt for å trene - det er ingen frivillige. Alle barn får tilgang til kvalifiserte trenere fra dag én.

- Jeg kan ta mitt barn til hvilken klubb jeg vil og han eller hun kan trene der. De kan ikke si nei. De gir alle den samme behandlingen, om de er gode eller ikke så gode. Alle får trene like mange timer, alle får tilgang til de samme trenerne og like mye spilletid, sier Dagbjartsson.

Barna, både gutter og jenter, kan begynne på fotball allerede i treårsalderen og bruke fasilitetene til klubbene helt til de er 19 år gamle. Ingen forskjellsbehandles.

BALLBINGER: Ballbinger er bygd ved barneskoler over hele Island. Denne ligger ved  Akranes. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
BALLBINGER: Ballbinger er bygd ved barneskoler over hele Island. Denne ligger ved Akranes. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Fotballhimmelen

Ingen av fotballklubbene på Island er profesjonelle, mens noen av dem er semiprofesjonelle. Det vil si at det bare er noen få medlemmer som lever utelukkende av å spille fotball. De fleste har en jobb ved siden av.

Breidablik er den største klubben på Island og har rundt 1500 medlemmer fordelt på alle aldersgrupper. Den eneste innendørshallen i hovedstaden Reykjavík tilhører Breidablik.

Vi blir møtt av et mylder av gutter som løper i alle retninger når vi kommer inn i entreen til hallen. Jentene, som består av rundt 33 prosent av klubbens medlemmer, trener på et annet tidspunkt. Her er det blant annet bordtennisbord og flere TV-er, hvor et titalls barn ser på tegnefilmer og spiller TV-spill.

En liten trapp fører til selve hallen, hvor en stor kunstgressbanen dekker mesteparten av overflaten. For hvert trinn vi går ned trappa øker støynivået. Når døra går opp blir vi møtt av mer enn hundre barn som løper rundt på oppdelte baner og spiller fotball. På hver bane er det en trener som observerer.

Det er lett å spore gleden i ansiktene til de små, som løper rundt med navnene til helter som «Messi», «Neymar» og «Sigurdsson» på ryggen. Det er ingen krangling, bare lek og moro.

Her får energien til barna fri utfoldelse og det er lett å tenke at foreldre nyter stillheten ungene etterlater seg hjemme.

Det er lett å se hvorfor en engelsk trener uttalte: «Dette er himmelen», da han besøkte Breidabliks gedigne innendørshall.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Trenere og lærere

Ulfar Hinriksson er elitesjef i Breidablik. Han peker ut hver eneste trener i hallen og forteller hva de heter - alle er på fornavn i klubben - og noen er så unge som 15 år. Halvparten av trenerne har UEFA A-lisens og halvparten har UEFA B-lisens.

Hinriksson forklarer at mange av trenerne også er lærere, inkludert ham selv, noe som betyr at de er flinke til å jobbe med mennesker.

Det blir ikke gitt noen instruksjoner av trenerne, barna får mer eller mindre lov til å gjøre som de vil.

- Litt vil være det riktige ordet. Jeg vil ikke si at det er trening, men det er mer som guiding. Vi legger til rette for dem, men de gjør som de vil. De velger selv når de vil sentre og skyte og slike ting. Treneren er her mest dersom det skulle bli krangling eller hvis de har noen spørsmål, sier Hinriksson.

Noen ganger er det en fordel å være et lite land. Når du har så mange trenere fordelt på antall spillere, som i tillegg får god tid til å utvikle seg i sitt tempo, skal det litt til å overse talentfulle spillere.

- Det er arrogant å si at vi ikke går glipp av talent, men vi mister ikke talent slik vi tror mange andre land gjør, fordi konkurransen der er så stor. En god spiss vil f.eks. alltid bli lagt merke til selv om han ikke er så god i alle aspektene ved spillet sitt, sier Hinriksson.

Rundt 95 prosent av barna som spiller i Breidablik er fra skoler i nærheten. Islands aller største stjerne, Evertons Gylfi Sigurdsson, spilte i Breidablik da han var 13-14 år, før han dro til engelske Reading.

Sigurdsson vokste opp med foreldrene i Hafnarfjördur, noen mil utenfor Reykjavík. Han dro fra barndomsklubben FH (Fimleikafélag Hafnarfjardar) fordi Breidablik hadde bedre fasiliteter.

- Da Gylfi kom hit var det uvanlig. Vi har kanskje en som er utenbys fra i U16-laget her. Han er keeper og kommer hit fordi vi har profesjonelle keepertrenere, sier Hinriksson.

LÆRER OG ELITESJEF: Ulfar Hinriksson i hallen ved Breidablik.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
LÆRER OG ELITESJEF: Ulfar Hinriksson i hallen ved Breidablik. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Haller ikke årsaken

Sigurdsson vokste opp med foreldrene i Hafnarfjördur, noen mil utenfor Reykjavík. Han dro fra barndomsklubben FH (Fimleikafélag Hafnarfjardar) fordi Breidablik hadde bedre fasiliteter.

Før turen til Island hadde vi et mål om å møte Gylfi Sigurdssons far, Sigurdur Adalsteinsson. En prat med Hinriksson og noen telefoner seinere står vi utenfor huset hvor Gylfi vokste opp - en nokså stor bolig i et ellers lite boligfelt.

Adalsteinsson tok med seg kona og yngstesønnen til England da Gylfi var 15 år gammel. Her bodde familien til Gylfi var 20 år. Faren vil ikke høre snakk om at innendørshaller er årsaken til den islandske suksessen på landslaget.

- De fleste trenerne på Island snakker om dette, men det er bare tull. Ingen av dem som spiller på førstelaget er oppvokst med innendørshaller, sier Adalsteinsson.

- Vi har hatt innendørshaller i 15-16 og opp til 20 år. Og ingen av de unge islandske lagene er gode. Så ingenting har kommet fra innendørshallene, sier han, samtidig som han viser oss en gammel kunstgressbane hvor Gylfi spilte på som liten.

Adalsteinsson viser oss også hvor Gylfi gikk på skole. Det er tydelig at han er ivrig når han snakker om sønnen.

Landslaget til Island er først og fremst kollektivt sterkt uten mange individualister som skiller seg ut. Ifølge Adalsteinsson ble sønnen i ung alder oversett fordi han ikke var atletisk.

- Tingen var at vi på Island alltid ser på de største og sterkeste guttene, fordi barn er barn. Når de er 12 eller 13 år er det noen som er slik, og andre er slik. For noen tar det tid. De velger alltid ut guttene som er raskest og sterkest. Ikke de som er best teknisk, mener Adalsteinsson.

Han mener Gylfi og landslagsspissen Kolbeinn Sightorsson skilte seg ut da de var mindre.

- Han og Gylfi var de beste spillerne da de var unge. Alle visste om det, men Gylfi klarte ikke å komme inn på U17-laget da han var 17 år gammel. Johan Berg Gudmundsson, den andre spilleren som spiller i Premier League, han spilte heller aldri med U17, U19 eller U21. Han fikk først spille på seniorlaget. Hvorfor tror du det var slik? Fordi trenerne ikke så talentet, sier Adalsteinsson.

- Hva tror du er hemmeligheten bak Islands suksess?

- Jeg tror det er på grunn av foreldrene. Mentaliteten. Jeg er en forelder. Alle foreldre vil at barna sine skal gjøre det bra, og de galeste, meg og faren til Kolbeinn Sightorsson, begynte å trene guttene våre mer enn andre. Det er derfor de er gode.

Adalsteinsson forteller at Gylfi fikk spesialtrening i flere timer både før og etter treningene med klubben. Fram til Gylfi var ti år gammel ble han trent av faren, før broren tok over og trente ham på fulltid i noen år. Så fikk han erfaring i England allerede som 15-åring.

Det var nettopp mangelen på spesialtrening som gjorde at han tok med sønnen til England, for at han skulle utvikle seg.

TILBAKE TIL SØNNENS RØTTER: Faren til Gylfi Sigurdsson, Sigurdur Adalsteinsson, ved fotballbanen Gylfi Sigurdsson trente på da han var liten. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
TILBAKE TIL SØNNENS RØTTER: Faren til Gylfi Sigurdsson, Sigurdur Adalsteinsson, ved fotballbanen Gylfi Sigurdsson trente på da han var liten. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Vokst opp sammen

Stammen i det islandske landslaget består av 8-10 spillere som har gått gradene på ungdomslagene sammen. Mange av dem dro også utenlands tidlig for å få seg verdifull erfaring.

Det store spørsmålet er om dette er en unik spillergruppe som generasjoner etter dem ikke vil klare å kopiere.

Landslagssjef Heimir Hallgrímsson var assistent under Lars Lagerbäck, og tok over skuta etter svensken i 2016. Han har fortsatt der Lagerbäck slapp - med å føre Island til et stort sluttspill.

- Jeg mener denne spillergruppa er spesiell fordi båndet er veldig sterkt. De setter et eksempel for de unge spillerne og resten av Island også. At alt er mulig og at du kan oppnå alt hvis vi jobber sammen som en enhet. Og jeg mener at den beskjeden som disse gutta melder er så sterk for alle islendinger og spesielt ungdomsspillerne. At det ikke handler om individuelle spillere, men lagarbeid, når det kommer til et land som Island, hvis du skal oppnå det som Island har gjort de fire siste åra, sier Hallgrimsson til Dagbladet på en pressekonferanse.

Tidligere var det gjerne slik at islandske spillere ble tøffe og harde som følge av forholdene de trente under. Spørsmålet er om dagens generasjon har det litt for lett.

Vi hører historier om hvordan en spiller som Liverpools Mohamed Salah tok buss i flere timer til og fra trening som ung gutt for å oppnå proffdrømmen. I dag blir de fleste unge fotballspillerne på Island kjørt til trening av foreldrene, før de slippes inn i en varm hall eller ut på en varm kunstgressbane.

Det er en sterk kontrast til hvordan det var for rundt 20 år siden, da det ikke eksisterte innendørshaller eller kunstgressbaner med varmeanlegg på øya.

Mentaliteten til islendingene er i endring. Foreldre behandler barna sine som barn til de er tjue år gamle. De vokser opp nærmest uten vanskeligheter.

DEN STORE STJERNA: Heimir Hallgrímsson gir instrukser til Gylfi Sigurdsson. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
DEN STORE STJERNA: Heimir Hallgrímsson gir instrukser til Gylfi Sigurdsson. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Skapte karakter

Lars Lagerbäck (69) ledet Island i fire og et halvt år. Nå er han tilbake på gamle trakter hvor Norge møter Island til treningskamp. Det er mange som kjemper om oppmerksomheten hans nå som han har vendt «hjem» igjen.

Vi får ti minutter med Lagerbäck i en sofa på det norske spillerhotellet, og spør den norske landslagssjefen om dagens ungdom på Island har det litt for enkelt.

- Ja, det er et godt spørsmål. Heimir som jeg jobbet med er litt inne på den tanken, at det kanskje var noe som skapte karakter at de fikk spille fotball og trene fotball under tøffe forhold. Og det er kanskje det som har skapt denne kulturen som er på Island med klimaet og slike ting. De er vant med at det ikke alltid er så lett. Så det er veldig mulig. Samtidig kan de, når de blir eldre, trene året rundt med kvalitet på treningen, så hva man skal velge av de to tingene er det vanskelig å svare på, sier Lagerbäck til Dagbladet.

- Er dette en unik generasjon?

- Unik vet jeg ikke om den er, men hvis du ser på alle små land, så går det litt i bølger med resultater i en verdensidrett som fotball, så jeg tror ikke de kommer til å ta seg til fem-seks sluttspill på rad. Det ville overraske meg, men jeg vil ikke sverge på det heller (ler). De har et relativt alderstynget lag nå. Det er jo i prinsippet nesten samme lag som jeg startet med i 2012. Slik at dette generasjonsskiftet tror jeg kommer til å bli tøft for dem, slik er det for alle små land.

Lagerbäck syns det er vanskelig å peke på hva som er spesielt med denne spillergruppen.

- Det er vel i så fall menneskene her som er litt mer spesielle. Og så er det det at de fleste spillerne har flyttet utenlands når de var veldig unge slik at de har kommet i bedre miljøer, og så har ganske mange lyktes i disse miljøene, som har gjort at det har kommet fram en relativt stor gruppe spillere som er ganske bra, sier Lagerbäck.

LÆRER OG ELEV: Islands landslagssjef Heimir Hallgrímsson (t.h.) sammen med sin tidligere sjef Lars Lagerbäck .Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
LÆRER OG ELEV: Islands landslagssjef Heimir Hallgrímsson (t.h.) sammen med sin tidligere sjef Lars Lagerbäck .Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Dro ut tidlig

Johannes «Joey» Gudjonsson (37) er en av flere islendinger som dro utenlands tidlig. Etter en sesong som profesjonell i IA (Akranes), reiste han til Belgia og Racing Genk. Seinere har han spilt i Nederland, Spania og England - blant annet i Leicester og Burnley.

Nå er han tilbake i Akranes hvor han jobber som trener. Vi møter ham i en av de omtale innendørshallene på Island, hvor han selv deltar aktivt på treningen, selv om hovedpersonen selv merker at formen ikke er den samme som før:

- Jeg begynner å bli for gammel for dette.

Gudjonsson er andpusten etter en intens five-a-side-kamp hvor det ikke spares på noe i duellene. Samtidig viste den tidligere utenlandsproffen tidvis at han fortsatt har det inne.

Vi spaserer ut av hallen og inn på en stor gressbane hvor et jentelag trener. Det er snaut fem grader i lufta og bitende vind. Etterpå venter belønningen for spillerne, i form av et stort, varmt og felles utendørsbad.

Slike fasiliteter var det ikke da han vokste opp.

- I løpet av vinteren da været var greit spilte vi ute på sanden her borte og på grus også. Vi hadde ikke noen kunstgressbaner da jeg vokste opp. Vi fikk en innendørshall med tregulv. Da jeg var mellom 6 og 12 spilte vi en time i uka på tregulv innendørs. Det var så å si treningen vi fikk i løpet av vinteren, sier Gudjonsson.

Det å bli fotballproff er en av få muligheter islendinger har til å komme ut i den store verden. Og i dag våger mange å drømme stort. Det var ikke vanlig på Island.

- Det er flere gutter som ønsker å bli Gylfi Sigurdsson eller Aron Gunnarsson eller Johan Berg Gudmundsson. Det er flere av dem. De har flere rollemodeller. De ønsker å se seg selv som dem. Etter min mening hjelper det oss også til at barn våger å drømme større, mye større enn da jeg vokste opp. Jeg drømte om å bli profesjonell fotballspiller, men jeg sa det ikke høyt, sier Gudjonsson.

- Da jeg var yngre var det en merkelig ting å si som barn. Men du drømte om å spille på landslaget. Nå drømmer de yngre om å spille i EM og VM, noe som er bra for oss, for hvis de har store drømmer, vil de heldigvis jobbe for å oppnå dem også, sier han videre.

De fleste vi har møtt på Island er enige om at det er hardt arbeid som gjelder. Det sies at alle på Island kjenner noen som kjenner en som spiller på landslaget, noe som gjør samholdet sterkt.

TRENER I AKRANES: Johannes «Joey» Gudjonsson. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
TRENER I AKRANES: Johannes «Joey» Gudjonsson. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Stor interesse

Under EM for to år siden kom det rapporter om at 99,8 prosent av alle islendingene som så på TV da Island spilte mot England, så på den aktuelle kampen. I tillegg var rundt ti prosent av befolkningen i Frankrike for å følge sine helter.

Det finnes flere fordeler med å være en liten nasjon.

- Jeg tror det stammer fra røttene våre, fra det å være en liten nasjon og det at vi står sterkt sammen på Island. Vi har god selvtillit også. Vi ønsker å kjempe for hverandre og vi har klart å ta det med inn i landslaget. Jeg mener det er basisen; arbeidsmoralen vår. Vi kommer fra et land som det så vidt gikk an å bo i for noen hundre år siden, og vi har bygget opp en god nasjon og det vises på landslaget. Vi har en sterk ånd. Det handler om hardt arbeid, sier Gudjonsson.

På Island møter vi pressefolk fra Brasil, USA, Sverige og Italia for å nevne noe. Alle for å ta del i det islandske eventyret. Vi møter blant annet en brasiliansk journalist som har bodd på Island siden mars - kun for å dekke fotballgalskapen på øya inn mot VM.

Det ligger i den islandske mentaliteten at de kan overgå og vinne alt.

- Vi sier alltid at vi skal vinne Melodi Grand Prix hvert år. Men vi sender verre og verre sanger for hvert år som går, sier Brediabliks elitesjef Ulfar Hinriksson med latter i stemmen.

Og når Lionel Messi og resten av Argentina står på motsatt banehalvdel i åpningskampen i gruppe D, kan du være sikker på at det islandske folket tror på Island-seier.

Det smitter garantert over på spillerne.

LANDSHELTER: Det er flere plakater av fotballandslaget rundt på Island.Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
LANDSHELTER: Det er flere plakater av fotballandslaget rundt på Island.Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer