Ingvild Flugstad Østberg mister sesongen på grunn av tretthetsbrudd i foten

Sannheten om skaden

Ingvild Flugstad Østberg får ikke konkurrere på ski denne vinteren. Det har sin forklaring.

PÅ TOPP: Ingvild Flugstad Østberg på vei fra Meråker etter den flotte etappen under Ski Tour 2020. To uker seinere kom det første tretthetsbruddet, og seinere har hun slitt med å få kroppen klar for toppidrett. Da er det ingen grunn for oss til å gjøre veien tilbake vanskeligere for henne. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix
PÅ TOPP: Ingvild Flugstad Østberg på vei fra Meråker etter den flotte etappen under Ski Tour 2020. To uker seinere kom det første tretthetsbruddet, og seinere har hun slitt med å få kroppen klar for toppidrett. Da er det ingen grunn for oss til å gjøre veien tilbake vanskeligere for henne. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix Vis mer
Publisert

BEITOSTØLEN (Dagbladet): Det er ett år siden Ingvild Flugstad Østberg tok mikrofonen på det tradisjonelle pressetreffet før langrennsløpernes sesongåpning her oppe i skiparadiset, og kom med en uvanlig, personlig innrømmelse:

- Jeg har havnet i en situasjon der jeg ikke kan gå skirenn, sa hun.

Så fortalte Ingvild foran en fullsatt sal at hun ikke hadde klart å oppfylle alle kravene for sportens helseattest, og hvorfor hun som en av sportens yndlinger var nødt til å dele det nederlaget med en hel langrennsnasjon:

- Jeg kunne satt meg i en bil og bare forsvunnet, men dette må bli lettere å prate om, sa den vevre, lett skjelvende jenta der oppe på podiet.

Bare den formuleringen var egentlig nok til at vi som sportsjournalister igjen kunne skrive om hvor utfordrende det er for toppidrettsfolk å endre kroppen for å oppnå suksess:

- Kroppen trenger å komme på plussida. Jeg håper å være så ærlig og åpen om dette her, uten nødvendigvis å gå inn i hver minst detalj. Håper dere respekterer det, sa Ingvild til pressegjengen den gangen.

DET ble ikke slik. Mange ville ha mer å skrive om. Flere detaljer, tydeligere forklaringer. Sånn forsvant fokuset på en av langrennssportens største utfordringer, og ble til en debatt om denne åpenheten var åpen nok.

Som om Ingvilds tårer og stille hulking på vei bort fra den sjokkerende seansen ikke mer enn forklarte hvor dypt personlig den innrømmelsen også var.

Og hvor tøft det nå er ett år seinere å sitte igjen med to tretthetsbrudd og en definitiv beskjed fra landslagets helseteam om at hun ikke skal gå noe skirenn denne vinteren.

FORRIGE sesong fikk Ingvild overraskende fort orden på den grunnleggende forutsetningen for alle som skal prestere maksimalt. At det dag for dag er nok av bra mat og hvile.

Da hun var tilbake i konkurranse allerede i Tour de Ski, var det som en enda mer ettertenksom, voksen toppidrettsutøver:

- Det var en kamp jeg måtte ta, sa hun om de kravene til en riktig sammensatt hverdag som langrennsløpernes obligatoriske helseattest forutsetter. Og resultatene ble formidable:

  • Sannsynligvis har Ingvild Flugstad Østberg aldri gått en bedre distanserenn enn da hun rykket fra de svenske stjernene og nesten hentet inn Therese Johaug rett før Meråker under den lange kraftkrevende fjelletappen på Ski Tour 2020.

Bare for å ende på krykker med tretthetsbrudd i hælen to uker seinere.

fort kan idrettslivet snu for en skiløper etter en langvarig bevisst eller ubevisst ubalanse mellom ernæring og treningsbelastning. Ingvilds disiplinerte sportslige utvikling fra toppsprinter til en sliter med utholdenhet til å følge Therese Johaug på de seigeste øktene, ble til slutt for tøff for kroppen. Det hjalp ikke at det meste hadde vært på stell denne ene siste vinteren:

- Noe har ligget der latent og vært skjørt, sa Ingvild da hun forklarte hva som hadde skjedd med foten på enda en pressekonferanse i mars. Så fortalte hun på nytt hvordan hun strevde med å gjøre alt riktig utenfor sporet:

- Ja det er krevende for meg og andre å få dette regnskapet til å gå opp med energi inn og energi ut. Det er jeg åpen og ærlig på, gjentok Ingvild.

Det var vel derfor det ikke ble noen ny pressekonferanse da hun seint i juli ble rammet av den siste skaden. Tretthetsbrudd nummer to kom bare med en pressemelding:

- Over tid har ikke balansen mellom trening, hvile og ernæring vært optimal, skrev hun like nøkternt som hun nå forklarer til sine nærmeste støttespillere i en e-post hvorfor det er nødvendig å droppe konkurranser hele denne vinteren. Denne lange pausen kommer for å «justere treningen og sørge for at ernæringsinntaket er godt nok »

DET er jo nettopp denne kjølige distansen til personlige utfordringer slike overbelastningsskader trenger for å bli riktig behandlet. De fleste idrettsutøverne på et så høyt nivå som Ingvild, vil av forskjellige årsaker tøye strikken til bristepunktet. Det er toppidrettens pris.

Da må de ha noen rundt seg som forteller at nok er nok. Leger og ledere som er konsekvente, og sikrer de daglige endringene som må til for at utøverne får lange karrierer og bra liv. Om det så betyr en hel vinter vekk fra rampelyset.

har noen igjen tatt vare på denne nødvendige langsiktigheten. Som i den ofte misforståtte debatten om astmamediseringen i langrenn, blir de norske skiheltenes helse prioritert foran resultatene. Det er et avgjørende medisinsk valg i en toppidrett som i seg selv ikke er utpreget sunn.

Det er derfor landslagstrener Ole Morten Iversen er skuffet over at advarslene ennå ikke har nådd fram. At Ingvild fortsatt trenger mer tid for å oppfylle langrennssportens harde fysiske krav etter en oppkjøring der hun ikke har klart å løpe som før.

Og kanskje også tid til å se tydeligere hvilke tilpasninger av treningshverdagen som følger med disse kravene.

MEN skiyndlingens belastningsskader kommer også med en annen dimensjon; den kjønnsbestemte forskjellen det ennå er når slike utfordringer som følger med ekstreme prestasjoner i utholdenhetsidrett, knyttes til vekt og personlige følelser.

At det på tross av modige kvinner som Ingvild Flugstad Østberg idet hun tar mikrofonen på Beitostølen, ennå sitter igjen en stille skam ved det å slite med kontrollen over kroppens behov for næring.

Så mye skam at det er lenge mellom hver gang en mann tør å fortelle at han sliter med det samme. At skrivende menn heller krever at kvinnelige idrettsstjerner svarer med så store bokstaver om sin egen helse at denne ubalansen blir til å forstå.

Men så enkelt er dette såvisst ikke.

SKADE: En hælskade gjør at Ingvild Flugstad Østberg må avslutte sesongen med umiddelbar virkning. Vis mer

DET er vel derfor Ingvild foreløpig ikke lover mer om OL-sesongen 2022 enn at hun skal «gjøre alt jeg kan for å komme sterkt tilbake», men ellers synes det har vært tøft å fronte en slik sak det siste året. Fordi denne type skader kommer med en ekstra belastning:

- Den andre biten er typisk hva du tenker at andre tenker om deg. Det er liksom den som stikker mer, og som jeg synes er vond å kjenne på, sa hun i et godt intervju med NRK underveis:

- Overfor meg sjøl tenker jeg bare at jeg kan jo stå i det meste, og jeg skal komme meg igjennom det. Jeg får bare ta de trøkkene jeg får, og det fortjener jeg, kan jeg si til meg sjøl. Men jeg har mer følelser rundt det der – som man sikkert ikke skal tenke så mye på – med hva andre tenker om en, som jeg synes er verre.

- Så det plager deg litt, spurte NRK-reporteren

Ja, jeg synes det er verre, det skal jeg være helt ærlig på. Det er sikkert en jentegreie eller «flink pike»-greie, jeg vet da søren, det trenger ikke nødvendigvis å være det, heller. Men man føler på at du kanskje skuffer noen, alle rundt deg som vil deg ditt beste, forklarte hun.

DET var vondt å lese dette intervjuet med en glad, ærlig jente som bare har fortalt om sin egen svakhet for å hjelpe andre.

Er det vi som sprer denne helt meningsløse skammen over å føle at du ikke strekker til, er det flere enn Ingvild som har godt av en vinter i fred for å gjenvinne balansen mellom sunt og usunt i hverdagen.

Det er like mye sannheten om denne belastningsskaden.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer