Sats på disse, Semb!

Eirik Bakke, John Arne Riise og Trond Andersen inn på laget. Solskjær og Flo i et tettere samarbeid på topp. Stikkord for videre norsk landslagsframgang.

Det er viktig at debatten om Norges utviklingsmuligheter har et edruelig utgangspunkt. Det er grunn til å minne om følgende:

  • Norge har kvalifisert seg til tre av de fire siste sluttspillene.
  • Vi slapp inn ett mål i EM-sluttspillet, og vi fikk få store målsjanser i mot oss.
  • Vi var bare ett mål fra å avansere til kvartfinalen i EM.
  • Vi har hatt skadeforfall som ville svekket enhver EM-nasjon.
  • Og Norge har aldri konkurrert på et høyere nivå enn i EM.

Men: Vi klarte ikke å prestere som forventet. Vi scoret bare ett mål, skapte få sjanser, for mange spillere var ute av form, og motstanderne lyktes i for stor grad med mottrekkene.

Debatten bør starte omtrent der. Og da handler det ikke om radikale endringer i forhold til grunnfilosofien. Mer om nyanser og naturlige utviklingstrekk:

  • Tre utskiftninger i førsteelleveren.
  • Større aksept for å holde ballen i laget når motstanderen er i balanse, og dermed vilje til litt høyere risiko.
  • Og et bedre utviklet samarbeid mellom Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær.

Smittende

Eirik Bakke bør umiddelbart dyrkes fram som Norges nye sentrale midtbanespiller. Han har alle nødvendige kvaliteter: Luftstyrke, overblikk, pasningsferdigheter og en smittende holdning til duellspillet.

Semb burde ha fulgt Dagbladets råd, og forsøkt Bakke i denne rollen før EM startet.

John Arne Riise er foreløpig litt ustrukturert og overambisiøs i stilen, men med landslagssjefens tillit kommer også den taktiske klokskapen. En naturlig landslagsspiller framover.

Begrenset

Trond Andersen er et like naturlig midtstoppervalg. Ballsikker, og med evnen til å avansere i banen og være konstruktiv. Erik Hoftun har de samme egenskapene. Begge kan gi midtstopperrollen et kreativt innhold. Jobben har i for stor grad begrenset seg til å vinne dueller og slå ballen lengst mulig av gårde.

Ønsket om større risiko handler mye om nettopp midtstoppernes rolle. Og om at Norge i større grad må våge å holde ballen i laget når motstanderen er i balanse. Klarer vi å bryte opp litt av forutsigbarheten, så skaper det større uro hos motstanderen, og enda større effekt av den langpasningen som likevel kan komme. I EM klarte aldri Norge å finne alternativer til den lettleste langpasningen fra bakerste ledd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Redusert

Tanken på å ha fire spisser på banen samtidig virket spennende. Og Nils Johan Semb skal ha ros for at han var villig til å omsette tanken i handlinger.

Men i praksis var forsøket mislykket. Norge fikk for mange avsluttere - og for få tilretteleggere.

Rulleringsprinsippet på topp falt heller ikke heldig ut. I stedet for at Norge til enhver tid hadde en eller flere avsluttere som dukket opp i overraskende posisjoner, sleit de tre med å tilpasse seg de skiftende rollene.

Semb må heller utvikle et tettere samarbeid mellom de to som fortsatt har status som landets beste: Flo og Solskjær. Fleksibiliteten bør økes, slik at Norge i større grad kan opptre med to spisser - litt avhengig av motstander og kamputvikling.

Men hvis noen har glemt det: Det er den norske grunnfilosofien som har gjort at vi med den største selvfølgelighet snakker om Norge som en helt naturlig del av det ypperste sjiktet i fotballverdenen.

  • Dagbladets forslag til Semb:

Vegard Heggem, Trond Andersen, Erik Hoftun, André Bergdølmo, Steffen Iversen, Eirik Bakke, Erik Mykland, Ole Gunnar Solskjær, John Arne Riise, Tore André Flo.