0-1: Stabæks keeper Jon Knudsen i aksjon under eliteseriekampen i fotball mellom Vålerenga og Stabæk på Ullevaal stadion i Oslo i kveld. 
Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
0-1: Stabæks keeper Jon Knudsen i aksjon under eliteseriekampen i fotball mellom Vålerenga og Stabæk på Ullevaal stadion i Oslo i kveld. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIXVis mer

Se, to spillende norske lag!

God trøst i en litt trist norsk fotballvår.

|||ULLEVAAL (Dagbladet): Det var slett ingen klassikeren som ble spilt på landskamparenaen mellom Vålerenga og Stabæk, men det var en fotballkamp basert på den eneste premissen som kan få vår lille norske lokalavdeling av sporten ut av knipa:

•• Evnen til å holde ballen i laget akkurat så lenge laget vil.

Blir det mange slike Tippeliga-kamper som denne, kan det forresten etter hvert bli klassisk nok.

STABÆK har helt siden klubbens come back i norsk toppfotball midt på 1990-tallet forfektet en mer ballbesittende fotball. I starten var satsingen på det annerledes-norske litt febrilsk. Seinere kom hverdagen som toppklubb og klubbledelsen ble langt mer kyniske i valgene sine.

Da Bærums-laget tok sitt første seriegull i fjor var det ikke som kontrast til den tradisjonelle norske konsentrasjonen om fart i lengderetning. Ulikheten lå mer i at klubben hadde investert i enkeltspillere som kunne gjøre den typen fotball langt vakrere enn mye av det vi var vant til i Tippeligaen.

DET var omtrent på den veien Martin Andresen hadde tenkt å ta VIF også da han overtok klubben før 2 008-sesongen. Akkurat det var ingen overraskelse. Da Stabæk-ledelsen var som kjekkest mot den Drillo-skolen som regjerte det meste i norsk fotball, stod Martin Andresen villig opp som lagets frontfigur for en annen måte å spille på.

Martins første år i VIF var mislykket når det gjaldt både poeng og stil. For mye av ballholdet ble konsentrert rundt ham, formen var for svak til å få opp pasningstempoet og den nye spillende VIF-utgaven ble et greit bytte for de fleste til cupfinalen helt på tampen av sesongen snudde opp ned på inntrykket av både lag og trener.

DERMED skulle alt gå så mye bedre med VIFs pasningsbaserte fotball i år. I hvert fall før skadete nøkkelspillere, misnøye mot Martins lederstil i spillertroppen og en ganske elendig seriestart ødela alle tanker om å basere spillet på ballhold. I stedet ble det defensiv tenkning, konsentrasjon om overganger og nok poeng til at den lett maniske nedtellingen mot Martin Andresens avgang stoppet i de fleste sportredaksjonene.

Da først kunne VIF-treneren ta fram igjen den spillestilen han helst vil bruke.

AT DET skjedde mot Stabæk passet altså bra med moderne norsk klubbhistorie. At forsøket endte med tap, betyr sannsynligvis ingen ting.

For det VIF-publikummet som den siste måneden har sett favorittene sine plukke med seg godt med poeng, har tross alt ikke sett laget spille morsommere fotball enn i andreomgangen mot Stabæk.

Sånt er absolutt en nødvendighet med et Oslo/Bærum-oppgjør som bare fyller Ullevaal halvt opp. Middels ferdigheter kombinert med dårlige intensjoner holder ikke som underholdningsprodukt i hovedstaden lenger. Da får det ikke hjelpe at trykket i sluttminuttene ikke holdt til poeng.

Det ble en jevn kamp som vippet Stabæks vei, og det var greit nok. Denne gangen var forsøkene viktigere enn resultatet.

FORSØKENE kom helt fra start. Der forsvarsfireren hos VIF denne våren gjennomgående har valgt å spille over midtbanen, holdt laget konsekvent lenger på ballen og brukte kortere løsninger.

Statistikken over de situasjonene der forsvarsspillerne fritt kunne velge oppspillene sine viste før pause 15 via midtbanen og 8 lange for VIF. Stabæk som dels ble mer presset og som startet med raske Daniel Nannskog på topp, valgte annerledes. Forsvarsfireren deres slo over midten 7 ganger og via midten 6 ganger i første omgang.

ETTER pause ble det mer kontringer enn etablert angrepsspill og en slik type statistikk mistet sin verdi som speil på hvilken angrepsform lagene prioriterte. Likevel var det påfallende hvordan begge lag unnlot å slå vekk ballen. Denne kvelden ville både VIF og Stabæk avgjøre gjennom mer ballkontroll, og slike ønsker vil over tid også gi bedre ferdigheter til å lykkes med det.

Nøkkelen ligger i å ha igangsettere med et høyere teknisk nivå. 7 av de 8 i forsvarsfirerne fra start på Ullevaal var norske og samtlige har landslagsbakgrunn.

Akkurat det viser også utfordringen for norsk fotball.

FOR på tross av det gode forsøket i denne kampen er det ingen tvil om at VIFs problemer med å få i gang det pasningsbaserte angrepsspillet har vært knyttet til manglende ballferdigheter i forsvaret og at Stabæks framgang også har stoppet opp fordi det tekniske nivået hos igangsetterne er ganske middels. Etter norske forhold er Jon Inge Høiland en bra offensiv forsvarsspiller, mens både makker Morten Morisbak Skjønsberg og VIF-trioen Erik Hagen, Andre Muri og Jarl Andre Storbæk mangler pasningsstabilitet i det oppbyggende spillet sitt.

Desto mer spennende er det at begge lag har gitt plass til unge forsvarsspillere som ser ut til å kunne holde ballen i laget i trangere situasjoner. Både VIFs høyreback Amin Nouri (90-årgang) og Stabæks venstreback Vegar Heggen Hedenstad (91-årgang) er typene som  er nødvendige for å gi norske lag mer ballkontakt å spille på.

NOEN dager etter at nederlenderne så tydelig viste hva vi duger til i denne sporten, er det her vi må starte. Dette gjelder ikke hvilke taktiske valg vi til slutt tar med A-landslaget, men at vi har spillere med ferdigheter som gjør at trenerne kan velge friere.

Junioren Amin Nouri har tross alt spilt back også på det norske U-18 års landslaget som ga oss den siste seieren mot Nederland i fotball (3-1 på bortebane høsten 2007).

Da betyr det ingen ting at han denne gangen tilfeldigvis var med på det tapende laget.