Seier på gammel vane

Det er typisk norsk å være god i fotball.

PÅ DET NORSKE kvinnelandslaget i fotball var det bare dressen til trener Bjarne Berntsen som var ny. Han så riktig stilig ut ved sidelinja i avslappet, grå tekstil med trøkk i hver fiber av sin passe slimmete, re-designete fotballkropp.

Men det er ingen grunn til å la seg lure hverken av trenerens nye klær eller vellykkete slankeprogram; Norges fotballandslag for kvinner er akkurat som før.

Heldigvis.

For det er typisk norsk å være god i fotball.

ELLER KVINNEFOTBALL for å være helt presis.

Seieren over Kina i VM-kvartfinalen oste av det beste av norsk tradisjon. Først og fremst gjennom en solid defensiv struktur med en forsvarsfirer så stram og konsentrert at den kunne marsjert rett inn på fotballmuseumet på Ullevaal Stadion som utstillingsobjekt for det vi virkelig kan i denne sporten.

For lik det eller ikke; Norge er en forsvarsstormakt i fotball.

STØRST AV ALLE var Ane Stangeland Horpestad. 27-åringen er fra Jær-klubben Klepp rett utenfor Stavanger.

Seier på gammel vane

Litt før Anes tid hadde dette området den totale makten i norsk fotball. Mye på grunn av gunstig klima med tidlige spillbare gressbaner, men etter hvert mest fordi det var her sporten ble satt i et eget norsk system.

Læreren het Kjell Schou Andreassen; seinere makker til Nils Arne Eggen på landslaget. Andreassen var en dyktig pedagog med kunnskap til å binde spilleres ferdigheter sammen til gode lag.

Det er akkurat her i selve lagbyggingen at Norge har vært best i fotball. Vi har kompensert middels individuelle ressurser med smart samjobbing.

TRENER BJARNE BERNTSEN er selv en del av dette Rogalands-miljøet. Som landslagsback og mangeårig trener og leder i Stavanger-storheten Viking, bærer han med seg arven etter Kjell Schou Andreassen.

I tillegg er Berntsen selv en sterk tradisjonsbærer for en annen pilar i norsk toppidrett. Han er en typisk klubbgutt med total forankring i hjemklubben. Mange år etter at Berntsen ble nasjonal fotballstjerne, fortsatte han like ivrig å jobbe til beste for Figgjo fra det lille industristedet ved porselensfabrikken. Det var der han hadde vokst opp og det var der han hadde sine sosiale bånd.

DET GÅR NOEN tette linjer mellom en kunnskapstilnærming til fotball og en sosial base for toppidretten. Sannsynligvis er dette Norges beste mulighet til å gjøre det godt internasjonalt.

Nå er vi i ferd med å gjøre det i kvinnefotball igjen. Bare det å stille opp til semifinalen mot Tyskland på onsdag med en keeper som spiller sin landskamp nummer 170 og har vunnet gull i EM, VM -og OL, forteller om Norges sterke posisjon i verdens raskest voksende idrett.

BENTE NORDBY er enda en grunn til at vi har tatt det for gitt å følge verdenstoppen i kvinnefotball.

Seier på gammel vane

Mot Kina var hun feilfri. Sånt kommer ikke tilfeldig foran en fullsatt hjemmestadion og i en sport der også kineserne har vært med helt i teten. At det ender med at de ryker ut i sitt eget prestisjemesterskap rett før Beijing-OL, forteller om nivået på den norske prestasjonen.

DET ER DETTE nivået som skal holdes lenger enn til onsdag. Fotballforbundets egen satsing på kvinnelandslaget har gitt en kontinuitet langt over den svake publikum -og sponsorinteressen for klubbene. Det neste steget bør være spesielle statlige toppidrettsmidler til de norske jentene i verdens største idrett.

Ingen annen sport gir eksponering på linje med fotballen, og bortsett fra en ganske middels kamp mot Kina, har vi mye å vise fram.

Kvinnelandslaget i fotball er norsk idrett på sitt absolutt beste.

TYPISK NORSK: Isabell Herlovsen skyter Norge til semifinalen i VM. Foto: David Gray , Reuters/Scanpix
TYPISK NORSK: Isabell Herlovsen skyter Norge til semifinalen i VM. Foto: David Gray , Reuters/Scanpix Vis mer
FEILFRI: Keeperspillet til Bente Nordby er en viktig suksessfaktor for det norske kvinnelandslaget.