Seier’n var vår

Om vi slår Argentina i kveld, gjelder det å huske hvorfor vi vant, skriver Esten O. Sæther.

DA NORGE sist gang slo Argentina 1 – 0 på Ullevaal våren 1986, kom det ikke ut noen avis dagen derpå. Det var ikke noe Internett heller til å følge jubelkvelden minutt for minutt, Bjørge Lillelien var fortsatt hersker over all fotball i radiorommet og den eneste TV-kanalen het NRK. Grasmatta var humpete. Det var alle norske fotballbaner, bortsett fra på Jæren, den gangen. Dette var tida før den globale oppvarmingen med døgnåpen sommervanning hadde gjort Østlandet til et gedigent veksthus for grasbaner.

Men gleden over å vinne var stor. Formiddagen etter fulgte vi i Dagblad-Sporten målscorer Kjetil Osvold tilbake til den tua midt ute på Ullevaal der ballen lå og vippet rett før han på mirakuløst vis sendte av gårde langskuddet som avgjorde kampen. Et arrangert midtsidefoto av denne scoringen holdt i massevis til å glede hundretusener av lesere to dager etter at kampen var vunnet.

SMÅ GLEDER? Jo da, og de skulle bli mindre. Norge var ikke med i fotball-VM det året. Selvsagt ikke. Egentlig hadde vi aldri spilt oss fram til noe VM-sluttspill gjennom en omfattende global kvalifisering. Derfor reproduserte Dagbladet det dansknorske unionsflagget i en stor reklamekampanje for liksom å klistre oss til den danske suksessen. Danskene hadde et flott fotballandslag som måneden etter dundret til med et par kalasseire nede i Mexico, men på vei til København med reklameposterne våre av det nygamle unionsflagget for å få herrefolkets autografer på herligheten, følte jeg meg alt annet enn flott.

Det å få danske stjernespillere til å sette navnetrekkene sine på et norsk reklamejippo var for øvrig akkurat en like stusslig opplevelse som jeg fryktet. Omtrent så gjennomført annenklasses som det meste av norsk toppidrett på den tida.

FOR DET skulle enda gå noen år før det ble typisk norsk å være god i sport. Etter mirakelet i treningskampen på Ullevaal, var det slutt på fotballgleden. Mens Argentina; eller rettere sagt Maradona, vant VM-gull i Mexico, begynte Norge en traurig EM-kvalifisering som endte med at vi ikke var gode nok til å få bli med på sluttspillet.

Det var sånn det skulle være. Fotball var ikke for nordmenn. Vi behersket bare sære vinterøvelser på snø og is, og først da resultatene også sviktet i disse nasjonaløvelsene under Calgary OL 1988, var det noen som tok tak i toppidretten vår og gjennomførte idrettsrevolusjonen som ga Olympiatopp, en haug med gull og en fornyet forståelse i en hel generasjon av hva det vil si å være norsk.

SÅNN GÅR det an å mimre når Argentina igjen stiller til treningskamp og landslagssjef Åge Hareide håper å styrke selvtilliten til spillerne sine før EM-kvaliken med en god kveld mot en stor motstander, men baserer vi prestasjonene på følelser alene må et nytt kravstort idrettspublikum snart synge ”Seier’n var vår”. For nye seire krever kunnskap. Nå er vi for lengst blitt mer enn vant til å vinne, men husker ikke hvorfor vi vant.

Da er det ikke tilfeldig at de viktige sportsnyhetene inn mot denne treningskampen dreier seg om en spillestildebatt med enda et lettvint forsøk på å latterliggjøre Drillo og alt hans fotballvesen, pluss særforbundenes febrilske kamp mot å vende tilbake til glansperioden da Olympiatoppen var tilnærmet enehersker over den norske toppidretten.

DRILLO-FOTBALL: Dagbladet.no-kommentator Esten O. Sæther mener Åge Hareide bruker Drillo-knep når han trenger seirer. Arkvifoto: Ole C. H. Thomassen
DRILLO-FOTBALL: Dagbladet.no-kommentator Esten O. Sæther mener Åge Hareide bruker Drillo-knep når han trenger seirer. Arkvifoto: Ole C. H. Thomassen Vis mer

IRONISK NOK var det bare fotballen som eks-toppidrettssjef Bjørge Stensbøl og hans høyst personlige Olympiatopp aldri fikk skikkelig tak på under gullårene på 1990-tallet. Det var ganske naturlig.

Samtidig med at Norge gjennom helhetlig jobbing fikk gode resultater i alpint, nye friidrettsøvelser, kvinnehåndball og andre tidligere unorske grener, opplevde fotballen sin egen kunnskapsrevolusjon. Med Egil Drillo Olsen og Nils Arne Eggens vitenskapelig og pedagogisk oppbygde fotballfilosofi, fikk et norsk landslag og et norsk klubblag for første gang en særegen, definert spillestil. Resultatene som fulgte var formidable.

DET GÅR bra på Ullevaal i kveld også om Åge Hareide baserer mer av spillet på Drillo eller Eggens kunnskap. 90-talls ord som soneforsvar, overganger og gjennombrudd er fortsatt den mest effektive måten å vinne fotballkamper på.

Det er derfor den samme Hareide som flørtet anti-drillosk med fotballpublikummet da han overtok som fotballsjef, tyr til læremesterens gamle knep hver gang han absolutt trenger en seier.

På samme vis vinner et lite land mest i idrett om de enkelte idrettsgrenene deler kunnskap og vi igjen bygger en sterk, sentralt styrt Olympiatopp som forankrer triumfene i norske verdier som gjør det verdt å vinne.

Da blir seieren virkelig vår.