DILEMMAET: Doping i idretten er noe alle tilsynelatende vil til livs, men veien fram er lang. Bildet er fra forrige måneds VM i friidrett i Beijing.Foto: Michael Kappeler/dpa/NTB Scanpix
DILEMMAET: Doping i idretten er noe alle tilsynelatende vil til livs, men veien fram er lang. Bildet er fra forrige måneds VM i friidrett i Beijing.Foto: Michael Kappeler/dpa/NTB ScanpixVis mer

- Selv i Europa er det land som ikke har nasjonale antidopingbyråer

Tror det tar minst ti år før verden får en tilfredsstillende antidopingkamp.

HOLMENKOLLEN (Dagbladet): Mer enn 30 land var representert da Antidoping Norge og Europarådet inviterte til seminar i Oslo denne uka.

På programmet sto blant annet de juridiske forståelsene av Wadas nye antidopingregelverk som ble innført fra nyttår i år. I det ligger det blant annet krav til at nasjoner og idretter må ha et tilfredsstillende antidopingprogram.

Det stadig tilbakevendende spørsmålet er selvfølgelig hvem som skal finansiere den stadig mer ressurskrevende dopingkampen. Mange land har et elendig antidopingprogram, mens andre ikke har antidopingarbeid i det hele tatt.

Lenge å vente
Kulturminister Thorhild Widvey sitter som Europas representant i styret i verdens antidopingbyrå, Wada. På seminaret understreket Widvey at ett av hennes tre store mål for dette arbeidet er at samtlige nasjoner i verden skal ha sitt eget, uavhengige antidopingbyrå.

Det målet kan bli tungt å nå.

- Hvis vi snakker om hver nasjon i hele verden, snakker vi om at det vil ta ti til femten år. Minst. Spesielt i afrikanske land er det vanskelig å opprette nasjonale antidopingbyråer som fungerer, men det er også andre fjerne områder vi ikke klarer å dekke. Selv i Europa er det land som ikke har nasjonale antidopingbyråer og som må jobbe under regionale paraplyorganisasjoner, sier lederen for sportskonvensjonsavdelingen i Europarådet, Sergej Khrytchikov, til Dagbladet.

Khrytchikov og Europarådet mener det stadig økende pengebehovet i antidopingarbeidet må finansieres av flere enn Europa og USA, men innrømmer at størsteparten av regningen kommer til å ende opp i vestlige land uansett.

Felles ansvar
Det ser også generalsekretæren i Wada, David Howman.

- Det er alltid et problem, uansett hva du gjør globalt vil det være noen som har mer enn andre. Men dette handler ikke bare om å betale for det tester koster. Arbeidet og de vestlige bidragene kan like gjerne være utdanning av personell. Det er langt billigere enn å stå for testprogrammene, sier Howman til Dagbladet.

- Det vi har gjort, er at vi har sett på land med færre ressurser og slått dem sammen i regioner. Nå driver vi 15 regionale antidopingorganisasjoner som dekker 123 nasjoner. Det blir 16 regioner snart, når vi åpner på det søramerikanske kontinentet. Det er sånn vi kan gjøre det, men ressursene som trengs må også komme fra et sted. Vi kan bidra med noe, men så må de se andre steder etter mer, sier Howman.

Da Jamaicas antidopingbyrå spilte fallitt i oppkjøringen til London-OL, tok Wada grep. Sammen med Canada organiserte de antidopingarbeidet på nytt, men til tross for dette fungerte ikke antidopingarbeidet på friidrettsøya i fjor heller.

Det understreker noen av utfordringene antidopingarbeidet står overfor, og det fins nasjoner med færre ressurser enn Jamaica også.

- Vi har jo alle et ansvar for å være med og bidra, og det internasjonale samfunnet vil også være en viktig bidragsyter her. Jeg tror dette er viktig å sette på dagsorden. Sportens omdømme kan svekkes om vi ikke får et oppgjør med kulturene som brer om seg, sier Thorhild Widwey til Dagbladet.