FORMSVIKT: Hvorfor har ikke de to beste løperne i verdenscupen innledet VM i absolutt toppform?.
FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix
FORMSVIKT: Hvorfor har ikke de to beste løperne i verdenscupen innledet VM i absolutt toppform?. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Lahti-VM 2017:

Selv ikke 15 VM-gull løser mysteriet med trening i tynnluft

Smart selvbedrag eller faktisk fordel?

svirrer usikkerheten i lufta igjen etter at et par av de sterkeste norske langrennsjentene med nye oppkjøringsrutiner ennå ikke har gått så fort i VM som de kan:

  • Er det likevel en avgjørende fordel å komme fra en treningsleir i tynnluft før et mesterskap i lavlandet slik Marit Bjørgen alltid forbereder seg?

Resultatene fra de første distanseløpene er såvisst ikke entydige. Mens de tre beste jentene på 15km forleden ladet opp i Alpene, hadde de fire beste gutta på 3-mila noen timer seinere brukt ukene før VM på trening i lavlandet.

Det forteller det all ekspertise i miljøet forlengst er enig om:

  • Det er mange ulike faktorer bak et topp mesterskapsresultat i langrenn, og effekten av høydetrening er mest av alt individuell.

Men det er ikke det samme som å føle seg fram til hva som gir best prestasjon hos den enkelte.

DET er derfor endringene i VM-forberedelsene til Ingvild Flugstad Østberg og Heidi Weng er blitt et tema i den norske Lahti-troppen og kommer til å bli evaluert grundig etter sesongen. Selv et gull på sprintstafetten og forhåpentligvis rask formstigning hos begge, forandrer ikke behovet for å lære av disse overraskende formproblemene:

  • Ennå har vi ikke sett sesongens to beste jenteløpere på toppnivå i VM.

Årsaken behøver ikke å være oppladning i lavlandet. Om det er tilfellet, er det uansett nyttig kunnskap for to fremragende ganske unge skiløpere som skal prege verdenstoppen i mange år framover.

LÆRDOMMEN i norsk langrenn er helst erfaringsbasert. Det er vanskelig å måle hva som egentlig gir prestasjon, og antall landslagsløpere er kanskje for få som grunnlag for kvalitative studier. Det åpner for stort rom for tro og tvil; noe som igjen betyr enda mer følelesstyrt oppladning neste gang du skal prestere.

Det er derfor Ingvild Flugstad Østberg på gårsdagens pressekonferanse før 10 kilometeren nødig ville snakke om hva som foreløpig hadde gått galt i VM-opplegg. Det gir bedre effekt å holde fast på alt det hun egentlig kan.

Midt under et mesterskap er åpenbart en klok psykolog en bedre støtte enn en frustrert fysiolog.

DE fremste idrettsfysiologene våre er heller ikke bastante etter årtier med norsk erfaring fra trening i tynnluft. Vitenskapelig har grensen for effekt vært satt til minst tre uker i 2500 meters høyde, men noe sånt har sjeldent t har vært aktuelt vinterstid. Da blir det i stedet personlige varianter. Altså tvil og tro.

Tidlig på 1980-tallet var det et mystisk drag over løperne som kom ned til NM fra høyden. Seinere har fagfolk åpnet for at denne mystikken ikke er utpreget medisinsk, men mer en total effekt av det å ta hensyn til den tynne lufta i treningshverdagen.

Den fremste læresetningen i norsk langrenn har tross alt vært denne:

  • Ikke tren for hardt i høyden!

Det i seg selv har roet ned løpere som kanskje ikke har vært tryggere på egen form enn at den stadig må testes med tøffe drag inn mot mesterskapene. Da kan resultatet like gjerne være at disse øktene tærer på det fysiske og psykiske overskuddet som er nødvendig for en maksimal prestasjon i selve mesterskapet.

NORSKE landslag har fra 2009 fast lagt mesterskapsoppladningen til høyden, men hver gang har det vært individuelle unntak. Det er til å skjønne når Sergej Usthugov og Martin Johnsrud Sundby rett fra lavlandet skøyter fortere på ski enn noen har gjort i noe mesterskap.

Slik er heller ikke Marit Bjørgens 6 OL-gull og 15 VM-gull noen fasit på at det likevel er best å komme fra høyden. Men er du langrennsløper, gjelder det uansett å finne den oppladningen du selv er trygg på.