HOLDER IKKE ALENE: Forskjellen mellom resultatene til menn og kvinner i norsk toppidrett er så stor at det ikke er nok å ha Marit Bjørgen som tidenes beste vinterolympier. Jentene er blitt lavere prioritert i flere tiår, og de internasjonale resultatene er blitt deretter. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet
HOLDER IKKE ALENE: Forskjellen mellom resultatene til menn og kvinner i norsk toppidrett er så stor at det ikke er nok å ha Marit Bjørgen som tidenes beste vinterolympier. Jentene er blitt lavere prioritert i flere tiår, og de internasjonale resultatene er blitt deretter. FOTO: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Norsk kvinneidrett

Selv Marit Bjørgen har ikke klart å løse dette mysteriet

Lurer du på hvorfor de norske gutta i flere tiår har gjort det mye bedre enn jentene? Ta en sjekk på hvem som bestemmer.

DET anerkjente fagnettstedet Greatest Sporting Nation rangerer Norge som verdens beste idrettsfolk i forhold til antall innbyggere basert på resultatene i 89 ulike sportsgrener. Det er en ganske stabil vurdering. Helt siden norsk toppidrett tidlig på 1990-tallet ble samlet i en felles satsing rundt Olympiatoppen, har vi oppnådd bemerkelsesverdig gode internasjonale resultater.

Det skyldes sannsynligvis høy levestandard, lave sosiale forskjeller, et gjennomgående sterkt utdanningsnivå og et klima for vinteraktiviteter som har gitt en bred, folkelig sportskultur historisk fordeler i snø -og isidrettene. Så kan vi plusse på den menneskelige styrken i det fine samspillet mellom det store nettet med lokalklubber og en felles toppidrettsstyring; altså den særegne organiseringen av leken som vi alt for kjølig betegner som «den norske idrettsmodellen».

Samtidig viser Dagbladets pågående serie «Kvinnemysteriet» at det ikke er noen store idrettsnasjoner som har så tydelige kjønnsbaserte forskjeller i resultatene som Norge:

  • De siste 30 åra har for eksempel gutta vunnet tre ganger så mange medaljer i de olympiske vinterlekene som jentene.

Seinest sist OL da vi hyllet Marit Bjørgen som tidenes vinterolympier, vant herrene 10 gull mot fire til kvinnene.

Så hvorfor er vi flere tiår ut i denne suksesshistorien fortsatt ikke i stand til å prestere like bra blant jentene som blant gutta?

NOE av svaret er det mulig å ane ved å spole tilbake til Lillehammer-OL 1994; selve symbolet på den norske toppidrettsrevolusjonen. Der satt jeg mot slutten i et NRK-studio og diskuterte akkurat det samme spørsmålet med den gode langrennsløperenTrude Dybendahl. Og det av en åpenbar grunn; midt i det sensasjonelle gullrushet ble jentene våre utklasset.

  • For da Norge i nasjonal lykkerus virkelig skulle vise verden vinterveien, endte det med 26 medaljer. 23 til gutta og bare 3 til jentene.

Vi kom altså helt skjevt ut med det store toppidrettsløftet vårt. Mens jentene allerede tjue år før hadde strømmet til idrettsklubbene og for første gang i historien sørget for en tilnærmet kjønnsbalanse på medlemslistene (omtrent 40/60), var bildet helt annerledes på styrerommene og på trenerbenkene.

Der Norge rent politisk var tidlig ute med å normalisere regjeringer med samme antall kvinner som menn, beholdt vi gutta grepet på styringen av de lokale sportsklubbene.

NASJONALT ble dette faste guttegrepet nesten parodisk. Om vi ser ti år tilbake; altså omtrent på det tidspunktet da rammene ble spikret for dagens norske eliteutøvere, var bare 8 prosent av alle trenerne i særforbundene kvinner. Legg til den skjeve kjønnsbalansen i de andre støttefunksjonene, og så vil du forstå at de fleste av toppidrettsjentene fortsatt i praksis har en treningshverdag styrt av nesten bare av menn.

Det samme bildet finner vi allerede i den overordnede fordelingen av ressursene. Ti år tilbake var det under 18 prosent kvinner blant lederne i de ulike særforbundene. Og ja; det finnes nok bedre garantier for en vellykket strategisk satsing på kvinneidrett enn en så skjev maktfordeling.

Idet medlemsveksten i norsk idrett nå er blitt klart størst blant jenter, er en helt kjønnsnøytral styring både på og utenfor arenaene nødvendig for å få til en varig endring også i resultatene i toppidretten. Der gjør idretten selv framskritt. Andelen kvinnetrenere er doblet, men frafallet er svært stort for kvinnelige trenere under 40 år. Det krever helt nye virkemidler internt i bevegelsen.

SAMTIDIG kan dette skiftet også presses fram politisk. Om altså noen langiktige, modige politikere vil.

Norge skiller seg ut internasjonalt ved å ha en svært passiv statlig styring av eliteidretten. Siden idrettsbevegelsen heldigvis helst har prioritert verdibaserte fellesskapsløsninger, har det gjennomgående vært en fordel. Men altså ikke på kjønnsbalansen:

  • Der konkurrenter som Tyskland sikrer kvinner like muligheter til å drive toppidrett, har Norge aldri nådd dette målet.

En naturlig første statlig satsing ville vært å sikre driften av kvinnelandslagene i fotball og håndball. Dette er de to klart største kvinneidrettene. Da hadde en systematisk satsing på å holde Norge i verdenstoppen, samtidig styrket den viktigste jentekulturen og med det den norske idrettsmodellen.

FOR de ellers imponerende resultatene som holder Norge på toppen av den eksklusive lista til Greatest Sporting Nation over verdens fremste idrettsfolk, viser tydelig utfordringene:

  • Mens Norge igjen er i ferd med å vinne konkurransen som beste nasjon pr. innbygger fordi vi gjennomgående presterer svært bra i flere ulike idrettsgrener enn de nærmeste konkurrentene, er det guttas suksess som sørger for det.

Blant herrene ligger Norge nå helt oppe på 6.plass totalt etter at norsk toppidrett de siste årene har imponert utenlandske eksperter fordi framgangen også skjer utenfor de tradisjonelle vintergrenene som for eksempel i roing, kajakk og triathlon . De norsk kvinnene er denne sesongen totalt nummer 16.

Den forskjellen er som den har pleid å være i de par siste årene mens norsk toppidrett har vært bedre enn noen gang. Da Norge ble kåret til vinner i 2017, var gutta nummer 8 totalt. Jentene var nummer 15.

Det siste er i og for seg en sterk plassering. Men det rimer ikke at en nasjon med tradisjon for likestilling, sliter med å få en naturlig balanse også i toppidretten.

I MELLOMTIDA gjelder det for den lokale idretten å skjønne at det å sikre like ressurser uansett kjønn, mest av alt er hjelp til selvhjelp. Som idrettsleder på grasrotnivå er det lett å se at kjønnsbalanse er det beste måten for å utvikle bærekraftige, lokale idrettskulturer.

Mer mystisk er neppe denne slående forskjellen i norsk toppidrett. Den speiler alle våre egne valg.

Før vi sammen har ryddet opp i dem, er det vanskelig for norsk toppidrett å være fornøyd med det tidsbildet vi ser i speilet.