GODE VENNER: Også Petter Northug trenger hjelp for å få norsk herrelangrenn tilbake til stafetttoppen. Det holdt ikke helt med kompisen Odd-Bjørn Hjelmeseth og Martin Johnsrud Sundby. FOTO: Lise Åserud/Scanpix.
GODE VENNER: Også Petter Northug trenger hjelp for å få norsk herrelangrenn tilbake til stafetttoppen. Det holdt ikke helt med kompisen Odd-Bjørn Hjelmeseth og Martin Johnsrud Sundby. FOTO: Lise Åserud/Scanpix.Vis mer

Selv Petter trenger hjelp

For nå har svenskene overtatt det norskeste i langrennssporet.

||| OSLO-GUTTEN Martin Johnsrud Sundby er som jevnaldrende flest en kløpper på nettet. Det var der han fant klippet på You Tube fra VM i Trondheim 1997; du vet dengang Norge gjorde omtrent som vi ville på internasjonale herrestafetter fordi vi hadde sørget for at denne konkurransen startet med den idretten vi behersket aller best:

•• Klassisk langrenn.

- Morsomt å se på når feltet sprekker i klassisk, rapporterte Martin Johnsrud Sundby fra klippet sitt før OL-stafetten.

Der hadde han sett Sture Sivertsen dra fra konkurrentene på førsteetappen og Erling Jevne følge opp på den neste klassiske delen før stjernene Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard overtok.

Herrestafett i langrenn var ikke morsomt for noen å se på den gangen. Men vi hadde det veldig godt med oss selv etterpå.

var det underholdende underveis, og absolutt til å leve videre med selv for en nedsnødd, utrubbet langrennsentusiast. Vi skjønner at det er en grense hva det er mulig å kreve av Petter Northug.

Hvor den grensen lå i denne stafetten, er ikke godt å si. Kanskje på 20 , kanskje på 25; men definitivt ikke på 38 sekunder. Så mye gikk han ut på sisteetappen etter Marcus Hellner og uansett hvor hardt Petter presset for å knekke sin største konkurrent ble det en umulig oppgave.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sett etterpå selvsagt.

UNDERVEIS tror jeg knapt tanken om begrensning snek seg inn før et godt stykke ut på tredjerunden. Sånn må det være for den eneste langrennsløperen vi har igjen av verdensklasse på distanserenn.

Der de to første moderne norske langrennskongene Bjørn Dæhllie og Thomas Alsgaard kunne plukke stafettgull ved hjelp av en urskog av klassiske kamerater, er dette særpreget definitivt borte fra nasjonalsporten vår.

Vi har pratet om endringen i flere sesonger, men nå kom den rett inn i TV-ruta da melkesyra fra Odd-Bjørn Hjelmeseth sprutet over kveldskaffen til nær 2 millioner hjemmefans.

MULIGENS var det ising under skia som stoppet den siste yndlingen fra den gamle klassiker-skolen. Det får være det samme. Det hefter ikke noe ved Odd-Bjørn uansett. Også de mest strålende skiheltene må få lov til å få noen sekunders preg av stivhet og framtreden alder.

Men mangelen på klassiske spesialister skal utfordre hele det norske langrennsmiljøet. Mens skisalget setter rekorder og antall hardt satsende løpere knapt har vært høyere, er hele forspranget forsvunnet i akkurat den idrettsgrenen vi har tviholdt på.

I de fleste sportene bestemmer den raskeste teknikken til enhver tid utviklingen. Slik har det ikke vært i langrenn. Da utlendingene for et par tiår siden fant ut at det lønte seg å skøyte for å komme fortest mulig rundt i skogen, krevde vi skøyteforbud og faste spor for å beholde vår måte å gå på ski på.

Det er den staheten som forpliktet nå.

UNDERVEIS er vi nok blitt løpt fra i bakkene av en eller annen konkurrent med mer dop enn melkesyre i leggene, men ikke denne gangen. Nå blir vi utkonkurrert av venner.

Den nabokrangelen er bare en ren og inspirerende konkurranse som vi må takle fra i dag.

Petter Northug kunne knapt startet bedre da han pent takket Marcus Hellner for kampen. Bare det ene håndtrykket sørger nok for at Petter selv presser grensene enda nærmere det vanvittige neste gang de møtes i stafett.

Men det ville hjelpe ham mye om Olympiatoppen, skiledere, trenere og den store gjengen av flotte løpere går sammen om å gjøre nasjonalsporten vår klassisk igjen.