Selvgode Norge

Når de fleste av oss tror Norge blir med i neste fotball-VM, forteller det om en nasjonal mentalitetsendring.

Det er blitt typisk norsk å være god - også i fotball.

I HVERT FALL

på forhånd, vil skeptikerne legge til. Hvem de er, vet vi også noe om fra denne Gallup-undersøkelsen. De er gjerne eldre, har lavest utdannelse og bor alene.

Det er ganske normale utslag når du spør om mulighetene for norsk suksess. Den nasjonale selvbevissheten er et generasjonsfenomen. Etter idrettsrevolusjonen på 1990-tallet har en ung generasjon nordmenn lært at de er født til å vinne.

Da skulle det bare mangle at de også tar med seg et optimistisk fotballandslag i den naturlige vinnerlykken.

FORFATTEREN

Kjartan Fløgstad blåste nettopp av en langvarig fotballdebatt med sosiologiprofessor Rune Slagstad. Den debatten, som etter hvert fikk mer og mer preg av en røff, tett LSK-kamp, foregikk i Dagsavisen og gjaldt Slagstads nye teori om at ingen sportsbegivenhet har noen mening utover seg selv:

- Sport er bare en estetisk opplevelse, mente Slagstad.

Underveis i debatten har han delvis forandret mening, og det er bra ettersom Slagstad for tida holder på med historieskrivning om modere norsk idrett.

FOR Å VÆRE

troverdig bør den historien inneholde refleksjon over hvordan de norske idrettstriumfene har påvirket vår felles nasjonale selvfølelse mer enn godt er.

For selvsagt har idrett en mening utover opplevelsen på tribunen. Symbolkraften er sterk fra alle idrettsgrener som oppfattes som norske, og sterkest fra folkesporten fotball.

DET ER

nettopp idrettens skjebnefellesskap med resten av samfunnet som gjør det spennende å prate om hvilken fotball som er vår egen. Drillo-epoken handlet også om det, selv om Egil Drillo Olsen selv framholdt den universelle fordelen av å spille fotball etter hans teorier.

På sitt beste - og mest selvsikre - mente Drillo at hans teser ville forbedre Brasil. Det hadde han forøvrig mye rett i, men i praksis passet de best på Norge.

Vi har kultur for å gjøre ting sammen.

«DUGNAD»

vant den nasjonale avstemningen da TV-slageren «Typisk norsk» forleden kåret det mest norske ordet. Det er et bra utgangspunkt for å forstå hvordan fotballandslaget prøver å oppfylle de store forventningene foran høstens VM-kvalifisering.

Som landslagene til Drillo og Nils Johan Semb, er Åge Hareides Nye Norge primært et dugnadslag. Det er det kollektive som teller. Rollene for spillet er allerede lagt. Nå skal det plukkes ut spillere som passer til rollene.

EN SLIK

bevisst rolletenkning ligger også bak RBKs internasjonale suksess. Etter at den enkelte spiller har jobbet maksimalt for å utvikle sine ferdigheter, er det helheten som skiller. I internasjonal fotball er nivået så jevnt mellom så mange spillere, at retningslinjene for fellesskapet som regel vil avgjøre.

Her hjelper det å være et lite land med små sosiale forskjeller. Nettopp denne bakgrunnen gjør det lettere for spillerne å forstå og innordne seg et felles opplegg.

Typisk nok sprakk den norske fotballframgangen mest da de sosiale forskjellene i spillergruppa ble tydeligst seint på 90-tallet. Det er derfor Åge Hareide og Stig Inge Bjørnebye er kompromissløse i kravet til likebehandling i spillergruppa.

OM DET

igjen blir resultater av fotball bygd på norsk fellesskap, er foreløpig et spørsmål om tro.

I løpet av våren er spillerne blitt blant de troende. Nå strømmer alle som betyr noe for landslaget til samlingene. Det er et bra tegn.

For det er mening i sport utover et vakkert brassespark. Det trenger du ikke å være brasilianer for å forstå.

Du kan bare ta turen til Ullevaal i kveld.