TRIST DAG  I siste VM stoppet Erik Tysse underveis. Nå er han dømt til 2 års utelukkelse for bruk av CERA. FOTO: Cornelius Poppe / SCANPIX
TRIST DAG I siste VM stoppet Erik Tysse underveis. Nå er han dømt til 2 års utelukkelse for bruk av CERA. FOTO: Cornelius Poppe / SCANPIXVis mer

Selvsagt ble det to år

Tekniske bevis er det eneste holdbare i Tysse-saken.

DET er lett å føle med Erik Tysse i en dopingsak som rent personlig framstår ganske formålsløs. For hva oppnådde den rutinerte kappgjengeren gjennom det jukset han foreløpig er domfelt for?

•• Han ble ikke noe bedre. Tysse har beveget seg rett i utkanten av seierspallen i de siste internasjonale mesterskapene uten at det har vært mulig å spore noen spesiell fysisk framgang.

•• Han ville knapt blitt mer kjent. Kappgang er en perifer idrettsgren i det norske sportslandskapet med en rar, tilgjort tilnærming til det å bevege seg fort som i seg selv gir øvelsen små sjanser til å begeistre et stort publikum.

•• Han ville ikke tjent mer penger. Uten publikumstekke stod ingen sponsorer i kø dersom Tysse endelig hadde tatt sin VM eller OL-medalje.

I steden må han ta støyten for en dopingsak norsk idrett ikke kan tillate seg å tape.

FOR nå gjelder det oss i en etisk debatt vi har hatt gjentatte sterke meninger om. Norsk idrett er duksen i den globale kampen mot doping.  Vi har hele tida vært tydelige i fordømmelsen av dette jukset og våre antidoping myndigheter har over år bygget seg opp bred tillit i det praktiske arbeidet med å bekjempe doping.

Sånn er det ikke tilfeldig at Antidoping Norge var ivrig med å hjelpe Kina til å systematisere antidop-arbeidet i forkant av Beijing-OL 2008, og seinere ble overlatt partneransvar for å gjennomføre en tilsvarende jobb sammen med russerne fram til vinterlekene i Sotsji 2014.

I dette spillet blir en utøver fra en perifer idrett ganske betydningsløs.

DET betyr imidlertid ikke at Erik Tysse er rettsløs.

I premissene for den 2 år lange utestengelsen som domsutvalget i Norges Idrettsforbund enstemmig har kommet fram til, inngår også den odde bakgrunnen for hvordan en uttalt dopingmotstander som Tysse har rotet seg inn i en postiv prøve fra et ganske alminnelig stevne i Roma på forsesongen sist år.

Det er rart, men samtidig ikke merkelig nok til å rokke ved to uavhengige og utførlige tester ved de WADA-godkjente laboratoriene i Roma og Paris.

UNDERVEIS har Tysses venner og forsvarere forsøkt det meste for å så tvil om selve vitenskapen ved prøvetakingen. Avgjørelsen fra Domsutvalget baserer seg på hvorvidt analysereglene til World Anti-doping Agency (WADA) denne gangen er blitt fulgt ved disse to laboratoriene, og her er domspremissene knusende:

"Domsutvalget kan etter dette ikke se at det er avdekket feil ved testingen, og at manglende kompetanse -- eller at det foreligger vikarierende motiver fra de involverte laboratorier --  innebærer at analysekonklusjonen kan settes til side".

Idrettens egen medisinske ekspertise veier altså tyngre enn en dopinganklaget utøvers faglige hjelpere. Det er knapt overraskende i et domssystem der idretten selv regjerer.

DESSUTEN er en slik forståelse selve grunnlaget for den fortsatte kampen mot dopingjukset. Den faglige kompetansen rundt  prøvetakningen og tolkningen av testresultatene skal selvsagt utfordres, men dette kommer knapt til å skje i idrettens egne rettssaler.

Akkurat det gjør det vrient selv for den mest tilforlatelige idrettsutøveren å bli trodd i det brutale møtet med tekniske bevis, men av og til må jussen være slik.

Her er en norsk kappgjenger foreløpig blitt avslørt for juks, og den avgjørelsen er norsk idrett nødt til å forholde seg til om dommen blir stående etter Erik Tysses anke.