LEVER DRØMMEN: Albert Cole kom til Norge for å bli fotballstjerne, og kanskje dra videre. I stedet fant han hus, hjem, jobb og familie på Raufoss. Og huske, trampoline og hagebane. Kona Fatmata kom midt på 2000-tallet, og Allan og Hannah kom like etter. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
LEVER DRØMMEN: Albert Cole kom til Norge for å bli fotballstjerne, og kanskje dra videre. I stedet fant han hus, hjem, jobb og familie på Raufoss. Og huske, trampoline og hagebane. Kona Fatmata kom midt på 2000-tallet, og Allan og Hannah kom like etter. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Guttene fra Afrika:

Serie A-klubb prøvde å lure Raufoss. Da fikk Albert Cole hjelp av ekskona til Svennis

Samtaler ga nytt liv i Norge.

Serie A-klubb prøvde å lure Raufoss. Da fikk Albert Cole hjelp av ekskona til Svennis

RAUFOSS (Dagbladet): Albert Coles hus på Raufoss ligger rett over veien for sykehjemmet der kona Fatmata jobber med det lille tettstedets eldre. Cole har stor hage, kanskje to sekstenmetere med gress, og bak huset står det to små mål som så vidt tåler kraften av sønnen Allans krysstreff nå på sommeren. Det er en trampoline i hagen også, der Allans storesøster Hannah leker med en venninne fra skolen.

Cole ler mye når han snakker om historien sin på Raufoss. Han finner fram kaffe som han aldri rekker sette på. Han løper og henter kona fra jobb borte på sykehjemmet når fotografen vil ta fulltallige familiebilder. Allan (8) stiller flere av spørsmålene Dagbladet hadde tenkt å levere - for han er nysgjerrig sjøl.

Dette er langt unna livet i Sierra Leone, det Albert Cole forlot som 17-åring på slutten av 90-tallet.

- Landet mitt var ikke stabilt, det var fattigdom og krig. Når du er ferdig med utdanning, så får du ikke jobb. Og egentlig, uansett hva du gjør - er du ikke i familie med de som styrer landet, de som har makt, så får du ingenting, sier 36-åringen i sofaen med sønnen ved siden av seg.

- Da jeg fikk sjansen på U16- og U17-landslagene, skjønte jeg at jeg var en god fotballspiller. Etter en bortekamp mot Elfenbenskysten så forsto jeg det på ordentlig: «Jeg er jo en av de beste her». Da satset jeg for fullt på fotball. Men først og fremst ville jeg ha et bedre liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vennen til Svennis

Det var en svensk agent som så Albert Cole spille for Sierra Leone under U17-afrikamesterskapet på slutten av 90-tallet og spurte om han kunne bli med til Italia for å prøvespille for Empoli.

Selvsagt, sa Albert.

Men Empoli kjempet for å unngå nedrykk, og trengte spillere som kunne gå rett inn på laget. Unge Cole var ikke helt der ennå. Derfor var det et lykketreff at nyopprykkede Raufoss plutselig kom til Empoli for å hente en helt annen spiller - svenske Johan Arneng.

- Så fikk de øye på meg, sier Albert Cole.

- Raufoss spurte Empoli, kunne de kjøpe meg også? Og husk, jeg hadde ikke kontrakt med klubben, men de sa bare «Jaja! Han selger vi også!». Empoli eide meg ikke, men de skulle ta penger for meg likevel!

Cole liker godt denne delen av historien.

- Men kontaktpersonen min i Empoli, «Annika», det var ekskona til Sven-Gøran Eriksson ...

(Sidenote: Her har Dagbladet tatt en runde med både Cole, Johan Arneng og selveste Mr. Raufoss, Tom Løkken, som var mannen som fikk begge guttene til Norge. Annika er fort Ann-Christine Petterson, Svennis' første kone, som jobbet som mellomperson/oversetter i Italia på denne tiden. Ifølge Løkken ville Empoli ha 100 000 kroner for Albert Cole, men etter Annikas velmente inngripen fikk Raufoss i stedet ordnet det sånn at visumet til Italia ble forlenget til Norge, og så videre. Vi lar Cole fortsette)

- Hun snakket med Raufoss på engelsk, «han har ikke kontrakt med dem, bare diskuter direkte med Cole». Så ordnet det seg. Italienerne skjønte jo ikke engelsk vettu, så de skjønte ingenting da jeg snakket med Raufoss. Derfor er jeg her nå.

Bestemte seg for å bli

Det er mannen fornøyd med. Maisola forsvinner etter hvert ned bak åsen også i denne delen av innlandet. Senere stikker vi ned på a-lagstreninga på kunstgresset noen minutter unna Cole-huset. Han åpner porten for to av de yngre med et stort smil. Et par av de andre sniker seg med på fotografens bilder. Keepertrener Rickard Claesson tilbyr seg å grave opp litt smuss fra veteranens klubbhistorie om Dagbladet skulle være interessert i det.

- Jeg visste ingenting om Raufoss og Norge. De fortalte det meg det var et lite sted, men jeg hadde ikke helt klart for meg akkurat hvor lite det var. Men det var rett på hotell og begynne å trene. Språk, taktikk, alt tok litt tid. Men jeg var god, husker Cole.

Så god at han snart fikk muligheter til å spille for andre klubber, på høyere nivå enn det Raufoss etter hvert klarte å stabilisere seg på. Cole takket nei til dem alle sammen.

ALT FOR RAUFOSS: Albert Cole åpner porten for et par av de yngre Raufoss-spillerne på treningsfeltet. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
ALT FOR RAUFOSS: Albert Cole åpner porten for et par av de yngre Raufoss-spillerne på treningsfeltet. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

- Da jeg kom til Raufoss, så jeg det etter hvert: Folk elsker meg her. Jeg har en jobb å gå til. Først tenkte jeg: «her kan jeg være i to-tre år og bli bedre, før jeg reiser videre». Men etter hvert så jeg rundt meg, på alt jeg hadde funnet her, hvordan familien min har det her. Jeg har lært mye om hva som fungerer i Norge i motsetning til der jeg kommer fra. Snart bestemte jeg meg: Jeg har fått et liv her, nå skal jeg bli og gi noe tilbake til de som har gitt meg så mye.

For Albert Cole er en takknemlig mann. Etter fire år i Norge gikk arbeidstillatelsen ut, og ingen hadde tenkt på å fornye den. I stedet for å få familien opp til Raufoss, sto Cole plutselig i fare for å bli kastet ut av landet. Klubben var ikke på høyt nok nivå for fotballspillere som trengte arbeidstillatelse. Men folk på stedet ville ikke la utkastelsen skje. De ropte høyt. Kommunalminister Erna Solberg involverte seg i saken.

- Erna ordnet det til slutt, men det var folk her på Raufoss som gjorde den store jobben. Jeg har veldig mye å takke dem for, sier Cole.

NESTE GENERASJON: Albert Cole spiller fotball i hagen med sønnen sin .Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
NESTE GENERASJON: Albert Cole spiller fotball i hagen med sønnen sin .Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

- Og fire år senere ble jeg født!, roper Allan.

Det handler om å bidra

I 2014 bestemte Albert Cole seg for å legge opp som fotballspiller. Raufoss hadde det tøft både sportslig og økonomisk, og Cole bestemte seg: Det var bedre at han ga plass til de yngre og heller involverte seg som trener. Lønna hans kunne klubben godt bruke på flere unge spillere, tenkte han. Nå jobber han fulltid for Raufoss industripark, et samarbeid som har gitt flere av klubbens spillere ekstrainntekter ved siden av fotballen. Han går på skole på kveldstid for å få allmenn studiekompetanse.

- Det var ikke lett å slutte, men man skal ikke gjøre alle ting av hensyn til seg selv. Man skal tenke litt over hva man kan bidra med som gjør det bedre for alle. Den lønna jeg hadde, det var veldig mye penger. Husk, Raufoss har slitt med pengene i flere perioder, men jeg fikk alltid lønn først av alle på laget. For det var jeg som hadde en familie som jeg måtte forsørge i Afrika, jeg trengte virkelig de pengene. Alle her forsto den situasjonen, sier Cole.

Hver måned sender han fortsatt noe av disse pengene ned til storfamilien i Sierra Leone, og med familie her snakker vi ikke nødvendigvis om blodslektninger. Det er mange som skal ha, men Cole prøver å fordele de par tusen kronene til de han mener trenger det mest.

- Det er ikke krig i Sierra Leone nå, men det er en krig mot fattigdommen. En krig for å få noe å spise. For to år siden kom ebola også, sier 36-åringen, og ser ut mot trampolinen der barna leker i solskinnet.

For 20 år siden skvatt han fortsatt til og krympet seg da det plutselig smalt høyt oppe fra prøveskytefeltet for ammunisjon på Raufoss. Nå er han ikke redd lenger.

- Du kan lære mye i Norge som kan forbedre livet ditt. Jeg har alt jeg trenger. Men jeg fortsetter å jobbe for å bli en bedre person, og for å bidra med enda mer tilbake til Raufoss Fotball og til landet. Vi som kommer til Norge - hvis vi bidrar, så går det bra med oss.