Foto: FourFourTwo
Foto: FourFourTwoVis mer

DA SERIE A VAR BEST I VERDEN:

Serie A på 90-tallet: Da Baggio, Batistuta og italiensk fotball var klart best i verden

I løpet av 90-tallet var italiensk fotball langt foran konkurrentene. Serie A-lag vant 13 europeiske trofeer, satte overgangsrekord seks ganger og hadde seks Gullballen-vinnere, i tillegg til ikoniske stjerner som Asprilla og Zidane. Velkommen til en tid da Calcio var konge.

(FourFourTwo): Pietro Fanna gikk langs korridorene inne på Stadio Marcantonio Bentegodi, da han hørte gråt. Da Veronas kaptein kom nærmere, ble det tydelig at lydene kom fra bortelagets garderobe, en garderobe som besto av Arrigo Sacchis AC Milan.

En måned seinere slo Milan Benfica i Europa Cup-finalen, en turnering klubben også vant sesongen før, og sementerte med det statusen som den største klubben gjennom alle tider. Først 27 år seinere, da Real Madrid slo Juventus i Champions League-finalen i Cardiff, var det et annet lag som overtok tronen.

Da Milan vant i 1990, var det første året alle de tre store turneringene i Europa ble vunnet av klubber fra samme land. Samtidig som Luciano Pavarotti var i ferd med å miste stemmebåndene og Italia gjorde seg klar til å holde VM, scoret Gianluca Vialli to ganger da Sampdoria slo Anderlecht i Cupvinner Cupen.

I UEFA-cupen slo Juventus Fiorentina i det som var en helitaliensk finale. Det var starten på et tiår med Serie A-dominans på fotballbanen – og i våre hjerter.

Slutten og starten på noe

Dersom du trenger en bedre illustrasjon på hvor sterk italiensk fotball var på det tidspunktet, er det verdt å merke seg at ingen av de fire Europa-finalistene vant ligaen i 1989/90-sesongen. Gråten som Fanna hørte fra Milan-garderoben var ikke gledestårer, det var tårer i fortvilelse fordi drømmen om å vinne «Scudetto» (serie A-tittelen) var knust.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Milan hatet å spille mot Verona. Et 3-5-tap hadde kostet dem ligagullet i 1973, et tap som ble kjent som «La Fatal Verona». Nå var Milan tilbake for en reprise, på lik poengsum som Diego Maradonas Napoli, i sluttfasen i Serie A med to kamper igjen å spille.

Rossoneri hadde ledet fram til tidlig april, da Napoli hadde blitt gitt tre poeng fra en kamp mot Atalanta, som ble avlyst da den brasilianske midtbanespilleren Alemao ble truffet av en mynt som ble kastet fra tribunen.

Milan ledet 1–0 i Verona, men så raknet alt. Den nedrykkstruede motstanderen utliknet først, før Milan mistet det. Spillerne var rasende over noen avgjørelsen av dommer Rosario Lo Bello og det førte blant annet til at Frank Rijkaard ble utvist.

Dommeren hevdet i ettertid at nederlenderen spyttet mot ham to ganger (en gang på hånda og en gang på foten). Det skjedde bare noen måneder før Rijkaard spyttet mot Tysklands Rudi Völler og ble utvist i en VM-kamp.

Marco van Basten måtte også ta en tidlig dusj, etter at han rev av seg trøya i avsky. Alessandro Costacurta ble den tredje spilleren som fikk det røde kortet, etter å ha hudflettet linjemannen da Verona avgjorde kampen.

Napoli vant på sin side de to siste seriekampene og Maradona kunne juble over Scudetto for andre gang, fire år etter at han hadde ledet Partenopei til deres aller første Serie A-gull.

Men det var også slutten på Maradonas opphold i Italia. Han gikk av scenen etter å ha blitt utestengt i 15 måneder for å ha testet positivt for kokainbruk mars 1991. Han spilte aldri igjen for Napoli. Gli Azzurris gylne æra var dermed over.

Men om Maradonas avgang preget Napoli, var det bare en liten fotnote i italiensk fotballs suksesshistorie. Serie A var ikke avhengig av én mann, det var stjernespillere i haugevis og de var overalt. Gullballen-vinner Lothar Matthäus var i Inter og verdens dyreste fotballspiller, Roberto Baggio, hadde gått til Juventus.

Italia hadde tradisjonelt sett vært en liga der pengene tiltrakk seg toppspillere. Før Baggios overgang fra Fiorentina i 1990, hadde elleve av de 13 forrige rekordholderne blitt oppfostret i Serie A-klubber. Kombinert med UEFAs avgjørelse om å utestenge engelske lag fra Europa-cuper i 1985, skjønner du hvorfor nasjonen hadde et fortrinn. I løpet av 90-tallet vant italienske klubber 13 av 30 mulige Europa-cuper, og hele 25 av finalistene var fra Italia.

Serie A var den beste og mest attraktive ligaen i Europa på 90-tallet, sier Aron Winter, som dro fra Ajax i 1992 for å spille for Lazio og deretter Inter midtveis i en karriere som sørget for 84 landskamper for Nederland.

– Det Spania er nå, var Italia da. Så fort jeg begynte å spille i Serie A, oppdaget jeg det høye nivået i ligaen, hvor det var veldig vanskelig å vinne kamper. Det var landet hvor de beste spillerne i verden spilte, sier han.

LAZIO-JUBEL: Lazio hentet flere stjerner på 90-tallet. Foto: FourFourTwo
LAZIO-JUBEL: Lazio hentet flere stjerner på 90-tallet. Foto: FourFourTwo Vis mer

Gazza-mani

Engelske fotballtilhengere begynte å få øynene opp for italiensk fotball i 1992, takket være én mann. Napoli, Juventus og Roma hadde alle vært interessert i å signere Paul Gascoigne etter et godt Italia-VM i 1990, men det var Lazio som gjorde en avtale med Tottenham i 1991.

På spørsmål om hva som skulle til for å overbevise ham til å signere, fleipet Gazza om at han ville ha et ørretoppdrett, og ble overrasket over at Lazio gikk med på avtalen.

Kneskaden han pådro seg i FA-cupfinalen i 1991 utsatte overgangen og gjorde at summen ble endret fra 8,5 millioner pund til 5,5 millioner pund. Skaden tok lengre tid å lege etter at Gazza ble angrepet utenfor en nattklubb i Newcastle, og det var med på å ødelegge en bisarr plan om å sende Glenn Roeder med Gazza til Italia.

Planen var at Roeder skulle flytte til Roma for å holde et øye med sin tidligere lagkamerat i Newcastle, men han droppet planene i sinne over at Gazza hadde vært på nattklubb den natta.

Gascoigne ankom Roma i 1992 og fikk mer enn 240 000 i uka – en gigantisk sum på den tiden. Klubben ga ham to livvakter for å se etter hjemmet hans, selv om det holdt på å gå fullstendig galt da en av dem tok Gazza for å være en innbruddstyv. Livvakten rettet blant annet en pistol mot Gazza og ropte: «Ikke rør deg!»

Lazio-debuten, hjemme mot Genoa, var en av de første Serie A-kampene som ble vist direkte på engelsk tv. Channel 4 kjøpte rettighetene sommeren 1992. Det var et vindu inn i en annen verden for fans som tidligere bare hadde hatt muligheten til å se italienske klubber til tider i europeiske turneringer.

Channel 4s livesending av en kamp hver søndag ettermiddag, alle Serie A-kamper ble vist på samme tidspunkt den gangen, ble etterfulgt av en høydepunktpakke som ble vist på Gazzetta Football Italia.

Kanalen ønsket opprinnelig at Gascoigne skulle presentere høydepunktene selv, helt til alle innså at det var en latterlig idé. James Richardson, på den tiden en ukjent TV-produsent, ble bedt om å steppe inn. Programmet hadde millioner av seere hver uke.

Gazza-show

Lazio spilte 1–1 mot Genoa den dagen, deretter slo de Parma 5-2, før Gazza fikk opp øynene mot Milan på San Siro.

– Jeg husker at jeg tenkte: «Dette er bra, vi bør ha en sjanse her», fortalte Gascoigne en gang til FourFourTwo, etter å ha reflektert over de første ti minuttene av kampen.

– Men så ble vi knust. Det laget var skremmende.

Milan vant 5–3 etter å ha slått Fiorentina 7–3 en uke tidligere.

Gascoigne fikk raskt kultstatus blant Lazio-fansen, godt hjulpet av en utlikning i sitt første Roma-derby. Han hadde fått seg en hestehale etter ønske om å likne på Mick Hucknall, og var veldig populær blant lagkameratene også.

Men bisarre historier var aldri langt unna, som da han overtalte livvakten til å snike inn ham og kameraten Jimmy «Five Bellies» Gardner i et romersk bankhvelv, hvor de satte seg ned på et fjell av penger som utgjorde 550 millioner kroner – bare for moro skyld.

Det var også en gang at Gascoigne drepte en slange med en kost i sitt eget hjem, for deretter å ta med den døde kroppen på trening og legge den i lomma til Roberto Di Matteo.

– Han var kapabel til hva som helst, sier den tidligere Lazio-spissen Beppe Signori til FourFourTwo med et smil.

– En gang viste han seg helt naken i gangene på et hotell da vi spilte borte, og han gjorde det samme på lagbussen på en annen reise. Vi var på vei gjennom en mørk tunnel og han kledde seg helt naken og satte seg ved siden av treneren Dino Zoff!

– Mot slutten av treningen hver dag måtte du alltid være forsiktig med døra hver gang du gikk inn i bilen. Dersom den var våt, så var det ikke vann, det betydde at han hadde vært der, sier Signori.

FULL AV RAMPESTREKER: Du visste aldri hva Paul Gascoigne kunne finne på. Foto: FourFourTwo
FULL AV RAMPESTREKER: Du visste aldri hva Paul Gascoigne kunne finne på. Foto: FourFourTwo Vis mer

Halvnaken

Winter har også noen morsomme Gazza-historier å komme med.

– Jeg husker min første dag i klubben. Jeg var på hotellrommet mitt og noen banket plutselig på døra, sier nederlenderen.

– Jeg åpnet den og det var Paul som sto der, halvnaken, mens han holdt et brett med sjampanje for å ønske meg velkommen.

– Jeg har gode minner fra tiden vår sammen. Noen ganger hadde jeg besøk av venner fra Nederland og de elsket å møte ham. En dag fortalte Paul at han ville score for dem i neste kamp og henge på tverrliggeren – og det var nøyaktig det som skjedde, sier Winter.

– En annen gang hadde jeg lunsj med min kone og Paul var tilfeldigvis i samme restaurant med kjæresten sin. Jeg la først ikke merke til dem, men da de var ferdige, sa Paul til kelneren: «Min venn Aron vil betale». Han ropte på meg og da jeg så ham hevet jeg hånda for å hilse, så han sa til kelneren: «Ser du, Aron sier det er greit». Da jeg var ferdig med måltidet fikk jeg sjokk over størrelsen på regningen, for vi hadde ikke spist så mye! Kelneren fortalte da at Paul hadde sagt at jeg skulle betale, og jeg forsto hva som hadde skjedd. Jeg syns det var morsomt, og Paul betalte alt tilbake.

– Han drakk for mye alkohol noen ganger. Han likte ikke å fly så da vi reiste med laget så bestilte han en konjakk før flyturen for å roe seg ned. Men han var virkelig en god venn, og det er trist å se at han har hatt helseproblemer de siste årene. Han var en fantastisk spiller og en av de beste fra England, sier Winter.

I sin første sesong hjalp Gascoigne klubben med å bli nummer fem og kvalifisere seg for Europa for første gang på 16 år, etter at klubben hadde rykket opp fra Serie B seint på 80-tallet. Det var den første av fem strake sesonger hvor Lazio havnet over Roma på tabellen, før Francesco Totti var med på å snu vektskåla i favør sistnevnte.

Lazio hadde også en Serie A-toppscorer i 1992/93-sesongen. Signori scoret 26 mål etter ankomsten fra Foggia. Han ble toppscorer igjen i 1993/94-sesongen og seinere i 1995/96, før han dro videre til Sampdoria og Bologna. Han ble nesten solgt til Parma i 1995, da tusenvis av fans tok til gatene for å protestere mot kjøpet og be Lazio om å ombestemme seg.

– Supporterne elsket meg, og de var imot at jeg skulle dra til Parma, erindrer Signori.

– Det er ting du aldri glemmer. Hele tiden min i Lazio var fantastisk. Å bli toppscorer i ligaen tre ganger var stort, og jeg scoret mer enn 100 mål for Lazio totalt. Jeg spilte framme med Karl-Heinz Riedle, deretter Pierluigi Casiraghi og Alen Boksic. De fant åpninger og jobbet hardt bakover. Jeg var den som avsluttet angrepene, sier han.

Ingen spillere scoret flere mål enn Signori det tiåret. Hans 141 mål plasserer ham foran Gabriel Batistuta. Ingen av dem vant en ligatittel på 90-tallet. Batigol vant Scudetto med Roma i 2000/01, men Signori vant overraskende ingen store titler og fikk bare 28 landskamper for Italia.

Gazza fikk også overraskende få kamper for Lazio, med 47 kamper over tre sesonger, mye takket være skader (blant annet et stygt brudd etter et sammenstøt med Alessandro Nesta på trening) og bekymringer over midtbanespillerens vekt. Gascoigne dro videre til Rangers i 1995. På hans siste trening med Lazio møtte han opp på en Harley Davidson mens han røykte en sigar.

Gazza visste hvordan han skulle ta farvel.

David og Roberto

Gascoigne var kanskje mannen som fikk opp engelske øyne for italiensk fotball, men den forsinkede ankomsten gjorde at han ikke var den første engelskmannen i Serie A på 90-tallet.

Like etter at Gazza ble enig med Lazio i 1991, hoppet David Platt ut i det med en overgang til Bari, en klubb sør i Italia som så vidt unngikk nedrykk sesongen før.

– Bari var en vei inn, jeg visste ikke engang hvor det var, erindrer Platt.

Han klarte ikke å unngå at klubben rykket ned, men midtbanespilleren scoret likevel imponerende elleve mål i debutsesongen, noe som sørget for at Juventus hentet ham.

– Da jeg kikket meg rundt i garderoben tenkte jeg: «Jeg har lyktes», sier han.

Med to verdensrekord-signeringer i troppen (Gianluca Vialli fra Sampdoria for rundt 130 millioner kroner og Roberto Baggio for rundt 90 millioner kroner) slo Juventus Borusia Dortmund og vant UEFA-cupen den sesongen, selv om Platt raskt dro videre.

– Jeg fikk mye spilletid i Juventus, innrømmer han.

– Men angrepsspillerne deres var bare ufattelige. Antonio Conte styrte midtbanen som om det var hans egen og Baggio det samme der framme, det var ikke så mye rom for noen andre. Baggio hadde samme innflytelse som Roberto Mancini hadde på Sampdoria-laget jeg seinere spilte i, men vi hadde ikke samme type relasjon. Vi klarte ikke å kommunisere.

Platts relasjon med Mancini ble etablert allerede før han hadde ankommet Sampdoria, til og med før han ankom Juventus. Bare noen måneder inn i Italia-karrieren fikk Platt en uventet telefon. Det var Mancini som hadde klart å finne fram telefonnummeret hans og ønsket at Platt skulle komme til Stadio Luigi Ferraris.

Sampdoria var midt i klubbens mest fantastiske æra. Etter triumfen i Cupvinner Cupen i 1990 vant de Serie A for første og foreløpig eneste gang i historien i 1990/91-sesongen, en bragd som hele troppen feiret ved å bleike håret. Attilio Lombardo var skallet, så han måtte gå med tupé i en uke i stedet.

Da alle spillerne møtte paven med sine nye hårfarger, skal Johannes Paul ll ha blitt litt forvirret. Sampdoria kom seinere til finalen i Europacupen, men ble slått av Barcelona takket være et frispark fra Ronald Koeman under ekstraomgangene på Wembley.

Mancinis første kontakt med Platt kom midt i sesongen, men det ble ikke siste gang. Han fortsatte å ringe og insisterte mer og mer på at Platt skulle komme til Sampdoria.

– Jeg var beæret og samtidig litt skremt. Jeg tenkte: «Hvorfor ringer denne fyren?» Han har hele tiden sagt at klubben ikke ba ham om å gjøre det, noe som gjør det enda mer bisart. Men det viser litt hvor mye han brydde seg, sier Platt.

– Da jeg signerte for Juventus, tenkte jeg det var slutt på maset. Men ikke for Robbie. Han tok kontakt på banen! Til slutt ga jeg etter. Jeg tenkte jeg kunne gi Italia en siste sjanse, sier han.

HAR TRENT I SERIE A: Roberto Mancini. Foto: AP Photo/Alvaro Barrientos/NTB Scanpix
HAR TRENT I SERIE A: Roberto Mancini. Foto: AP Photo/Alvaro Barrientos/NTB Scanpix Vis mer

Riktig avgjørelse

Det viste seg å være den beste avgjørelsen Platt noensinne har gjort. Mens Des Walker hadde slitt for samme klubb sesongen før, da han spilte ute av posisjon som back før han returnerte til England etter 30 ligakamper, ble Platt en skikkelig suksess. Det voksende vennskapet med Mancini førte også til et fruktbart samarbeid på banen.

– Vi fant tonen med en gang, sier Platt.

– Robbie likte å spille på en spesiell måte, noe som er årsaken til at han ble i Sampdoria så lenge (15 år journ.anm.). Det fungerte bare. Laget la opp stilen etter ideologien hans og av en eller annen grunn så han på meg som den perfekte spilleren for den ideologien.

– Klubben var livet hans. Alle elsket ham, og han visste det. Fansen spiste av hånda hans. Han hadde aldri noen problemer, særlig ikke når det kom til oppmerksomheten fra kvinner! Det var som Totti i Roma. Han kunne gå inn i en bar eller en kafé og slapp å betale for alt. Han kunne gjøre som han ville, men fansen visste alltid at han ville gjøre det godt igjen.

Det forholdet til fansen ledet til en uvanlig hendelse før en hjemmekamp mot Brescia mai 1995. Sampdoria hadde nettopp tapt en derbykamp mot Genoa, så i et forsøk på å roe ned sinte supportere hadde Mancini blitt enig med troppen om at spillerne skulle løpe rundt på banen før avspark, slik at fansen kunne skjelle ut spillerne, mot at ikke det samme skjedde under selve kampen. Manager Sven-Göran Eriksson mottok også buing før kampen, og planen fungerte.

– Jeg scoret to ganger seint i kampen og vi vant 2–1. Lyden var utrolig, erindrer Platt.

– Robbie dro meg bort til fansen etter kampen og vi fikk masse applaus. På en eller annen måte forsøkte han å ta æren, og forlot banen sist for å sørge for at han fikk den siste applausen! Men fansen var på vår side igjen, sier han.

Det å spille med Lombardo og Ruud Gullit (i det som var en merkelig periode forlot Gullit Milan til fordel for Sampdoria i 1993, så returnerte han til Milan i 1994 før han signerte for Sampdoria igjen), gjorde at Platt vant Coppa Italia og hjalp klubben å komme til semifinalene i Cupvinner Cupen, hvor de tapte på straffer mot Arsenal. Han ser fortsatt på perioden i Sampdoria som en av de beste i livet.

– De beste spillerne spilte i Serie A, sier han.

– Selv om engelske spillere hadde dratt dit tidligere, var dette lenge før internett-tiden, YouTube og Sky. Vi hadde hørt at det var defensivt og sett hvor mange klubber som hadde vunnet Europacuper, men ble fortalt at det var på grunn av suspensjonen av engelske lag.

– Da jeg fikk se det selv var det annerledes. I Genoa satte jeg pris på det italiensk fotball var i ferd med å bli. Du kunne se kampene hjemme i England, og venner og familie fortalte meg konstant hvor populært det var i ferd med å bli.

Platt signerte for Arsenal, men returnerte til Sampdoria som manager i 1998, selv om Mancini på den tiden hadde dratt med Eriksson til Lazio. Platt tok over et lag som var dømt til å rykke ned, og fikk bare seks kamper som følge av krangel om mangel på kvalifikasjonene som trengtes som trener.

Det var dårlige nyheter for Lee Sharpe, som ankom på lån fra Leeds United, men raskt havnet utenfor troppen, akkurat som Danny Dichio hadde gjort etter å ha flyttet fra Italia fra QPR året før. Den tidligere Nottingham Forest og Newcastle-vingen Franz Carr hadde også begrenset suksess i løpet av tiden som Reggiana-spiller.

BANET VEI I ITALIA: David Platt. Foto: FourFourTwo
BANET VEI I ITALIA: David Platt. Foto: FourFourTwo Vis mer

Den andre Roberto

Ballen lå foran Roberto Baggio på krittmerket, men mannen med den berømte hestehalen var ikke glad. Tre år etter hans verdensberømte miss i VM-finalen i 1994, var det et nytt straffedrama som skulle prege ham.

Baggio var tilbake i Fiorentina for første gang siden han ble solgt til Juventus. Femti mennesker hadde blitt skadet i opptøyer som følge av det salget, og selv Baggio var usikker på om han ville forlate La Viola, og nektet også å ta på seg et Juventus-skjerf da han ble presentert.

Og dersom det var upopulært blant Juventus-fansen, så skulle det bli mye verre. Baggio var den som tok straffer i klubben, men han ville ikke ta det mot gamleklubben. Lagkameratene forsøkte å overtale ham, men han hadde bestemt seg. Luigi De Agostini gikk fram i stedet – og bommet.

Baggio ble byttet ut kort tid etter og plukket på kontroversielt vis opp et Fiorentina-skjerf som ble kastet i hans retning på vei til garderoben. Juventus tapte til slutt 0–1.

Baggios medaljekolleksjon er kanskje ikke den mest imponerende, men spissen var kanskje Serie As giftigste spiller på 90-tallet, og den eneste mannen det tiåret som slo overgangsrekorden og vant Gullballen mens han spilte hele sesongen i Italia.

Ronaldo satte også rekord da han dro til Inter for rundt 220 millioner kroner, men det han hadde levert i Barcelona spilte en stor rolle i at han vant kåringen av årets spiller.

KULTHELT: Roberto Baggio har en stor stjerne i Italia. Foto: FourFourTwo
KULTHELT: Roberto Baggio har en stor stjerne i Italia. Foto: FourFourTwo Vis mer

Mirakelår

Baggios mirakelår kom i 1993 da han vant sin første og eneste Europa Cup (UEFA-cupen). Han scoret 39 mål i løpet av kalenderåret.

– Han var introvert som person, men var en skikkelig mester, sier Fabrizio Ravanelli til FourFourTwo.

– Teknisk var han fantastisk. Han hadde alltid en løsning, en egenskap kun de beste besitter, sier han.

Baggio vant sine eneste to Scudetto to år på rad, med forskjellige klubber. Den første kom i hans siste sesong med Juventus i 1995, da han blant annet var ute med skade i tre måneder. Baggio leverte tre assist den dagen Juventus sikret ligagull etter seier over Parma.

Det var også den første ligatittelen til en 20 år gammel spiller med navnet Alessandro Del Piero.

– Han har alt som skal til for å bli en fantastisk spiller, fortalte Baggio på det tidspunktet – og han tok ikke feil.

– Vi spilte med tre angripere den sesongen – Vialli, meg og enten Baggio eller Del Piero, forteller Ravanelli om året da han vant ligaen med klubben han hadde fulgt siden han var en liten gutt, i det som var Marcelo Lippis første sesong som sjef.

– Lippi var så god til å lese spillet og han vet hvordan han skal motivere spillerne. Jeg husker talen han holdt på den første treningen den sesongen. Vi hadde samlet oss på midten av banen og meldingen hans var klar: Juventus skal ikke være avhengig av noen. Vi var like viktige.

– Vi var sterke som et lag. Vi var tøffe på banen og kvalitetsspillere – vi hadde Angelo Peruzzi, Paulo Sousa, Didier Deschamps, Ciro Ferrara, Alessio Tacchinardi og Antonio Conte, sier Ravanelli.

– Jeg husker vi slo Parma 3–1 i januar og gikk forbi dem på tabellen, og jeg scoret det vakreste målet i min karriere – Viallis lave innlegg og deretter en stupheading. Vakkert.

– Kvelden før vi spilte mot Parma igjen og kjempet om tittelen, fikk jeg ikke sove. Jeg var spent. Men det var en vakker søndag og vi vant 4–0. Jeg scoret to mål og den kvelden var det en fest hjemme hos Umberto Agnelli (klubbens styreformann). Jeg husker gleden, sier Ravanelli.

Men det var ikke bare glede: Juventus-triumfen kom bare seks uker etter at 23 år gamle Andrea Fortunato døde, en lovende venstreback som hadde spilt 27 ligakamper sesongen før han ble diagnostisert med leukemi.

– Alt jeg vant i Juventus dediserte jeg til ham, sier Ravanelli.

Det inkluderte en Champions League-trone i 1996, hvor Ravanelli scoret i finalen da Juventus slo Ajax på straffer på Stadio Olimpico i Roma etter 1–1 ved full tid. Deretter ble Ravanelli overraskende solgt til Middlesbrough.

– Juventus hadde allerede blitt enige om en avtale, jeg visste ikke noe om det, sier han.

– Jeg følte meg forferdelig, men jeg ringte agenten min og vi kom til en avtale med Middlesbrough.

Baggio hadde dratt året før. Etter å ha blitt bedt om å gå ned 50 prosent i lønn i Juventus, lokket Silvio Berlusconi ham til Milan for rundt 75 millioner kroner. Manchester United og Blackburn skal også ha vært interessert.

Baggio scoret ti mål og hjalp sin nye klubb til å sikre Scudetto i 1995/96-sesongen, inkludert en straffescoring mot Fiorentina.

Mektige Milan

Med Baggio og Gullballen-vinner George Weah i troppen så Milan-angrepet igjen ut som en offensiv kraft. Tidlig på 90-tallet hadde den nederlandske trioen Van Basten, Gullit og Rijkaard slått ut i full blomst, og Rossoneri vant Serie A i 1991/92-sesongen uten å tape en eneste kamp.

Klubben gikk 58 kamper fra mai 1991 til mars 1993 uten nederlag, og versjonen fikk navnet «Milan degli Invicibili’» (Uovervinnelige Milan). Det var litt av en start på managerkarrieren for Fabio Capello, som tidligere kun hadde trent Milans U19-lag.

Det virker som en formidabel oppgave å ta over stafettpinnen etter Europa Cup-vinner Arrigo Sacchi, som dro videre for å ta over det italienske landslaget sommeren 1991. Men Sacchis lederstil gjorde at spillerne var under mentalt press.

GODE PÅ 90-TALLET: Ac Milan. Foto: FourFourTwo
GODE PÅ 90-TALLET: Ac Milan. Foto: FourFourTwo Vis mer

– Sacchi endret mentaliteten vår og ledet Milan til store ting, særlig i Europa. Men det var manisk. Han var veldig rask med å påpeke feil, sier tidligere forsvarer Franco Baresi til FourFourTwo.

– Vi trengte en mental pause og Capello forsto situasjonen. Vi var litt skeptiske først, siden det var hans første erfaring som trener og Milan hadde vunnet alt årene før. Men Silvio Berlusconi hadde rett. Capello frigjorde våre sinn. Det var færre begrensninger, det var mer rom for å bruke fantasien.

Berlusconi gjorde det meste rett på det området.

– Silvio var styreformannen du ønsket deg, sa Ruud Gullit til FourFourTwo en gang.

– Selv om han var en opptatt mann, var han der hver uke – da ting gikk bra og når de ikke gjorde det. Han ønsket suksess og han ville at Milan skulle spille på en spesiell måte, mente Gullit.

Det skulle vise seg at han fikk oppleve begge deler i løpet av de 22 månedene laget ikke tapt en eneste kamp.

– Den ubeseirede rekka styrket troen vår, tanken om at det var vanskelig å slå oss, sier Baresi.

– Det ble vanskelig for motstanderne våre også, noen ganger kom de fram ikke til 16-meteren vår!

– Demetrio Albertini var på midtbanen sammen med Rijkaard, vi hadde Gullit som var en ekstraordinær spiller og i Capellos første sesong scoret Van Basten som aldri før – 25 ligamål, hans beste tall for Milan. Han hadde gjort det like bra sesongen etter om det ikke var for ankelproblemene, det var et stort tap.

Det skulle vise seg å være en skade som satte en sluttstrek for karrieren til Gullballen-vinneren. I mellomtida hadde både Gullit og Rijkaard forlatt klubben, og Jean-Pierre Papin sleit etter gigantovergangen fra Marseille.

Flere rekordsigneringer

Milans neste verdensrekordsignering, Gianluigi Lentini (kostet 13 millioner pund fra Porto) havnet i koma i august 1993 da Porschen hans krasjet i en grøft før den tok fyr. Vingen pådro seg brudd på hodeskallen og ble aldri den samme spilleren igjen.

Med tanke på de problemene, var det et lite mirakel at Capellos mannskap vant sin tredje strake ligatittel i 1993/94-sesongen etter å ha scoret 36 mål på 34 kamper. Med Franco Baresi, Paolo Maldini, Alessandro Costacurta, Mauro Tassotti og Filippo Galli blant de defensive spillerne, slapp laget kun inn 15 mål.

– Vi var et veldig solid lag. Capello forberedte kamper på bakgrunn av motstanderne vi møtte. Han så videoer av dem og fant deretter ut den beste taktikken mot dem. Med Sacchi fokuserte vi i hovedsak på det defensive, men under Capello handlet det om å mannsmarkere angriperne, sier Baresi.

– Mange av oss hadde spilt sammen i evig tid. Det var mye vennskap og respekt og vi fleipet også. Det var blant annet en «drink», en cocktail laget av Coca-Cola, vitaminer og sukker som Tassotti, Galli og Maldini laget før kampene. Øyeblikk som det var viktig, det tok bort noe av presset.

Å ta bort stress på denne måten fungerte veldig bra før Europacupfinalen i 1994. Dersom det å vinne Scudetto hadde vært imponerende, med tanke på problemene offensivt, var 4-0-seieren over Barcelona utrolig.

Seriegullet i 1995/96 var Milans fjerde på fem sesonger under Capello, men så dro han til Real Madrid og ting begynte å surne i det som var Baresis aller siste sesong.

Ligaen startet med en minnerik episode, da Weah scoret et utrolig solomål ved å drible seg fra egen banehalvdel før han sendte ballen i nettmaskene mot Verona. Men Óscar Tabárez var en svak erstatter for Capello, og selv om Sacchi kom tilbake kunne ikke han hindre at tittelforsvareren ble nummer elleve i ligaen.

Capello kom tilbake igjen i 1997/98-sesongen, men det varte bare én sesong da Milan gikk fra en ellevte til en like beskjeden tiendeplass.

Men så snudde det plutselig fullstendig igjen sesongen etter, da Udineses Alberto Zaccheroni ble ansatt som ny trener. Den tyske spissen Oliver Bierhoff fulgte ham til San Siro og scoret 19 mål da Rossoneri vant Serie A for femte gang det tiåret.

Det var en ligatriumf ingen hadde forventet.

– Kanskje til og med ikke oss heller. Når det gjaldt det tekniske nivået hadde vi ikke like sterk tropp som flere av de andre lagene, men vi fant på en eller annen måte ut av det.

HADDE SUKSESS I MILAN: Fabio Capello. Foto: AP Photo/Antonio Calanni/NTB Scanpix
HADDE SUKSESS I MILAN: Fabio Capello. Foto: AP Photo/Antonio Calanni/NTB Scanpix Vis mer

Inter-revolusjonen

31. august 1997: Youri Djorkaeff kommer ut av spillertunnelen, deretter kommer Javier Zanetti, så Diego Simeone. Til slutt et glimt av mannen alle vil se: Ronaldo.

For første gang siden Inter signerte den danske spissen Harald Nielsen fra Bologna 30 år tidligere, spilte verdens dyreste spiller for Inter. Barcelona-president Josep Lluis Nunez hadde erklært at Ronaldo ville bli værende på Camp Nou på livstid etter at brasilianeren scoret 47 mål i sin første sesong i klubben.

Det skulle i stedet vise seg å bli hans eneste sesong i klubben. Det ble ikke enighet om ny kontrakt og Inter bestemte seg for å betale utkjøpsklausulen på 19,5 millioner pund.

Rangers var også interessert og Ronaldos agent hevdet seinere at klubben hadde kommet med en bisarr forespørsel: At Ronaldo kun skulle spille Champions League-kamper for dem.

Ronaldos første kamp for Inter så ut som en forsiktig start på eventyret i italiensk fotball, hjemme mot nyopprykkede Brescia. Spissen hamret inn et frispark i tverrliggeren, mens så skjedde det uventede da Andrea Pirlo fant Dario Hubner med en presis pasning og gjestene tok en sjokkledelse. Med ti minutter igjen å spille så Inter ut til å gå på et pinlig nederlag.

Men i stedet for Ronaldo var det en annen debutant som stjal overskriftene. Det var ikke like mye fanfare rundt overgangen til Alvaro Recoba, da han kom fra Nacional, men det var uruguayaneren som snudde kampen etter å ha kommet innpå som innbytter.

Først hamret han ballen i vinkelen fra langt hold, før han hamret inn et frispark med venstrefoten fra lang distanse. For Inter var scoringene nok til seier.

Det var nye tider for Inter, som hadde gått på et sjokktap mot Schalke 04 i UEFA-cupfinalen noen måneder tidligere, et tap som også hadde betydd slutten på Roy Hodgson som trener.

Hodgson ble bombardert med mynter og sigaretter da han forlot banen, og engelskmannen sa raskt opp etter et mislykket forsøk på å vinne over både supportere og pressen.

– Det var kritikk fordi han ikke hadde vunnet noe med et så stort lag, sier Aron Winter, som byttet ut Lazio til fordel for Inter i 1996 og bommet fra krittmerket mot Schalke.

– Men personlig syns jeg han var en god manager. Han var en snill mann.

Inter hadde allerede vunnet UEFA-cupen to ganger på 90-tallet. Den tyske trioen Lothar Matthaüs, Andreas Brehme og Jürgen Klinsmann sørget for at de gikk forbi Roma i 1991, før en seier over Salzburg i 94 kom så følge av litt uvanlige omstendigheter.

TYSK TRIO: Lothar Matthaüs, Andreas Brehme og Jürgen Klinsmann. Foto: FourFourTwo
TYSK TRIO: Lothar Matthaüs, Andreas Brehme og Jürgen Klinsmann. Foto: FourFourTwo Vis mer

Den sesongen sleit stjernekjøpet Dennis Bergkamp, og Inter var ett fattig poeng unna nedrykk, som ville vært første gang siden Serie A ble introdusert i 1929.

Massimo Moratti tok raskt over klubben og begynte å investere. Paul Ince ble hentet fra Manchester United for sju millioner pund og scoret 13 mål på to sesonger fra sin midtbaneposisjon.

Roberto Carlos ble bare værende ett år fordi han var misfornøyd med at Hodgson brukte ham på venstrevingen. Ivan Zamorano ankom også, før den største av de alle signerte: Il Fenomeno – Fenomenet Ronaldo.

– Ronaldo var virkelig den beste, han var et fenomen, innrømmer Winter.

– Han var god til alt, ikke bare til å score mål. Han var den beste spilleren jeg noensinne har spilt med.

Sammen hjalp de Inter til å legge det vonde Schalke-tapet bak seg ved å vinne UEFA-cupen i Ronaldos første sesong, hvor brasilianeren scoret i 3-0-seieren over Lazio i Parc des Princes i Paris.

Ronaldo scoret 34 mål i sin første sesong, men var samtidig plaget av kneproblemer. Han scoret bare 25 mål totalt over de fire neste sesongene. Baggio sleit også med skader etter å ha kommet til klubben i 1998, før han fikk karrieren på skinner igjen med 23 mål på 33 kamper i Bologna.

POPULÆR: Fenomenet Ronaldo var et stort forbilde for mange i Inter. Foto: FourFourTwo
POPULÆR: Fenomenet Ronaldo var et stort forbilde for mange i Inter. Foto: FourFourTwo Vis mer

Inter brukte store penger igjen i 1999, og lokket til seg Christian Vieri fra Lazio for en ny verdensrekord (rundt 32 millioner pund). Utrolig nok var det Vieris niende klubb i løpet av ni sesonger som profesjonell spiller.

Spissen spilte for Torino, Pisa, Ravenna, Venezia, Atalanta, Juventus, Atlético Madrid og Lazio. Han vant en Scudetto med Juventus i 1996/97-sesongen.

Verken han eller Ronaldo vant Serie A i løpet av tiden i Inter, og 90-tallet er det eneste tiåret i klubbens 109 år gamle historie hvor den ikke vant en eneste ligatittel.

– Jeg angrer ikke på at jeg dro til Inter, har Ronaldo seinere uttalt til FourFourTwo.

– Jeg har gode minner om tiden min her. De har ikke skyld i skadene jeg har hatt, det har ikke jeg heller. Hvem vet hva vi kunne oppnådd om det ikke var for skadene?

Historien om Parma

Et av de mest berømte bildene fra italiensk fotball på 90-tallet ble tatt i Moskva. Bildet inneholdt Gianluigi Buffon, Lilian Thuram, Fabio Cannavaro, Juan Sebastian Veron, Hernan Crespo og flere før UEFA-cupfinalen i 1999.

Det var forbausende mange talentfulle spillere på laget som kom fra en liten by nord i Italia. Likevel var klubben blant de seks beste lagene i Serie A i ni strake sesonger på 90-tallet, selv om klubben aldri tidligere hadde spilt i den øverste divisjonen. Parma hadde vært i Serie C så seint som i 1986, før matbedriften Parmalat investerte i klubben.

Tomas Brolin og keeper Claudio Taffarel, som representerte Brasil i Italia 90 før de vant VM i USA fire år seinere, var to av de første stjernene som ankom etter opprykket til Serie A.

– Prosessen i forbindelse med overgangen min var utrolig, sier Taffarel.

– VM i 1990 var over for oss etter tap for Argentina i åttendedelsfinalen, og vi var på vei tilbake til Brasil og ventet på et fly ved Milan-Malpensa flyplass. En fyr kom bort til meg og spurte: «Vil du spille i Italia?» Jeg lo og svarte: «Vel ja, men hvordan?»

– En uke etterpå ringte telefonen min og jeg ble spurt: «Ønsker du fortsatt å komme?» Da innså jeg at det var seriøst. Parmalats representanter kom til Brasil noen uker seinere for å forhandle med klubben min Internacional, og jeg ble Parma-spiller.

– Da jeg ankom spurte lagkameratene om de kunne få autografen min. Jeg ble litt bekymret over det. Jeg tenkte: «Hva slags klubb har jeg kommet til?» Det var bare en spiller i troppen som hadde spilt i Serie A tidligere, men alle var klar over muligheten som lå foran oss.

– Vi hadde et klart mål det første året: «Salvezza», som italienerne ville sagt – å unngå nedrykk. Klubben hadde ikke noe treningsfelt, så vi trente i en offentlig park, vi trente hvor som helst i byen.

– Men vi hadde et sterkt bånd til folkene i byen, og selv om størsteparten av troppen ikke hadde noen erfaring med Serie A, viste det seg at de var gode nok for det høyeste nivået. Parma gjorde noen gode signeringer også. Brolin var en fantastisk spiller. Vi ble en stor familie i Parma.

Ledet av trener Nevio Scala, løftet Parma Coppa Italia-trofeet i sin første sesong i toppdivisjonen. De fulgte opp med å vinne Cupvinner Cupen året etterpå, selv om stjernespissen Tino Asprilla mistet finalen mot Antwerpen etter å ha pådratt seg en skade under en diskusjon med en bussjåfør hjemme i Colombia.

Utrolig nok vant klubben et nytt trofé i Europa to år seinere i 1995, da Parma slo Juventus i UEFA-cupfinalen takket være en scoringer av Dino Baggio.

Marseille hadde liten sjanse i UEFA-cupfinalen mot Parmas mest berømte lag, og tapte 0–3 i Moskva i 1999. Ingen lag kunne måle seg med Parmas tre seire i Europa på 90-tallet, selv om det Taffarel syns det er trist at storheten ikke kunne vare.

Klubben fikk raskt økonomiske problemer etter årtusenskiftet da Parmalat ble erklært konkurs. Det samme gjorde klubben i 2015 og ble degradert til Serie D.

– Jeg var veldig fortvilet over det som skjedde, sier Taffarel.

– Jeg håper bare at de kan gjøre de riktige tingene nå og komme tilbake til der byen fortjener å være. Jeg har fortsatt et hus her – jeg elsker den byen.

STORE NAVN: Parma besto av flere stjernespillere på 90-tallet. Foto: FourFourTwo
STORE NAVN: Parma besto av flere stjernespillere på 90-tallet. Foto: FourFourTwo Vis mer

Ga stafettpinnen videre

Juventus presset på for en scoring og det så ut som et tredje Europacuptrofé var mulig, men i stedet ble Real Madrid kronet konger av Europa.

Året var 1998 og i det eksakte øyeblikket begynte maktbalansen å skifte hender i europeisk fotball. Med et touch, da skuddet til Roberto Carlos gikk via Predrag Mijatovic og sørget for kampens eneste mål, hadde stafettpinnen blitt gitt videre fra Serie A til La Liga.

Juventus var favoritter den kvelden, klubben som hadde Del Piero, Edgar Davids og den fantastiske Zinédine Zidane i startelleveren.

Zizou hadde hjulpet Juventus til å vinne Serie A i begge hans to første sesonger i klubben, men nå tapte han en europeisk finale for tredje året på rad. Franskmannen hadde tapt UEFA-cupfinalen med Bordeaux i 1996 og deretter ikke klart å forhindre Juventus i å tape 1–3 mot Borussia Dortmund i Champions League-finalen i 1997.

Utrolig nok var det noen som begynte å hinte om at han var en spiller som ble usynlig i storkampene, bare to måneder før han scoret to mål i VM-finalen. Ikke dårlig for en som svikter når det gjelder. Han vant også Gullballen mot slutten av året.

– Juventus var springbrettet mitt til den store scene, forklarte Zidane seinere overfor FourFourTwo.

Men Zizous Champions League-triumf kom til slutt med Real Madrid, som vant sin første europeiske triumf 32 år tidligere enn den kvelden i 1998. Serie As utrolige rekke med sju strake Europacupfinaler var over.

Det var en siste krampetrekning da Parma vant UEFA-cupen og Lazio slo Mallorca i Cupvinner Cupen, da Pavel Nedved scoret to mål på Villa Park. Men Italias suksess i Europa tørket ut. Spanske lag har vunnet 17 turneringer i Europa siden 2000 – mot Italias tre.

– Nivået på Serie A tapte seg tidlig på 2000-tallet, sier Winter.

– Premier League ble større, Bundesliga og La Liga vokste, og den franske ligaen tok også noen steg.

De store pengene var ikke lenger i Italia, men i England, takket være stadig mer lukrative TV-avtaler, og i Spania hvor Real Madrid bygde Galacticos. De største spillerne begynte å dra andre steder og tilskuertallene begynte å falle. Innen 2007/08-sesongen var gjennomsnittstallet under 20 000 på kamper i Serie A.

Men i løpet av 90-tallet, var det Serie A som var stedet. 13 europeiske cuptriumfer, seks verdensrekordoverganger og seks Gullballen-vinnere i løpet av bare ti år. Det kunne ikke argumenteres: på 90-tallet var det italiensk fotball som eide verden.

P.S. Nicola Calzaretta, Arthur Renard, Felipe Rocha, Pete Hall har også bidratt til den originale artikkelen.