ÅRETS VIKTIGSTE MÅL:  Håvard Nielsen gir VIF 1 - 0 seiere over naboen LSK. Men mest av alt gir slike kamper nytt liv til diskusjonen om antall lag i Tippeligaen. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.
ÅRETS VIKTIGSTE MÅL: Håvard Nielsen gir VIF 1 - 0 seiere over naboen LSK. Men mest av alt gir slike kamper nytt liv til diskusjonen om antall lag i Tippeligaen. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Sesongen er reddet

Betyr Åråsen-festen færre lag i Tippeligaen?

DET var ikke akkurat Barcelona-takter over det en gang så pasningsambisiøse Vålerenga i sluttminuttene på Åråsen. Ikke i resten av de 93 minuttene heller for den saks skyld, men det var ikke gårsdagens poeng:

•• I denne kampen gjaldt det bare å vinne.

Og det er kanskje nødvendig for å vinne tilbake det store publikummet til Tippeligaen.

TIL NÅ har jeg ment at en stor elitedivisjon er til beste for norsk fotball fordi dette sikrer toppfotball i flere distrikter. Ettersom de flinkeste norske fotballspillerne helst kommer fra distriktene, er det en forsøksvis logikk i det:

•• Nærhet til en toppklubb gjør det lettere for de største talentene å få utvikle seg i de antatt sterkeste treningsmiljøene.

Dessuten er den geografiske spredningen i seg selv et bra argument for å opprettholde toppfotballen som en nasjonal aktivitet. Kynisk sett betyr en reduksjon fra for eksempel 16 til 12 lag at det mer sjeldent blir elitespill på tradisjonelt viktige fotballdistrikt som Sørlandet, Sogn og Fjordane, Nordland, Vestfold og hele det indre Østlandet.

ARGUMENTET for en mer spisset Tippeliga er naturligvis sportslig; det vil si garantert jevnere kamper. Men like viktig for å heve dette nivået er kanskje selve publikumstrykket; den gode rammen som på de flotteste kveldene løfter de største klubbene som Rosenborg, Brann, Viking, Molde, Aalesund, Tromsø, Strømsgodset, Fredrikstad, Odd, Lillestrøm og Vålerenga til å prestere bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I den folkerike Oslo-regionen har nesten alltid Lyn og etter hvert Stabæk naturlig hørt til i denne kategorien, men nå ser rivaliseringen ut til å begrense seg til den klassiske naboduellen på østkanten. Det er bare i oppgjørene mellom LSK og VIF at stemningen på tribunen blir bra nok til alene å holde oppe en ellers grå kamp. Som for eksempel gårsdagens på Åråsen. I lengden er det dette trykket; altså det sosiale ved det å gå på fotballkamp, som både gjør denne sporten bred og spesiell.

er det folkelige truet. Enn så lenge holder tilskuertallene til for eksempel Vålerenga seg tilsynelatende oppe på grunn av sponsor -og samarbeidsavtaler som uansett betaler for flere av de tomme setene. Siden den norske fotballboomen startet i 2 004-sesongen har tilskuersnittet til VIF bare sunket med ca. 10%, men det kreves flere viktige seiersopplevelser som den over LSK for å beholde så gunstige betingelser.

På Åråsen sliter hjemmelaget  enda mer med publikumstekket til tross for de siste års oppsving i supporterarbeidet:

•• I en periode der Romerike har hatt den sterkest befolkningsveksten i hele Norge, har tilskuertallet på Åråsen falt med over 30% fra toppåret 2 007.

Det er egentlig dårlig betalt med tanke på den gode jobben Henning Berg og LSK har gjort ved samtidig å løfte fram unge, lokale talenter for å lappe sammen lagoppstillingen i økonomisk harde tider for klubben.

ET ENDA høyere nivå på den sportslig rivalisering mellom klubbene øst i  Oslo-regionen, hadde ganske sikkert hjulpet på denne lokale mobiliseringen. Her er det også LSK som strever mest, til tross for at storebror VIF ikke har oppfylt årets forventninger:

•• Mens VIF siden 2 004 har tatt fire medaljer i Tippeligaen, har LSK aldri vært blant de tre beste.

De siste sesongene har egentlig dreid seg om å overleve som topplag for den norske fotballklubben som nest etter Rosenborg har tatt flest poeng etter opprykket til eliten i 1975.

I SÅ MÅTE er det mer identitet knyttet til Åråsen enn til de fleste andre norske fotballbaner. Spørsmålet nå er om motstanden må spisses for å få bedre effekt av denne tradisjonen.

Da gir gårsdagens oppgjør litt av svaret. For her ble en svak kamp i seg selv likevel så viktig at Vålerenga-fansen dro tilbake til Oslo med følelsen av å ha reddet mye av sesongen på 1 - 0 seieren.

Den følelsen må kanskje den norske klubbfotballen ta mer på alvor og konsentrere Tippeligaen om flest mulige slike klassikere.

I klartekst betyr det færre lag i Tippeligaen.