Setter alt på Norge

Kynisk. Iskald. Beregnende. Egoistisk. Knallhard. Kjetil Rekdal har alle egenskapene en god gambler skal ha. Men han bruker dem heller på fotballbanen enn på ruletten.

Det har gjort ham til Drillos viktigste VM-spiller og den Kjetil Rekdal du kjenner. Han er også en engstelig pappa som ikke tør slippe ungene sine av syne ett sekund.

Kjetil Rekdal har opplevd mye. Veldig mye. Som fotballspiller har han blitt vraket da det gjaldt som mest. Han har blitt latterliggjort i media. Han har fått beskjed om at han er for gammel. Han har rått og brutalt blitt sparket ned og blitt liggende igjen med beinbrudd.

  • Han har uten unntak kommet sterkere tilbake.

Utafor fotballbanen har det også skjedd litt. Blant annet har han fått tilbud om å selge sin egen sønn!

  • Det har han aldri kommet over.

- Jeg kommer aldri til å glemme det. Det var i Belgia, i Antwerpen. Niklas var fem måneder gammel. Jeg sto med ham i armene mine og ventet på noe. Ei dame begynte å prate med meg, strøk Niklas over kinnet og lurte på om det var gutt eller jente.

- Plutselig spurte hun hva gutten kostet.

- Jeg ble helt kvalm, røsket ungen til meg og løp. Hadde jeg hatt en fri hånd, hadde jeg sikkert slått.

- Sikker på at det ikke var en slags fleip?

- Det der var ingen fleip.

- Jeg var uvel i flere dager etterpå.

Skremt

Nå er Niklas over tre år, og har fått selskap av Sofie som snart går på egen hånd.

Kjetil synes det er stas å ha unger.

- Det er helt perfekt dette her. Nå kan jeg både føre familienavnet videre og få følge dattera mi til alters.

Men episoden i Antwerpen har satt spor.

- Jeg slipper dem ikke av syne ett eneste sekund når vi er ute. Aldri. Jeg er livredd for at noe skal skje. Det er så fort gjort.

Jeg kan godt innrømme at jeg er skremt av alt det jævlige som skjer rundt omkring. Jeg bodde mange år i Belgia. Den pedofili-ringen som ble rullet opp der, er bare en av mange grunner til at jeg vokter ungene mine som en hauk, sier Kjetil Rekdal.

Ikke så overraskende da at «det verste han veit» er folk som forbryter seg på unger.

Greier ikke alibi-spillere

- Hva er det verste du veit på fotballbanen?

- Alibi-spillere som skylder på alle andre når de gjør feil sjøl. Det greier jeg bare ikke.

- Og folk som ligger der og tyter og syter når de ikke har noen skader i det hele tatt. Ligger der og filmer til seg den ene fordelen etter den andre. Det får du ikke skrive, da, men det er nesten så en får lyst til å ta dem skikkelig en gang så de virkelig blir liggende der.

- Jeg gjør ikke det, men noen ganger er det fristende. Slike spillere ødelegger for fotballen. Det samme gjør dommerne som ikke klarer å henge med og dømmer frispark i ett sett.

- Har du noen ganger filmet deg til noe, ei straffe for eksempel?

- Nei.

- Sjøl du, som er så kynisk, synes det er usportslig?

- Ja.

Fjørtoft og filming

- Hva synes du om episoden på Ullevaal for noen år siden, da? Da Jan Åge Fjørtoft provoserte en polakk til å «slå». Jan Åge ramlet, vrei seg i «smerte» og polakken ble utvist.

- Jeg synes faktisk ikke Jan Åge gjorde noe gærent der. Om noen gjorde det, var det vel dommeren.

- Det er altså lov å være så kynisk for å oppnå en fordel?

- Ja, som jeg sier, så mener jeg faktisk at Jan Åge ikke gjorde noe gærent. Men det er klart det som skjedde ga oss en fordel.

Det høres kanskje litt inkonsekvent ut dette her, han liker ikke usportslig opptreden og folk som filmer. Samtidig forsvarer han Jan Åges opptreden på Ullevaal.

Men da skal du også vite at en av Kjetils hellige regler - en han aldri bryter - er å snakke nedsettende om lagkamerater.

- Dessuten hater jeg fotballspillere som spytter!

Det er virkelig lavmål, sier Kjetil med avsky både i stemme og blikk.

Usportslig verdensrekord

- Har du noen gang fått rødt kort?

- Aldri.

- Har du noen gang fortjent et?

- Nei. Jeg har fått albuer, og gitt igjen. Og sjøl om jeg kan se rolig ut, har jeg mange ganger vært så rasende at det ikke er til å tro.

- Men du sprekker ikke?

- Nei, jeg har lært meg å telle til ti.

- Ole Gunnar Solskjær fikk et realt rødt kort da han sparket ned Robert Lee bakfra som bakerste mann. Hadde ikke du gjort det for å redde poeng?

- Vanskelig å si. Jeg vet ikke, jeg skal innrømme det. Det er bortimot usportslig verdensrekord å gjøre det.

- Men fotballen er big business. Jeg er ansatt her. Hadde det stått om framtida til arbeidsgiveren min, handlet om å overleve i Bundesliga eller rykke ned, jo, kanskje jeg hadde gjort det samme.

- Men da hadde jeg kanskje tatt arbeidsplassen fra gutta på det andre laget, sier Rekdal.

Livredd i Frankrike

Kjetil Rekdal dro hjemmefra da han var 19 år. Siden har han vært på farten. I Belgia, i Frankrike og nå i Tyskland igjen - der alt startet i Mönchengladbach for ti år siden.

- Hvor lenge skal du holde på?

- Jeg har to år igjen av kontrakten, og tar en toårskontrakt til om jeg blir tilbudt det.

- Hva sier Reidun til det?

- At jeg skal få spille så lenge jeg vil. Så lenge jeg har motivasjon.

Og her i Berlin kan jeg godt tenke meg å bli noen år. Heldigvis gjelder det for resten av familien også. Det hadde vært langt verre om vi hadde blitt boende i Frankrike.

- Hvorfor det?

- Språket. Vi fikk bare ikke tak på det. En gang hadde Niklas 40,8 i feber. Jeg skulle ringe til legen, han bare la på. Han skjønte ikke hva jeg sa.

- Det var ganske ille. Ungen var skikkelig sjuk, ingen forsto oss, panikken var ikke så langt unna akkurat da. Jeg kan godt innrømme at jeg var livredd.

Det problemet er over. Kjetil prater flytende tysk. Snart gjør resten av familien det også. Reidun skal begynne på kurs, og Niklas lærer språket i barnehagen. Sofie har foreløpig mer enn nok med å lære seg å gå.

- Ser du nok til ungene dine, Kjetil?

- Jeg har ikke mye fri. Når jeg har det, er det dem som gjelder. Jeg gjør så godt jeg kan med å finne på ting.

Jeg er mye borte, og det er ikke like gøy å reise bort. Sofie bruker å skrike og klamre seg fast til meg. Det er ikke stas å reise fra hylende unger.

- Men en får se det positive i det, de er tydeligvis glad i faren sin.

Kjetil og spill

Som fotballspiller er det ikke mye mykhet i Kjetil Rekdal.

- Du protesterer ikke når jeg sier jeg oppfatter deg som kynisk, iskald, beregnende?

- Nei. Jeg oppfatter det som gode egenskaper på en fotballbane.

- Andre egenskaper?

- Reidun mener jeg er veldig egoistisk.

- Er du det?

- Antakelig.

- Enhver gambler kunne misunt deg. Gambler du?

- Jeg spiller veldig mye kort.

- Og vinner?

- En del.

- Hva spiller du ellers?

- Lotto.

- Vinner du der også?

- Jeg og to kompiser har kjørt den samme rekka i to år. Vi har hatt seks rette. Sju hadde gitt 4,5 millioner.

- Det er ikke første gangen du har gått glipp av 4,5 millioner kroner?

- Hæ?

- Trabzonspor, Tyrkia?

- He-he. Jo, i året hadde det vel blitt noe sånt.

- Hvorfor dro du ikke?

- Det hadde ikke gått med familien der nede. Og penga er ikke alt. Familie og sportslige utfordringer går klart foran. Det er en utfordring å se hvor langt en kan drive det.

- Hvis du hadde vært alene?

- Hadde jeg kanskje dratt. Og da får du det kanskje til å høres ut som penga betyr mer likevel. Kanskje hadde de betydd mer om jeg ikke hadde hatt familie. Men det har jeg, og da forandrer prioriteringene seg.

Hus i Romsdalen

- Du tjener vel ikke så ille i Berlin heller?

- Vi klarer oss. Klarer oss bra. Og spiller jeg et år lenger her, så ender jeg opp med det samme. Om alt går som det skal, med bonuser og alt.

- Hva skal du bruke penga til?

- Jeg skal ha med meg nok penger hjem til å bygge et skikkelig hus. Og jeg skal sørge for at unga mine ikke sitter med milliongjeld når de er ferdige med utdannelsen sin.

Det er målene mine, sier Kjetil Rekdal.

Alt annet, som hytter og bil og båt og sånne ting er ikke viktig.

- Hvor vil du bo?

- I nærheten av der jeg vokste opp.

- Hvordan er forholdet ditt til sauer?

- Det er mange år siden jeg hadde noe forhold til dem. Faren min holder på litt ennå, men når jeg kommer med råd, gidder han nesten ikke høre på meg engang.

- Men fjellet, derimot, fiskinga og naturen - det forholdet har overlevd. Det er førsteprioritet når jeg er hjemme.

Kort med Rudi,
Cola med Myggen

Han har invitert Petter Rudi på fisketur i sommer. Med båt på fjorden riktignok, ikke i fjellet.

- Skal Petter bli med, må det være en kortstokk i nærheten. Det er vanskelig å spille når vi trasker i fjellet. Men med båt har jeg håp om å få ham med.

Kjetil og Rudi henger en del sammen når landslaget er på tur, og de deler gjerne rom.

- Det er fordi vi begge er lidenskapelige kortspillere. Det betyr ikke at jeg liker Petter bedre enn for eksempel Myggen.

- Men jeg hadde bare ikke orka å se på TV og drikke Cola med Erik en hel dag.

Aldri to sjanser

- Du er blitt lagkaptein i Hertha Berlin på rekordtid og et samlingspunkt på landslaget. Hvordan blir en egoistisk kyniker det?

- Fordi jeg er hundre prosent å stole på. Hundre prosent lojal.

Men jeg gir aldri folk to sjanser, sier Rekdal.

- Det betyr?

- Det betyr at om noen misbruker min tillit, så er det kroken på døra for godt.

- Ingen tilgivelse?

- Det skal jammen mye til.

- Er det mange som har misbrukt tilliten din?

- Noen.

- Journalister?

- Noen.

- Boikotter du dem?

- Nei, men gir dem heller ingenting. Er veldig forsiktig.

Tømte vann i hodet
på journalistene

Kjetil hadde en skikkelig runde med Berlin-pressen i fjor høst. De kalte ham en flopp, et feilkjøp og latterliggjorde ham.

Så fort Hertha-trener Jürgen Röber og Kjetil fikk ordnet opp og brukte Kjetil der Kjetil ville brukes, i en fri libero-rolle, gikk alt så meget bedre.

Kjetil gikk fra klovnerollen til gudestatus på et par uker. Pressen glemte alle hånordene og tok fram superlativene.

Kjetil, derimot, glemte ikke.

- En gang satt det en gjeng journalister på terrassen under hotellrommet mitt.

- Jeg fylte ei bøtte med vann og tømte den i hodet på dem.

- Hvordan gikk det?

- De ble våte, og tok det dessuten voldsomt ille opp.

Likefullt, Kjetil markerte poenget.

Kommer alltid tilbake

- En gang sa du at «en Rekdal kommer alltid tilbake». OK, hittil har du hatt rett?

- Ja.

- Her i Berlin var du for noen måneder siden en flopp og tidenes feilkjøp. Nå er du idol og lagkaptein. På landslaget har du vært for gammel i årevis. Men stadig klippen i laget. Godt gjort det, Rekdal?

- Tja, noen ganger kan det lønne seg å holde kjeft og jobbe hardt. Særlig når det ikke går så bra.

- Ropene om at du har vært for gammel, at det er på tide med et generasjonsskifte, at Ståle Solbakken åpent sa han ville ha plassen din, alt det der, hvordan takler du det?

- Jeg hørte jeg var for gammel første gang da jeg var 26 år gammel. Da ble jeg irritert. Nå gjør det meg ingen ting lenger.

- Og når det gjelder Ståle Solbakken, har jeg bedt ham slutte å mase om den sentrale jobben og heller konsentrere seg om indreløper-rollen, sier Kjetil Rekdal.

Han understreker at tonen i det som ble sagt var fleipete. Likevel, meldinga er klar nok.

- Det fungerer ikke så ille med deg sentralt og Ståle som indreløper?

- Vi spiller godt sammen, vi. Utfyller hverandre veldig bra.

- Alle midtbanespillere vil jo helst spille sentralt. Er det en seier for deg at du har avvist alle angrep mot plassen din?

- Seier og seier... Kanskje mer en bekreftelse på at jeg har vært undervurdert noen ganger.

- Undervurdet av hvem da? Drillo eller oss i pressen?

- Mest av dere.

- Og litt av Drillo?

- Nja, jeg har nå tross alt spilt i 58 av de 63 kampene han har hatt muligheten til å bruke meg.

- Det er bortimot «fast plass»?

- Ja.

- Synd da, at et par av de fem du ikke fikk spille var ganske store?

- VM i USA? Vi er ferdige med det. Jeg kom tilbake ganske fort.

Er Drillo et geni?

- Hva er oppgaven din på landslaget?

- Være god, være på rett plass til rett tid, hjelpe andre, holde laget sammen.

- Du slår ikke så mange tunneler?

- Nei, jeg er ikke - og blir aldri - noen showspiller ä la Myggen eller Bohinen. Jeg er mer opptatt av effektivitet. Men jeg slår tunneler jeg rg, der det ikke finnes andre alternativer.

- Er Drillo et geni?

- Ser du på resultatene hans, er han kanskje det. Men egentlig er han ikke annerledes han enn andre trenere. Kanskje bortsett fra at han er veldig konsekvent i måten å spille på.

- Hvor mye prater han egentlig med dere?

- Mye. Men ikke bare prater, han lytter også. Han drøfter taktikk og lufter magafølelsen sin. Men han diskuterer aldri laguttak med oss. Det har i alle fall ikke jeg opplevd. Og han gir oss frihet. Under ansvar riktignok. Det er lurt av ham. Hadde han stengt et norsk landslag inne slik tyskerne bruker å gjøre, ville det fått negative konsekvenser for det vi gjorde ute på banen.

Tidenes idrettsbragd

- Er dere virkelig - alle sammen - så lojale mot Drillos-stilen som det virker utad?

- Jeg kunne godt tenkt meg å spille på en litt annen måte. Men så lenge vi har suksess, er det liten grunn til å endre på noe. Dessuten er det veldig mye opp til oss sjøl. Det er ingen som sier at vi skal slå langt i nitti minutter.

- Gjør vi det en hel kamp, er det et tegn på at vi ikke fungerer.

Folk ser ut til å tro at vi ikke slo langballer i det hele tatt da vi slo Brasil. Vi gjorde det, slo mange lange baller. Men vi fant balansen mellom langt og kort.

- Brasil, ja. Er det mulig å slå dem to ganger på rad?

- Gjør vi det igjen nå i VM, i en kamp som virkelig betyr noe, vil det være tidenes idrettsbragd i Norge. Definitivt.

Straffer og kvartfinale

- Tenk deg at Norge må ha uavgjort mot Brasil i den siste kampen. Ronaldo har scoret og Brasil leder 1-0. Det er ett minutt igjen, Flo blir felt og vi får straffe. Tar du den?

- Ja.

- Uten nerver?

- Ja. Jeg er alltid rolig når jeg skal ta straffer. Det er sant, pulsen kommer ikke før etterpå.
- Ville du satt penger på Norge i VM?

- Det er ikke det verste tipset jeg har hørt. Vi er outsidere. Jeg liker å tippe på outsidere. Og med den rette flaksen i de rette øyeblikkene, hvorfor ikke?

- Hvor langt kommer vi egentlig, Kjetil?

- Semifinale. Definitivt kvartfinale.