RESTITUSJON OG RO: Signe Marie bruker alltid å reise hjem til Tana etter store stevner. - Her er det perfekt å slappe av og restituere, sier hun. Foto: Tormod Brenna
RESTITUSJON OG RO: Signe Marie bruker alltid å reise hjem til Tana etter store stevner. - Her er det perfekt å slappe av og restituere, sier hun. Foto: Tormod BrennaVis mer

Signe (20) sjokkerte ved å kvalifisere seg som Norges første kvinnelige bryter i et OL. Så sjokkerte hun enda mer

Signe Marie Fidje Store (20) sier som Nelson Mandela: - Jeg taper aldri. Enten så vinner jeg, eller så lærer jeg.

TANA BRU (Dagbladet): Tana bru er ei 220 meter lang hengebru som sto ferdig i 1948. Den krysser Norges beste lakseelv og buler fryktinngytende under lastebilen som kjører foran Signe Marie Fidje Stores Passat.

- Jeg hadde en fantastisk barndom her. Jeg var nok en ADHD-unge, var aldri i ro, sier hun og ser ettertenksomt på utsikten over elva og naturen som omkranser tettstedet Tana.

- Jeg hadde aldri flyttet herfra om det ikke var for brytinga, legger hun til, og vinker til en mann som rusler langs veien.

TØFF JENTE: Signe Marie Fidje har
vist at hun er tøff, både på og utenfor
brytematta. Foto: Tormod Brenna
TØFF JENTE: Signe Marie Fidje har vist at hun er tøff, både på og utenfor brytematta. Foto: Tormod Brenna Vis mer

- Han var sløydlæreren min på barneskolen og det første vi gjorde var at han lærte meg å lage samekniv.

- Jeg hører til her. Hele denne bygda er liksom familien min. Alle kjenner alle her. Det er trygt og godt. Vi har det bra her oppe, sier hun og svinger opp mot barndomshjemmet.

Slo i bordet

Signe Marie har nettopp tatt med Dagbladet på en sightseeing rundt omkring i Tana Bru. Vist oss hvor hun sto på ski, hvor hun gikk på skøyter, hvor hun svømte, hvor hun gikk på skole, hvor hun før første og siste gang testet hoppbakken - med rattkjelke.

Det var her hun la grunnlaget for å bli Norges første kvinnelige bryter i et OL noen sinne. For sikkerhets skyld gjorde hun det som første års senior.

««Jeg vet hva som skal til for å bli best. Og jeg vet jeg har det.»»

Hun gjorde det ved å - overraskende for de fleste andre enn seg selv - kvalifisere seg i Istanbul for et par uker siden.

Men, etter at de elleville gledestårene for åpent NRK-kamera var tørket bort, ble det bråk.

Signe Marie gjorde ikke som folk flest. Hun takket ikke forbundet sitt for støtten på veien til OL-plassen. Hun skjelte dem tvert i mot ut for manglende støtte og for diskriminering over flere år. At gutta fikk alt, jentene omtrent ingenting.

At hun ikke følte hun fikk noe valuta for de 30.000 kronene hun måtte skyte inn i egenkapital for å få dyrke lidenskapen sin for Norge. At hun kvalifiserte seg til OL til tross for - og ikke på grunn av - Norges bryteforbund.

Og at det var så ille at hun seriøst vurderte å bytte statsborgerskap og bryte for Aserbajdsjan eller et annet øst-europeisk land.

Det ble ståhei, det ble møter, og det ble en slags gjensidig forståelse.

Kanskje førte Signe Maries flyvende mare mot sitt eget forbund til at håpefulle norske jentebrytere får bedre kår framover.

FØRSTE SEIER: Ti år gammel vant
Signe Marie sin første bryktekamp. Det ga
blod på tann. Foto: Renate Westlien
FØRSTE SEIER: Ti år gammel vant Signe Marie sin første bryktekamp. Det ga blod på tann. Foto: Renate Westlien Vis mer

- Altfor mange jenter har sluttet på grunn av forholdene. Det er fryktelig synd og trist at så mange utøvere med så stort potensial - et potensial som lett kunne vært forløst - har blitt offer for en slik systemsvikt som har gått så sykt hardt utover dem at de har måttet gi seg.

Trente for å treffe folk

Selv har Signe Marie fortsatt. Helt siden hun begynte i bryteklubben som 10-åring.

- Jeg begynte vel egentlig mest for å treffe folk. Venninnene mine var med i bryteklubben. Plutselig kunne jeg treffe mange barn på samme sted. Treningene ble et sosialt samlingssted for oss, jeg følte jeg var blant folk, sier Signe Marie - og ler.

For henne ble treningene fort noe mer enn en plass å møte vennene sine. At hun hadde talent ble fort like klart som finnmarkslufta på en kald vinterdag.

Signe Marie ble veldig god. Hun ville bli bedre. Hun ville bli best.

- Toppidrettsgymnaset i Bærum var den eneste med brytelinje. Jeg søkte meg dit, og kom inn, sier Signe Marie. 15 år gammel flyttet hun hjemmefra.

Sin egen manager

Hun vant blant annet gull i ungdoms-EM og fikk utviklingsstipend fra Olympiatoppen. Omtrent samtidig ble treneren hennes syk, og flere av jentene i miljøet la opp. Signe Marie var inne på tanken selv.

- Vi fikk en landslagstrener som flere av jentene hadde store problemer med. Det er den eneste gangen jeg har tenkt tanken om å gi meg. Om det var verdt å holde på lenger, sier hun.

- Men jeg er sta, og bryting er en lidenskap for meg. Jeg fortsatte å trene, mye for meg selv. Jeg ble på en måte min egen manager, og har vært det siden. Mange av treningssamlingene jeg har vært på har jeg organisert og finansiert selv, med hjelp av min gamle trener, sier hun.

«Dessuten har jeg jo en slags «jeg-skal-faen-meg-vise-dem-holdning» også.» Signe Marie Fidje Store

Nå bor hun i Fredrikstad, og trener med klubben der. Men hun har ingen fast trener som følger henne opp kontinuerlig.

- Jeg har jo folk som hjelper meg, men jeg har ingen trener som er «min».

- Jeg bruker mye tid på å analysere meg selv, hva jeg må gjøre bedre, hva jeg må prioritere treningsmessig. Jeg er nok blitt ganske selvstendig. Det var litt derfor jeg tok pt-studiet også. For å lære mer om trening.

- Men dere har jo en landslagstrener?

- Ja, Lotta Andersson, og hun gjør jobben sin hun. Men hun bor i Svergie og får ikke fulgt oss opp i det daglige.

- Vet jeg kan klare det

Vi sitter inne i stua i hjemmet hennes, sammen med de viktigste støttespillerne, mamma Anne og pappa Tor-Ørjan, og de to hundene. Utenfor panoramavinduene i stua kan du se milevis med Finnmarks-natur, og den mektige Tanaelva som bukter seg nedover i dalbunnen.

Der håper Signe Marie å få tid til å være med pappa ut og fiske laks når sesongen for de fastboende åpner om noen få dager.

STØTTESPILLERNE: Signe Marie Fidje Store hjemme i Tana sammen med mamma Anne og pappa Tor-Ørjan.
Foto: Tormod Brenna
STØTTESPILLERNE: Signe Marie Fidje Store hjemme i Tana sammen med mamma Anne og pappa Tor-Ørjan. Foto: Tormod Brenna Vis mer

Det spørs om det blir så mye tid til det. For OL-plassen Signe Marie har kjempet seg til, skal utnyttes på beste vis. Det er mye trening som skal gjøres.

- Jeg vet hva som skal til for å bli best. Og jeg vet jeg har det som skal til. Jeg vet jeg kan klare en medalje i OL om jeg har klaff, sier hun.

- Kvaliken i europa er så hard og vanskelig, at er du først OL-klar så er du automatisk en medaljekandidat også. Da er du i verdenstoppen da.

Skiftet vektklasse

- Dessuten har jeg jo en slags «jeg-skal-faen-meg-vise-dem-holdning» også, sier Signe Marie.

Det kommer kaffe og kaker på bordet. Uten stopp.

- Mamma og pappa prøver så godt de kan å feite meg opp når jeg er hjemme, flirer Signe Marie.

Senere på dagen skal familien i kofirmasjonen til en nabogutt. Signe Marie lurer på om hun skal la den yngre søstera arve kofta hennes. Hun har en liten dash sameblod i seg.

- Jeg sliter med å kneppe den øverste knappen. Vi brytere får jo gjerne litt kraftig hals. Vi står mye på hodet, og får en del muskler i hals og nakke.

Muskler har hun mer av enn noen sinne. Det ble for tøft å pine seg ned i vekt da hun gikk i 63 kilos klassen. Hun valgte å gå opp til 69 kilo, og har trent mye styrke for å bygge muskler.

GODT TRENT: I ti år har Signe Marie
trent for å bli best. Nå er hun svært nær.
Foto: NTB Scanpix
GODT TRENT: I ti år har Signe Marie trent for å bli best. Nå er hun svært nær. Foto: NTB Scanpix Vis mer

- Nå slipper jeg å gå ned så mye før innveing. Det er en stor fordel, sier hun.

- Hvilke andre fordeler har du, hva er styrkene dine?

- Jeg er ganske god til å bruke hodet. Det er en ganske viktig egenskap. Kanskje den viktigste, sier Signe Marie, som fikk advarsel for passivitet i alle kampene hun gikk under kvalik-stevnet i Istanbul. Vanligvis blir brytere stresset av å bli advart. De har nemlig bare et halvminutt på seg til å gjøre noe, til å få inn egne poeng. Ellers får de poeng mot seg. Mange blir overivrige og stresser i den situasjonen.

Ikke Signe Marie. Hun tok det med ro, ventet på sin sjanse, tok ingen uoverveide risker.

Må utsette road-trip'en

- Det stresset heller motstanderen at jeg ikke ble stresset, sier hun.

Taktisk smart, veldig godt trent, kjapp både i hodet og kroppen. Det, i tillegg til å beholde roen, gjør Signe Marie til en av verdens beste brytere.

Den påstått manglende støtten til tross, hun har kommet langt sett i forhold til sin unge alder. Veldig langt.

- Jeg har visst at jeg kunne klare dette. Det har vært noe av drivkraften min hele veien. Men jeg skal innrømme at jeg hadde snakket med ei venninne om at vi skulle ta en road-trip på Vestlandet i august. Ta en ferie og se litt på naturen og slikt. Vi må nok utsette det litt nå.

For Signe Marie skal til OL. Hennes første, men forhåpentligvis ikke det siste.

- Jeg håper jeg kan fortsette å satse lenge enda.

- Og aller helst vil jeg selvsagt gjøre det for Norge, sier hun.

For uansett hvordan forbundet velger å følge opp norske jentbrytere i åra som følger, føler ikke Signe Marie at utspillene hennes har vært forgjeves.

Du føler ikke det når du har et Nelson Mandela-sitat som livsmotto:

- Jeg taper aldri. Enten så vinner jeg, eller så lærer jeg.