Sigurd-effekten må tas alvorlig

SIGURD PETTERSENS

finalehopp var fire sekunders nytelse. En idrettsprestasjon så ekstrem at den var helt på grensa til å tippe over i det mislykkede.

Slike opplevelser er sjeldne.

Men det er likevel disse sjeldne øyeblikkene av absolutt perfeksjon, av å tøye strikken akkurat så langt det går uten at den ryker, som gjør idretten så fascinerende.

Sigurd Pettersen svevde 143,5 meter foran 20000 hoppgale tyskere og noen millioner tv-seere i går.

Han satte bakkerekord i en idrett på opptur.

SKIHOPPING

har aldri stått sterkere enn den gjør i Tyskland og Østerrike. Folk strømmer til, og tv-selskapene betaler rekordsummer for senderettigheter.

Også i Norge er engasjementet for skihopping tydeligvis fortsatt like brennhett som det sømmer seg en nasjonalidrett.

DET PARADOKSALE

er da at mens Sigurd Pettersen hopper historiske, lange skihopp i Mellom-Europa, vurderer FIS å frata Norge verdenscuprenn.

Og ingen kan egentlig klandre dem for det. For mens tyskere, østerrikere, sveitsere og finner lager folkefest og samler fulle hus rundt nesten hvert eneste renn, kommer det 700 besøkende til Granåsen.

Lillehammer, med noe som fortsatt er blant verdens beste hoppanlegg, sliter med å komme på wc-lista.

SELV HOLMENKOLLEN,

med sitt navn, sine tradisjoner og en halv million innbyggere i trikkeavstand, sliter med å trekke nok folk til den utrangerte bakken sin.

I en idrett som seiler i medvind, og som får stadig flere kvalifiserte arrangørsteder, er det ikke gitt at Norge skal ha klippekort på å arrangere. Det har FIS tydelig signalisert, og det er opp til Norges Skiforbund å ta signalene på alvor.

DEN FØRSTE -

og viktigste jobben - er å ta Sigurd Pettersen-effekten på alvor. Det må etableres moderne hoppanlegg som kan fungere som lekearenaer for små jenter og gutter. Noen er på plass, og der vrimler det av små-Sigurder og mini-Tommyer.

Det må bli langt flere.

FOR SELV

om skihopping ikke lenger er noe alle og enhver driver med - som det var for en generasjon siden - er interessen for sporten fortsatt ekstremt stor.

Den interessen er Skiforbundets største kapital.

Men også dets største ansvar.