GORDON BANKS: 1937 - 2019. Målvakt. Verdensmester. England. Stoke City. Leicester City. Han som reddet på streken i 1970. Foto: NTB Scanpix
GORDON BANKS: 1937 - 2019. Målvakt. Verdensmester. England. Stoke City. Leicester City. Han som reddet på streken i 1970. Foto: NTB ScanpixVis mer

PLING: I BAKROMMET hyller den store, engelske målvakten:

Siste innskudd i BANKS OF ENGLAND

Gordon Banks ble 81 år gammel. Han som reddet på streken

I Bakrommet skal ikke sette seg bak mål og gråte en skvett, men vi skriver noen ord om målvakten, om den største Gordon Banks.

Han som ble født i stålbyen Sheffield, som ble verdensmester med England i 1966 på hjemmebane der han ikke slapp inn ett eneste mål før et straffespark av Eusebio i semifinalen. Nå har han reddet på streken for aller siste gang.

I Bakrommet forbinder også Gordon Banks med tåke, og Øivind Johnssen fra Victoria Ground. Vi tenker selvsagt på tippekampebe på den eneste norske fjernsynskanalen på 1970-tallet, NRK.

Vi så Stoke City ganske så hyppig. Ikke hver helg, men nesten. Banks spilte totalt 193 kamper for Stoke City. De i røde og hvite-drakter, stripete.

Banks ofte i grønn drakt som de hadde før. Nå ser jo målvaktene ut som klovner hele bunten. Ikke Banks. Stødig fyr, lojal mot klubben han ble kjøpt til for 52 000 pund. Stoke satset. Fikk verdens beste keeper fra The Foxes. Fra Leicester City.

I 2005 var vi utenfor Victoria Ground som da var øde, forlatt og nedlagt. Vind? Ja, sikkert. Surt. November. Midtuke. Victoria Ground som skulle bli et boligområde.

Dette på vei til to esler i Blackpool for å se etter noe minner fra det vi mener var storhetstida vår, men det eneste vi kanskje opplevde der og da var en rar skygge der vi tror den ene målstreken var.

WOW: Gordon Banks er død, 81 år gammel. Engelskmannen var en av heltene bak VM-triumfen i 1966 og er kanskje mest kjent for redningen på denne headingen fra Pele. Video: FIFA TV. Vis mer

Banks? Skyggen hans? Nei da. Gress, strå og litt forfall. Men, vent litt: Er det ikke Banks der borte? Med en litt vridd høyrefot, bakerst? I buret. Som slår av gjørme, skitt og dårlige midtukekamper på den ene stolpen av trevirke.

Banks of England som han også ble kalt. I nærheten av det som en gang var Victoria Ground lå det en lite kafé med C – med fett og dugg på vinduet, dårlig kaffe og ditto pai.

Vi spiste for å bli sittende ei stund. For å se. For å lytte. Minnes. For å vente til nærmeste pub endelig åpnet.

Gordon Banks, den beste i sin samtid sier mange i dag. Enig. Han var nok det også. Vi vil minnes ham med Pling. For Banks, for tåke over gruvebyen, The Potters, for ei tid som var fin, fint fordi du var ung og fikk direktesendt fotball inn i stua på lørdager.

Engelsk fotball og folk lurer på hvorfor det er et par generasjoner som har dilla på engelsk fotball, dårlig er den også tidvis, men vi elsker det. Hater det. Vi som legger oss med grått hår og våkner midt i en febrilsk drøm, kanskje fra City Ground, med hockeysveis der vi nettopp har spilt vegg med Ian Storey-Moore.

Takk Banks, og til dere også Alan Hudson, George Best, Bobby Charlton, Alan Ball, Clyde Best, Bobby Moore, Peter Storey, Charlie George, John Farmer (reservekeeper på Stoke), Pat Jennings. Alex Stepney, Ray Clemence, Frank Worthington, Stan Bowles, Francis Lee, Peter Lorimer og vi kan også sende den hvite Mitre-ballen nedover vingen, den endeløse vingen på Anfield, en lissepasning til Steve Heighway.

Vi gjør slikt på en vemodig fotballdag. For Gordon Banks. For A pint of Guinness, for fish & chips med eddik, for 11 rette ved pause og faen det ble 7 rette i sofaen den gamle laget i skai.

Og, mens vi skriver dette får vi ei melding fra den tidligere Stoke-spilleren, Anders Jacobsen. Han er lærer nå på videregående. Han har headet noen baller i inn - og utland før dette.

Han traff Banks flere ganger blant annet i en annen legendes begravelse, The Wizard of the Wing, Sir Stanley Matthews (Stoke (2 ganger) og Blackpool):

Gordon Banks gråt fra begge øynene, også det blinde. Da er det trist, det var veldig trist også, skriver Jacobsen som minnes en varm og hyggelig mann, en bauta fra Stoke City.

Banks som var med i en alvorlig trafikkulykke som kostet ham synet på det ene øyet.

Så skriver midtstopper Jacobsen noe om stengene som gråter og nettet som hulker i vinden. Okay. Vi forstår.

Vi er flere som blir ganske så myke i sjela. Tunge på labben. Vi er de gamle reservekeepere ettersom vi nå skriver langt flere nekrologer enn glade invitasjoner, sånn er det med oss som er født i TV-ballens tidsalder. Pling igjen? Nei. Venter.

Vi ber dere huske at Banks under VM i 1966 spilte for Leicester City der det ble totalt 293 kamper, før dette hadde han startet opp som sisteskanse (det het det på den tida) hos Chesterfield med 23 kamper.

Gordon Banks født 30. desember 1937, død 12. februar 2019.

Banks etterlater seg ektefelle, tre barn, barnebarn og flust av klasseredninger (fritt etter et minneord i Akershus Arbeiderblad), blant annet den som er pensum innenfor keeperskoler og skyggelueakademier og knebeskytteruniversiteter og slitte garderober og brune puber og buler verden over, den redningen som han egentlig ikke ante at han fikk til – dette i følge ham selv – den mot Brasil i 1970. VM i Mexico.

Vi setter nesten direkte over til Guadalajara. Flimmer på linjene. Det er innledende runder, gruppe C. Dato 7. juni, 79 000 mennesker på tribunene (ny stadionrekord).

England er tittelforsvarer. Lagets spillere trekker litt på åra, men manager sir Alf Ramsey har klokkertro. Også mot Brasil.

Kampen er i ettertid regnet som den egentlige finalen, dette er jo bare tøv selvsagt. Brasil vant 1-0, begge lag videre.

Finalen var forresten et eventyr den. Brasil, i verdens fineste gule -og blå drakter, vant ved å slå Italia 4–1. Mål av Pelé (17 minutter), Gerson (65), Jairzinho (70) og Carlos Alberto (83).

Bakrommets skribent var inne i sitt år 13 under 70-VM og aner ikke om vi så kampen live eller i opptak eller lenge etterpå, men vi så den, helt garantert, kors på halsen og mor og far i døden som vi også sa på den tida, vi som vokste opp med Tippekampen og som mer pling enn salmevers.

Som holdt med England som en annen Dag Solstad som vi ikke ante hvem var da – ei heller nå egentlig. Vi husker redning som om den skulle ha skjedd for et øyeblikk siden, og vi ser den både med øynene lukket og på nettet.

Med en engelsk kommentator av den nøktern sorten som forklarer at ballen blir spilt ut på høyrekanten, forbi Terry Cooper (god back fra Leeds United), til Jairzinho som slår en innlegg ned bue og presisjon ut på rundt 7,8 meter.

Og der går Pelé i lufta. Vinner hodeduellen. Er det mot Bobby Moore? Nei. Labone eller Wright eller Mullery kanskje? Ja, det var sistnevnte får vi vite.

Pelé treffer uansett perfekt med pannebrasken. Header ned. Hardt. Helt nede ved stolperota, til høyre for mannen i den deilige, mørkblå keeperdrakt, med svart lugg, hvit kortbukse, hvite strømper og ditto hansker.

Han som vokter buret for England. Three Lions. Gordon Banks. Headingen alle ser i mål. I Mexico, i Stoke, på Eidsvoll, i Brasil.

Ei scoring som det kanskje ble danset for i Rio og skålte for i Amazonas før ballen er inne. Ballen som ble reddet på streken. Vi tror ikke på mirakler, men gjør et unntak for Gordon Banks.

Verken du Gordon, eller vi andre fotballidioter, redder verden, men du reddet på streken. Det duger det.