Siste mann ut av skogen

Ingen fortjener OL-gull mer enn Erling Jevne, den siste av de norske skiheltene som voktse opp med diagonalgang, treski og nikkers.

ØYER (Dagbladet): Erling Jevne brukte sju år på å sjekke opp kona Inger Lise. Tålmodighet lønner seg. Det er kanskje derfor Erling Jevne har ventet i 35 år på å vinne OL-gull på femmila.

På den nedsnødde kirkegården i Øyer er det bare én opptråkket vei. På enden av den hardtråkkede snøstien, er graven til fire år gamle Erich Iver Jevne. Nesten hver dag er Erling Jevne der. Han er ikke redd for å snakke om begivenheten som forandret livet hans. Om ulykka som snudde opp ned på alt.

I sommer kom det et amerikansk TV-team til Øyer. Det var neppe tilfeldig. Livshistorien til Erling Jevne har potensial til å røre en hel verden. Tar Erling gull i OL, kommer vi til å gråte med ham. Av pur glede.

- Jeg ser at jeg har en spesiell historie. Jeg har vært gjennom det mest tragiske et menneske kan oppleve. At det blir satt fokus på synes det, jeg er bra. Hva som skjer om jeg vinner, har jeg aldri tenkt på. Det viktigste er at folk virkelig unner meg å gå på ski.

MEN OM TAPET AV SØNNEN har preget livet hans de siste åra, så er det først og fremst smilet og humøret man først legger merke til ved Erling Jevne. Sjøl når han snakker om sorgen, om hjelpeløsheten han noen ganger har følt, så ligger smilet på lur. Mannen er et levende paradoks, en krysning av sårbarhet og styrke.

- Hvor startet det? spør undertegnede, i rein desperasjon for å få litt systematikk i intervjuet.

Men Erling har ingen klare minner om sitt aller første skirenn. Han mener at han startet med de ukentlige torsdagsrennene på Øyer i fire-/femårsalderen.

- Jeg husker godt de første glassfiberskiene jeg fikk. De var 2,10 meter, og selvfølgelig altfor lange. Det var ikke få ganger jeg hektet meg fast i ting. Kroppen min var rett og slett for liten til å greie å koordinere de lange plankene. Men det var sånn vi tenkte før i tida. Man skulle jo ha ting man kunne vokse i, ler Erling.

- Jeg husker faderen smurte skiene våre før han gikk i fjøsen om ettermiddagen. Han la på et tjukt lag med blått eller grønt, så klinte vi det utover sjøl.

SOM GÅRDSGUTTER FLEST, ble Erling tidlig oppdratt til å jobbe. Å være pliktoppfyllende har nærmest blitt en besettelse, mer enn en dyd for ham.

- Jeg lærte tidlig å ta i et tak. Det har jeg hatt i meg hele livet. Det har vært lite unnasluntring. Vi søsknene gjorde det vi fikk beskjed om å gjøre på gården. Det var aldri snakk om noe annet. Men det er grenser for det å være pliktoppfyllende. Noen ganger blir det mer last enn gagn.

- På hvilken måte?

- Jo, en periode var det nok sånn at jeg kjørte mange økter til ære for treningsdagboka. Hadde jeg satt en plan, så fulgte jeg den. Jeg følte det som en plikt. Det førte nok til at jeg trente feil i mange år. Etter at jeg fikk familie og unger, la jeg bort boka.

Med Oddvar Brå som det store forbildet tok Erling fra Øyer små steg framover i karrieren. Da han kom på kretslaget til Oppland i tenåra, var den største inspirasjonen at han fikk trene med daværende landslagsløper Per Knut Aaland. Deretter tok han steget opp på juniorlandslaget, før han kom på elitelaget som 21-åring i 1987.

- Der var jeg på lag med blant andre Ove Aunli. Jeg husker han tok meg med på noen sinnssykt harde treningsøkter i høyden. Verken jeg eller han tålte det spesielt godt, ler han.

- I dag er kunnskapen om trening en helt annen. Det dummeste man kan si er at ting var bedre før i tida, selvfølgelig hvis vi ser bort ifra at det i gamle dager bare fantes klassisk langrenn.

I SKIJOURNALISTKRETSER finnes det mange vandrehistorier fra sytti- og åttitallets langrennsvirkelighet. Historier om ville fester og utøvere som fikk i seg korn i en helt annen, og mer flytende form, enn müsli.

- Var det sånn?

- Nei, sjøl om det helt klart er mye mer seriøst nå enn da jeg begynte på landslaget.

- Men noen historier må du vel ha på lager?

- He-he. Det som skjer på tur, det blir værende på tur.

- Kom igjen, da...

- Det har vel vært noen festligheter. Stort sett er det i form av humor og fleiping, men jeg husker jo det ble ganske livlig på 30-årslaget til Vegard Ulvang på høydesamling i Val Senales.

- Jaha...?

- Vi fikk servert ei bløtkake. Det var vel litt mye rom i kremen, kanskje, og folk var mer interessert i å kaste enn å spise. Det havnet i alle fall av en eller annen grunn litt kake utover dansegulvet etter hvert. Det ble ganske glatt av krem. Utpå kvelden blei det litt dansing, og da var det ei av jentene på landslaget som datt og slo skuldra si, he-he. Det var så ille at hun bare kunne gå med en stav på resten av samlingen. Men den offisielle versjonen var neppe den du fikk av legen i etterkant, ler Erling lurt.

Det er sånn det er. Sjøl om samtlige norske langrennsløpere stort sett er prektigere enn folk flest, så er det ikke alltid at mediene skaper et riktig bilde av en utøver.

- Jeg blir vel oftest omtalt som milsluker. Og det er jo helt greit for meg. Det var verre med Sture Sivertsen. Det var en journalist en gang som skreiv at han var sauebonde, og siden så ble han det. Sannheten er at Sture aldri har hatt sau. Det var broren hans som dreiv med det. Men Sture syntes det var helt OK å være sauebonde, han.

I LIKHET MED MANGE skiløpere gikk ikke Erling diagonalgang over bekken for å finne vann da han skulle velge dame. Kona Inger Lise kom stakende på to fjøler.

- Det bare måtte bli henne for meg. Hun gikk på ski i ungdommen hun også, og jeg hadde blinka henne ut allerede da jeg var en sytten- atten år gammel.

- Så dere var ungdomskjærester?

- Njei, hun reiste over til USA for å studere i fire år. Vi ble ikke et par før hun kom hjem. Det var da jeg satte inn støtet. Jeg var 24 år da vi ble sammen.

- Så du brukte sju år på å sjekke henne opp?

- Ja, he, he, jeg gjorde vel det. Det sier jo litt om sjøltilliten. Nei. Hun var verdt å vente på, ler Erling.

De gifta seg i 1994. Planen var at de skulle få fire unger. Erich-Iver var den første. Han kom på julaften i 1995. Så kom Anna Elise i 1997, og Nora på sommeren i 1999. Hun var bare noen uker gammel da tragedien rammet.

Den 6.august på formiddagen ble Erich-Iver påkjørt av en bil på E6en som ligger i bunnen av åkeren. Livet sto aldri til å redde. Da Erling bar sønnen over åkeren og opp til gården, trodde han ikke det var mulig at livet ville gå videre.

- Jeg har gått gjennom det som skjedde mange ganger. I hodet. Det er sjelden jeg krysser en vei uten at bildene kommer tilbake til meg. Det er som en film jeg setter igang sjøl... og det gjør meg godt å tenke på det.

TAPET AV ERICH-IVER er aldri blitt fortrengt. Tidlig valgte Erling å være åpen rundt sin egen sorgprosess. Det har hjulpet ham veldig. Mennesker i samme situasjon har ringt og skrevet brev. Han og Inger Lise har aldri latt seg sjøl være alene med de tunge tankene. Skjønt:

- Sorg er hardt arbeid, sier Erling og blir stille.

Særlig den første tida etter tragedien.

- Det er først nå jeg ser hvor hardt det egenlig var. Men vi hadde jo ingen alternativer. Vi hadde to små unger å ta vare på. Men at vi tok oss tid til å sørge, var alfa og omega.

- På hvilken måte?

- Det ble en del av dagliglivet. Jeg sto opp tidlig for å gå i fjøset. Da jeg kom inn for å spise frokost, så satt jeg ofte og gråt i flere timer før jeg dro ut for å trene. Jeg og Inger Lise satt og prata om Erick-Iver. Uten henne hadde jeg aldri kommet gjennom det. Jeg slapp meg nok så langt ned psykisk som det var mulig å komme.

- Inger Lise fikk sin store reaksjon litt seinere enn meg. Hun hadde jo nettopp fått minstejenta, så det tok lenger tid for henne.

Treninga og skigåinga var i en periode helt fjernt for Erling.

- Ut på høsten det året fikk jeg besøk av Pål Gunnar Mikkelsplass og Kristen Skjeldal. De bodde hos meg en periode. Prøvde å få meg igang igjen.

Sammen la de tre ut på en langtur.

- Den husker jeg godt. Vi skulle løpe en tur opp på andre sida av åsen her, sier Erling og peker.

- Den første timen var helt OK. Men så sa det stopp. Jeg fikk en skikkelig knekk. Psykisk. Jeg skjønte ikke hva jeg drev på med. Hvorfor jeg var ute og sprang.

MEN ERLING KOM TILBAKE, og vant til og med et verdenscuprenn i slutten av sesongen 99/00. Så brakk han lårhalsen sommeren 2000. Dermed var fjorårets VM-sesong spolert.

Beinbruddet var likevel bare som et glipptak å regne for Erling.

- I lys av det å miste et barn, så blir ingenting annet viktig.

Årets sesong har likevel vært en eneste lang opptur. I august i fjor kom Erik Johannes til verden. Med et hjemmevennlig og spesialtilpasset trenings- og samlingsprogram, har Jevne funnet tilbake til formen som har skaffet ham en rekke internasjonale medaljer. Blant dem ett OL-gull, og to VM-gull i stafett for Norge. Individuelt mangler han fortsatt gullmedaljen.

Erling stirrer liksom målrettet ut i tomme lufta når vi begynner å snakke om OL i Salt Lake City. Det ser nesten som om han prøver å se inn i framtida.

- Nesten alle jeg treffer sier at de håper at jeg vinner femmila i OL. Og det motiverer meg.

Sjøltilliten og troen på at han kan ta OL-gull ble ikke mindre da han banket alle, inkludert Per Elofsson, på tremila i Davos før jul. Nå har han tatt med familien til den sveitsiske langrennsbyen der han skal ligge og høydetrene fram til avreise 7.februar.

- Vi har det kjempefint her nede. Ungene og Inger Lise er storfornøyde. Det betyr mye for meg at de trives.

Erling vet at OL er hans siste sjanse til å vinne et individuelt gull. Årets sesong blir den siste. Uansett.

- Hva er det du har likt minst med å være toppidrettsutøver?

- Det å være borte fra familien krever jo jævlig mye av meg. Jeg gleder meg også til å slippe det presset man er nødt til å legge på seg sjøl for å bli best. Det er beinhardt psykisk. Det skal det bli godt å slippe.

- Men jeg kommer aldri til å slutte helt med langrenn. Det gjør man bare ikke. På Ski-NM finnes det jo alltids en bankett jeg kan vinne, he, he.

FØRST SKAL ERLING SKRIVE epilogen i sin egen karriere. Femmila på OLs nest siste dag er den distansen han ønsker mest av alt å vinne. Sjøl om han også er blant favorittene på 15-kilometeren. For Erling er siste mann ut av skogen, den siste av skiheltene våre som vokste opp med treski, nikkers, og klassisk diagonalgang.

- Femmila passer meg. Der får jeg brukt styrken min, som jeg har bygd opp gjennom arbeidet på gården og hard trening i myrene på Øyerfjellet. Har man dagen, er det ingenting som er mer moro enn de siste ti kilometerne på ei femmil. Det er en fascinerende distanse å gå, og det største en langrennsløper kan vinne.

<B>UT AV SKOGEN:</B> Det er slik vi kjenner klassiskeksperten Jevne, innehaver av verdens råeste diagonalgang.
<B>NÆRHET:</B> Erling besøker graven til sønnen Erich Iver så ofte han kan. Ofte legger han turen innom kirkegården etter endt treningsøkt.
<B>TÅLMODIG SJEKKER:</B> Han bruket sju år på å sjekke opp kona. Men det gikk til slutt. - Det sier jo litt om sjøltilliten, sier Jevne.
<B>UNGT TALENT:</B> Med Oddvar Brå som forbilde.