Siste sjanse mot Italia

Det norske fotballandslaget ble taktisk avkledd.

CHISINAU (Dagbladet): Til vanlig kan selv ikke en tidlig sommerfest snø ned over to måneder på forhånd, men i går var det like ved:

** Nå blir det siste sjanse mot Italia på Ullevaal 4.juni.

Poengmessig går det sikkert an å vri seg videre med en uavgjort også der, men dette var fotballandslaget som skulle gjøre noe annet enn å knipe seg til sluttspill.

Norge under Åge Hareide skulle begeistre.

I dag er ingen andre enn hjemmepublikummet i Moldova fornøyd, og det har de strengt tatt ingen grunn til.

Denne kampen skulle Europas fattigste land vunnet.

FOR NORGE var ille og sjanseløse, og etterpå ble det enda verre. Åge Hareide viklet seg rett inn i en værdebatt direkte på TV der poenget var at landslaget ikke var forberedt på snø.

Selv pakket jeg stillongs, votter og skjerf i bagen for flere dager siden fordi den lokale værmeldingen nettopp var snø. Slik ble kampen en varm forferdelse. Poenget var nemlig ikke at vi på tribunen var godt kledd, men at det norske fotballandslaget ble taktisk avkledd.

 SVIKTET:  Hvis ikke landslaget tror på snø på Ullevaal i juni, har de mye å prate om. Under forhold der bare det aller enklest var enkelt nok, sviktet den gamle Drillo-nasjonen Norge i går. Foto: Tor Richardsen/Scanpix
SVIKTET: Hvis ikke landslaget tror på snø på Ullevaal i juni, har de mye å prate om. Under forhold der bare det aller enklest var enkelt nok, sviktet den gamle Drillo-nasjonen Norge i går. Foto: Tor Richardsen/Scanpix Vis mer

NÅR TV-KAMERAENE er slått av og skuffelsen har lagt seg, bør trenerne og spillerne diskutere grunnen til det.

Alle ventet jo at hjemmelaget skulle ligge bakpå og konsentrere seg om å vinne duellene. Dette var en avtalt kveld for luftkrig, og på den siste treningen drillet Norge innlegg fra kant.

Forskjellen var bare at drillen den treningsøkta ble gjort med kanter uten press som slo legg fra eget fredet område, mens moldoverne tok det tette grepet på Morten Gamst Pedersen og Jan Gunnar Solli fra start.

Da hadde vi ingen ting taktisk å svare med.

I NESTEN halvannen time ble Norge spillende med to feilvendte, tett markerte kanter så høyt opp i banen at det knapt var rom bak dem.

På samme vis ble Sigurd Rushfeldt og Steffen Iversen mer og mer stående med ryggen mot motstandernes målet. Slik ble det fire feilvendte spillere helt på topp, og ingen plass for løp bakfra.

AKKURAT DE løpene kom forresten ikke før en yr John Carew fikk slippe til den siste halvtimen, og etterpå er nettopp mangel på rettvendte spillere i bevegelse bakfra et tema for selvgransking i landslagsgruppa:

** Stopper den bevegelsen opp fordi ungguttene Magne Hoseth, Jan Gunnar Solli og Morten Gamst Pedersen nesten konsekvent holder for lenge på ballen?

Eller:

** Mangler landslaget tydelighet på når kravet til balltempo i lengderetning må gå foran alt annet.

I går så det mest ut slik.

UNDER FORHOLD der bare det aller enklest var enkelt nok, sviktet den gamle Drillo-nasjonen Norge. Vi klarte verken å være konsekvente med de lange oppspillene eller å kombinere denne norske tradisjonsdisiplinen med de like velkjente dype løpene.

En stund så det ut som om også backrekka hadde glemt at John Arne Riise er plassert bakerst på venstresiden for å spille opp med den fine foten sin. Gang etter gang kom oppspillene uten vinkel. Det var en av grunnene til at Steffen Iversen tapte samtlige offensive hodedueller før pause.

Etterpå ble det bedre både med Riise-oppspill og Steffens dueller, men bra gikk det aldri.

DET GJØR det kanskje likevel til slutt. Poengdeling mellom Slovenia og Hviterussland var tabellmessig perfekt for Norge, men så var det oppgaven med å titte utover tabellen.

Et positivt, sprudlende landslag må også tenke kvikt mens det holder på å snø inne. Det overskuddet sviktet i går.

Da er det smartest å finne ut hvorfor, før innbydelsene til sommerfesten mot Italia sendes ut.

4.juni kan i hvert fall ingen skylde på snøen.