Siste sjanse på ski

Klarer ikke langrennsløperne våre å gå fortest mulig på ski, kommer aldri norsk toppidrett tilbake til gammelt nivå.

DENNE HELGA GIKK langrennsløperne fra sin siste verdenscup og rett ut i glemselen. Sesongavslutningen deres pleier å være sånn. Fotballen presser på fra alle kanter, og folk flest vil ha vår og varme fortest mulig.

På den måten forsvinner som regel frustrasjonen over skuffende resultater med snøen. Riktignok er langrenn sammen med skiskyting den største folkeidretten, men publikums interesse har helst stoppet ved løperne. Trenerne og lederne kan komme og gå i stillhet. Det blir ny vinter og nye muligheter uansett.

Men ikke like selvfølgelig denne gangen.

OM DU HAR glemt at beste landslagsløper ble nummer 32 på 5-mila i Kollen forrige lørdag, er det et resultat som blir stående. Plasseringen var tilfeldigvis litt dårligere enn snittet for de norske guttas prestasjoner på distanseløp denne vinteren, men den svake sesongen er neppe tilfeldig. Den speiler et toppidrettsmiljø som er i ferd med å miste det som en gang gjorde norsk herrelangrenn til en nasjonal paradegren, og den viser utfordringen for alle som vil vinne noe for norsk idrett:

• • Vi må gjøre det sammen.

Derfor kan ikke skiledelsen rusle vekk for seg selv i vårsola.

DET GJØR DE forresten ikke uansett. Internt virker norsk langrenn mer splittet enn på lenge. Jentene har gjort en fin sesong, men landslagstrener Egil Kristiansen står igjen mer som en koordinator enn en samlende sportslig leder. Det var slett ikke mening da han overtok med sin skøyteekspertise for et par år siden, men sånt er til å håndtere. Personlige trenere og individuelt selvstendige løpere som gjerne trener seg selv, hører denne sporten til. Dette er tross alt individuell idrett.

Men samtidig må kunnskapen gjøres felles. Nettopp det var nøkkelen da Olympiatoppen tok norsk toppidrett inn i en ny verden på 1990-tallet.

SPLITTELSE:  Astrid Uhrenholdt Jacobsen (t.v) er en suksess. Ikke alt i norsk langrenn har vært det i vinter, skriver Dagbladet.no-kommentator Esten O. Sæther. Foto: Scanpix
SPLITTELSE: Astrid Uhrenholdt Jacobsen (t.v) er en suksess. Ikke alt i norsk langrenn har vært det i vinter, skriver Dagbladet.no-kommentator Esten O. Sæther. Foto: Scanpix Vis mer

Nå blir forskjellig langrennskompetanse oppbevart i lukkete rom, og de ulike vaktmesterne tviholder tilsynelatende på nøkkelknippene som gjerrige Narvestad.

DET ER DA Skiforbundet må tenke mer sesongstart enn sesongslutt. Splittelsen og de svake herreresultatene må bli begynnelsen på noe bedre. Det er fint når norske ledere filmer den suverene verdenscup-vinneren Lukas Bauer på vei opp bakkene for å kunne hente ny teknikk fra det lille suksessrike tsjekkiske langrennsmiljøet, men det er enklere å lære av hverandre.

Den rutinerte treneren Steinar Mundal trakk forleden fram utviklingen i Team Trøndelag; ett av flere treningsmiljøer utenfor landslagene som har oppnådd resultater:

- De trener mye kapasitet og mer gammeldags. De trener mye og løper mye i tungt terreng i stedet for å trene maksstyrke og trappetrening. De har fått det veldig bra til, og kanskje burde vi hatt en mer felles treningsfilosofi i hele landet som vi hadde tidligere, sa Mundal til Langrenn.com.

Poenget i dette innspillet er ikke selve sammensetning av treningsopplegget, men forståelsen av at opplegget må være tilgjengelig og at noen sentralt trekker faglige konklusjoner av denne kunnskapen.

DE TO SISTE tiåra har Norge opplevd sin desidert beste idrettstid, men mye av lærdommen om hvorfor vi ble så gode har sivet vekk underveis. Det er ikke mer enn ei uke siden tidenes norske skiløper Bjørn Dæhlie satte et spørsmålstegn ved intensiteten i treningsarbeidet til dagens talenter. Det er et varsel om at noen som burde ha husket i stedet har glemt for fort.

Slike spørsmålstegn må Skiforbundet hele tida stille til sin egen drift. Forbundet forvalter den norskeste av alle idretter og har medlemmer med sjelden entusiasme. Denne vinteren klarte arrangørene av junior-NM å lage flotte løyper på de grønne jordene i Vestfold-bygda Stokke, mens lørdagens Birkebeiner-renn sprenger deltakerrekorden fordi nordmenn mer og mer vil konkurrere på ski. Da holder det ikke at resultatene for eliten skranter fordi noen er seg selv nok.

SPLITTELSEN rimer også dårlig med personligheten til de som sitter med det direkte ansvaret. Verken sportssjef Åge Skinstad eller herretrener Morten Aa Djupvik er typene som står i veien for kunnskapsdeling. Norsk langrenn har kjørt inn i en blindvei uten helt å skjønne hvem som var sjåføren underveis.

Siste sjanse på ski

Det er her guttas svake resultater har en direkte link til vinterens debatt rundt organiseringen av norsk toppidrett. I et tydeligere sentralt ledet system ville det ha vært Olympiatoppen som nå hadde utfordret Skiforbundet til å samle kunnskapen fra de ulike lagene og etter hvert ta konsekvensen av det som har skjedd.

NETTOPP en slik kunnskapsdeling er en av grunnene til at fotballen feier vekk langrenn fra TV-bilder og avissider. De norske klubbene som setter nye publikumsrekorder fra sesong til sesong, har laget seg et system der de deler på all lærdom underveis. Før valfartet klubbdirektørene til Lerkendal for å skjønne hvordan de kunne omskape middels norsk fotball til god butikk; nå er mirakelet blitt hverdag. Sesongen starter nær utsolgt på mange baner.

Samarbeidet på ski gjelder å ta vare på selve det norske idrettsmirakelet. Den tida var for fin til å la Roy Narvestad stikke av med nøklene til mer norsk suksess.