THOMAS BACH, den nyvalgte presidenten for den internasjonale olympiske komite (IOC) , trengte bare et par dager på å forandre det politiske spillet om et eventuelt vinter-OL i Oslo 2 022:

- Det gjelder å få framtidige søkerbyer til å tenke på hvordan OL kan passe inn nettopp i deres by, sa Bach, og presiserte:

- OL må tilpasse seg byen, og ikke omvendt. Dette vil åpne for lokale initiativ og ideer, og befolkningen i de byene som søker vil føle at de er en del av prosessen fra et veldig tidlig stadium i søkerprosessen.

Stort klarere kan ikke en IOC-president imøtekomme det berettigete kravet om en fornyet olympisk bevegelse, og stort bedre hjelp kan ikke Therese Johaug få i ønsket om å få vinter-OL til Oslo.

FOR det er nettopp bakspillet med søkerbyene som har vært bevegelsens traume. Før avsløringene av svindelen i forkant av vinterlekene i Salt Lake City i 2002, fungerte flere av beilerne etter olympisk arrangørstatus i smug som leverandører av tjenester, luksus og penger til ulike IOC-medlemmer.

Det spillet er over. Dagens utvelgelse er en svært grundig prosess tilrettelagt av spesialister og med bra kunnskap hos den forsamlingen som til slutt velger arrangør. Problemet for IOC er bare at ryktet henger ved, og at de bidrar selv til det gjennom å ha utviklet en egen olympisk standard for å arrangere idrettskonkurranser. Denne standarden skaper med rette også mistillit blant innbyggerne i de ulike søkerbyene.