Johann Olav Koss innstilles som ny visepresident i Norges Idrettsforbund

Sjokk-comeback til idretten

Johann Olav Koss vil være med i ledelsen av norsk idrett. Det er overraskende godt nytt for vi som ønsker at Norge blir modigere i internasjonale diskusjoner.

DEN STØRSTE HELTEN: Norge var i skøyterus under Lillehammer-Ol 1994 med Johann Olav Koss som den aller største helten. FOTO: Rune Petter Ness / NTB / Scanpix.
DEN STØRSTE HELTEN: Norge var i skøyterus under Lillehammer-Ol 1994 med Johann Olav Koss som den aller største helten. FOTO: Rune Petter Ness / NTB / Scanpix.Vis mer

INNSTILLINGEN fra valgkomiteen i Norges Idrettsforbund kommer med en svært sterk liste til nytt styre. Mens den tidligere Røde Kors-sjefen Sven Mollekleiv som ventet er ønsket som ny president, kommer valget av Johann Olav Koss som en av to visepresidenter, som en sensasjon.

Det er 25 år siden skøytekongen ble symbolet på de fineste verdiene i idretten under Lillehammer-OL. Ikke fordi han vant tre gull, men fordi han som en ganske ung utøver der og da klarte å sette disse medaljene inn i en større sammenheng. Johann Olav Koss ville bruke sin egen suksess til beste for flest mulig andre, og startet hjelpearbeidet «Olympic Aid» under de lekene.

Slik har det fortsatt siden. Først og fremst gjennom endringen av spontane aksjoner til oppbyggingen av den verdensomspennende hjelpeorganisasjonen «Right to Play» og bidraget til FN-satsingen «Sport for development and peace». Så nylig i nykommeren «Fair Sport» som tok ham rett inn i den mest betente internasjonale dopingdiskusjonen.

Det er der norsk idrett må våge å være.

DET foreslåtte styret er rustet for en slik bevisst offensiv. Med Sven Mollekleiv får bevegelsen en tydelig internasjonal kraft. Han har både nettverket fra det frivillige internasjonalt arbeidet i Røde Kors og erfaringen fra global kontrollvirksomhet gjennom jobben i Veritas.

Kombinert med Johann Olav Koss sine kontakter, gir det en nødvendig erfaring inn i en tid der Norge må bygge allianser får å sikre sunnere verdier i det meste av internasjonal idrett. Det å bidra til slike verdibaserte samarbeid er et realistisk mål for en liten nasjon. Vi kommer knapt til å bestemme noe som helst i global sport, men vi kan gi gode bidrag.

går det an å spørre hvorfor det er så viktig med en internasjonal tenkning rett etter noen år der vår egen idrettsbevegelsen har fått kjørt seg på grunn av egne verdier som tilsynelatende ikke helt holdt mål.

Det bygger på en litt mer realistisk tilnærming til den omdømmesvikten som idretten har gjennomgått. For alt bråket til tross:

  • Det har aldri vært noen krise i norsk idrett.

Sett i etterkant var det mye bråk og lite innhold i det meste av kritikken. I disse turbulente årene har medlemsutviklingen vært bra til tross for tegn på at den nå stagnerer. Samtidig har den økonomiske satsingen lokalt og regionalt på idrett stadig blitt sterkere. Det viser at storsamfunnet er grunnleggende fornøyd med det sosiale arbeidet bevegelsen står for.

I tillegg er toppidrettens suksess historisk. Aldri har Norge prestert bedre internasjonalt enn under all denne hjemlige turbulensen, og det med utøvere som gjennomgående konkurrerer på ærlig vis.

I sum gir ikke det mye å klage over.

DERMED vil heller ikke Idrettstinget på Lillehammer seint i mai vise noen dyptgående politisk splittelse. Med Sven Mollekleivs lange idrettserfaring og partipolitiske kontakter, kommer den norske idrettsmodellen til å bli videreført ved hjelp av en bred politisk støtte på tvers av partigrensene.

Den største sosiale utfordringen er å sikre alle sjansen til å være med uansett sosial bakgrunn. Det krever spesielle grep først og fremst i storbyene. Der det er mer gjennomsiktige forhold, er en slik tenkning allerede en naturlig del av idrettshverdagen.

DET viktigste på Idrettstinget blir å sikre den driften som limer idrettsbevegelsen til storsamfunnet Norge rundt. Mollekleiv er en tydelig motstander av å rive i stykker det regionale idrettsdemokratiet som er ett av forslagene Idrettstinget skal vurdere i forhold til den såkalte "moderniseringen" av norsk idrett.

Her vil han sannsynligvis få støttespillere i styret gjennom distriktsrepresentanter som den foreslåtte 1.visepresidenten Elisabeth Faret ; ishockeyleder med erfaring fra Rogaland Fylkeskommune, den nyvalgte lederen i Tromsø IL Astrid Strandbu og Erik Unaas, en tidligere profilert sportsjournalist med lang fartstid fra lokalpolitikken i Indre Østfold.

I det hele tatt er dette både et geografisk og sportslig sterk styre; forøvrig slik også det sittende styret i utgangspunktet var. I ettertid er det lett å se at det var ganske tilfeldig at Tom Tvedt og hans utvalgte fikk kjørt seg så hardt. De startet med de samme gode hensiktene og riktige verdiene. Da er det i hvert fall bra at modige Vibecke Sørensen, eks-skøytepresident, er bedt om å sitte videre i idrettsstyret.

FOR det er heller ingen lederkrise i norsk idrett. Det er egentlig en gullalder også på adskillig viktigere områder enn medaljestatistikken.

Det er derfor det er vesentlig å sikre de verdiene som gjør idrettsbevegelsen så sterk hos oss.

Og det på enda større arenaer enn hjemmebanen.

FOTNOTE: Valgkomiteen innstilling er følgende: Sven Mollekleiv (president), Elisabeth Faret (1.visepresident, ishockey), Johann Olav Koss (2.visepresident, skøyter), Vibecke Sørensen (skøyter), Ole Jørstad (håndball), Astrid Strandbu (volleyball), Zaineb Al Samarai (fotball), Sondre Sande Gullord (orientering) og ungdomsrepresentantene Sara Stokken Rott og Sebastian Henriksen.