Sjokkdøgnet

- Pernilla, Pernilla, snufset Sjåvi-9 tungt. Han er svak for svenskenes store lille alpinist, og brast i gråt da en ondsinnet slalåmport angrep henne på det mest gemene i går.

Alt ble trist og leit, helt til Pernilla dukket opp i TV2s ettermiddagssending, blid og optimistisk. Da smeltet også Deres uavhengige ekspertkommentator. Å være blid etter å ha blitt frarøvet en gullmedalje, er en olympisk prestasjon i seg selv. Men å være blid, gullsnytt og svensk i Nagano, etter noe nær en nasjonal helvetesuke, er umenneskelig. Jeg sier bare: En nasjon som kan frambringe Saab, Harry Brandelius og Pernilla Wiberg, er nødt til å komme sterkt tilbake. Og omvendt.

  • Gårsdagen ble spesiell for oss norske. Ikke fordi en eller annen hvalfangstmotstander fikk skreket seg til å avbryte skiskytinga akkurat da gullet var sikret for Norge; nei, det var andre vinder som pustet til historiens sus. For det første gikk epoken Koss over til de evige klappmarker, for det andre forsnakket Vår Staude seg. Det siste inntraff klokka 17.33.10 norsk tid, da Vår sa «storslalåslalåm», og det norske folk utbrøt et kollektivt «hva?» mens kaffe og småkaker gikk i vrangstrupen fra Lindesnes til Nordkapp.
  • Da det første sjokket hadde lagt seg og Sjåvi-9 hadde fått ny hovedsikring, forsøkte vi å sette ord på det vi nettopp hadde gjennomlevd. På den måten kan man unngå traumer og andre seinvirkninger. Sjåvi-9 grep ordet først.

- Pussig, sa han, - plutselig ble Vår langt mer menneskelig, liksom. Det likte jeg godt, hun burde forsnakke seg mye mer.

- Enig, medga jeg.

- Hakuba, for eksempel, kan uttales på mange skøyeraktige måter, bukaha, habaku og så videre. I det hele tatt begynner forresten TV2 å få fin fasong på sendingene sine, bortsett fra reklamen. Den er nedtur.

- Til gjengjeld har NRK Alex, sa Sjåvi-9.

- Og det må være fordi noen på Marienlyst forsnakket seg da en stemme ropte «lite kult om jæ dar te Japan'a, hø-hø-hø», og sa «ja» i stedet for «nei». Ordet fanger, hø-hø-hø.