VANT OGSÅ TIL SLUTT: Beviskjeden mot Alexander Legkov virket sterk før nye CAS-dommere skjerpet de juridiske kravene. Nå har han fått tilbake OL-gullet fra 5-mila i 2014. Bare utøverne med "umenneskelig saltinnhold" i urinprøvene ble felt i sakene mot 39 russiske OL-stjerner. FOTO: Thomas Rasmus Skaug/Dagbladet.
VANT OGSÅ TIL SLUTT: Beviskjeden mot Alexander Legkov virket sterk før nye CAS-dommere skjerpet de juridiske kravene. Nå har han fått tilbake OL-gullet fra 5-mila i 2014. Bare utøverne med "umenneskelig saltinnhold" i urinprøvene ble felt i sakene mot 39 russiske OL-stjerner. FOTO: Thomas Rasmus Skaug/Dagbladet.Vis mer

Alexander Legkov frifunnet for doping

SJOKKDOMMEN: De trodde de hadde avslørt ham. Så raknet bevisene

Skrapemerker på prøveflaskene, pinlige e-mail og vitnemål om juks var ikke nok for å klistre Alexander Legkov til den russiske svindelen. Innholdet i Legkov-dommen er som en god episode med True Crime.

FOR tre måneder siden ble den russiske langrennshelten Alexander Legkov frifunnet for dopingbruk. Dommen var så sjokkerende at IOC-sjef Thomas Bach; den mektigste mannen i internasjonal idrett, umiddelbart krevde at hele domstolen måtte legges om. Han ville ha en fullstendig reform av rettssystemet fordi dommerne i Idrettens Voldgiftsråd (CAS) hadde opphevet IOCs avgjørelse om å stryke Legkovs 5-mils gull fra Sotsji-2014 sammen med OL-resultatene til 27 andre påstått dopete russiske idrettshelter.

- Vi har fått høre at begrunnelsen for dommen kommer først seint i februar. Det er svært lite tilfredsstillende, sa en opprørt Bach dengang. Da synes han det var ille å måtte vente litt på den juridiske forklaringen på frifinnelsen.

Nåja; den begrunnelsen kom ikke før i forrige uke, og da hørte du ikke IOC-sjefen snakke noe om disse overraskende CAS-dommene før han i går fortalte at IOCs styre nå hadde bestemt seg for å anke avgjørelsene til sveitsisk høyesterett:

- Vi tok på oss skoa til de utøverne som endte bak russerne. De kan jo spørre oss om hvorfor vi ikke anket. Hvis bare en eneste av dem gjør det, har ikke jeg noe godt svar, forklarte Bach malerisk.

SAMME MEDALJEFORDELING: Både Alexander Legkov og Maxim Vylegzhanin fikk beholde medaljene sine fra 5-mila i Sotsji. Bronsevinner Ilia Chernousov ble aldri mistenkt for juks. FOTO: AP /Charlie Riedel.
SAMME MEDALJEFORDELING: Både Alexander Legkov og Maxim Vylegzhanin fikk beholde medaljene sine fra 5-mila i Sotsji. Bronsevinner Ilia Chernousov ble aldri mistenkt for juks. FOTO: AP /Charlie Riedel. Vis mer

Men også han vet at denne nye anken er et PR-nummer. Disse CAS-dommene beregnet for å løse tvister innen idretten, inneholder ingen ting som tilsier at den sivile sveitsiske høyesteretten vil bry seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er greit nok for idrettens mektigste menn.

EGENTLIG fikk IOC-presidenten det akkurat som han ville i denne saken. Bevegelsen hans stod tilsynelatende opp mot russisk dopingsvindel, men ikke mer enn at et ydmyket Russland kom tilbake i den olympiske familien umiddelbart etter Pyeongchang-lekene.

Den olympiske familien er altså samlet igjen. Da får det så være at skrapemerkene på Legkovs og de andres prøveglass nå er blitt forkastet av CAS-dommerne som bevis for at de hver for seg var medskyldige i den svindelen som skjedde i Sotsji-OL.

Alt er uansett blitt som før.

For i internasjonal idrett vil fortsatt noe juks lønne seg.

AKKURAT hvor mye juks vil idretten helst bestemme selv, og det framstår litt for ofte viktigere enn det å bekjempe doping. Idrett på dette nivået har så mange hensyn å ta; inntektsstrømmene, deltakerlisene, TV-tallene, presidentenes gjenvalg og sånt. Pluss et passe antall dopingfellelser for å balansere kravet fra oss som maser og maser om en renest mulig idrett.

Når anken fra IOC er avvist av sveitsisk høyesterett, kommer ikke Thomas Bach til å mase så mye mer om frifinnelsen av Legkov. Han lurer neppe på hvorfor 28 russiske idrettshelter fikk tilbake medaljer og ære fra Sotsji-OL, mens 11 andre ble dømt for å ha brutt dopingreglene; selv om alle disse 39 russerne i utgangspunktet var dømt av IOCs disiplinærkomite for å ha et individuelt ansvar for den statsorganiserte svindelen russerne drev med under sitt eget OL i 2014.

Denne plutselige manglende interessen for en serie dommer som for kort tid siden skulle velte idrettens høyeste domstol, er interessant i seg selv.

DET er også de 39 dommene. Foreløpig har vi bare fått lese to av dem, men disse to ulike avgjørelsene i sakene til skikongen Alexander Legov og bobkjøreren Alexandr Zubkov er ment å forklare forskjellen på det som kreves av bevis for å få den enkelte russiske utøver dømt for det jukset som ifølge McLaren-rapportene og IOC ble administrert fra det russiske sportdepartementet.

På mer enn tre hundre sider går CAS-dommerne systematisk gjennom de beviskravene de mener at idretten er forpliktet til å følge. I idrettsjussen er dette knyttet til termen «comfortable satisfaction; altså sånn passe tilfredsstillende. Et regelbrudd må ha en tydelig overvekt av sannsynlighet, men trenger ikke som i strafferetten å bli bevist utover enhver rimelig tvil.

Mot det kravet falt nesten hele IOCs bevisrekke. Selv om CAS-dommerne i teorien la til grunn at det hadde vært gjennomført en organisert russisk svindel, fant de det ikke godt nok bevisst at Alexander Legkov og de 27 andre frifunnede bevisst hadde medvirket til dette jukset.

DET hjalp ikke at Legkov stod på den såkalte «Hertuginne-lista» over de beste vinterutøverne som i likhet med de russiske friidrettsstjernene fra sommer-OL i 2012 fikk servert en fast dopingdrikk under lekene. De som lenge før OL hadde gitt dopfri urin til en egen urinbank, for så å bli spesielt beskyttet ved at de nye, muligens urene urinprøvene deres ble byttet med gammel ren urin gjennom et musehull i den veggen som skilte doplaboratoriet i Sotsji til rommet til det hemmelige russiske politi (FSB).

Nettopp det å være nevnt på denne lista ble i to tidligere CAS-dommer i fjor høst, trukket fram som i seg selv tilnærmet bevis nok til individuell fellelse. Dette skjedde først i saken mot den russiske tresteghopperen Anna Pyatykh som hadde brukt dopingdrikken i London-OL, og som stod på oversikten over de stjernene som skulle beskyttes. Her mente CAS at man ikke trengte prøven engang for å felle henne. Indisiene i McLaren-rapportene var så sterke at det holdt å være nevnt på Hertuginne-lista for å ha et individuelt juridisk ansvar for svindelen.

Den samme holdningen var tydelig da et annet panel med CAS-dommere behandlet Legovs karantene noen måneder seinere. Der framhevet CAS at den russiske skistjernen ikke hadde noen troverdig forklaring på hvorfor han hadde havnet på Hertuginne-lista.

Men i ankesaken ble disse to tidligere CAS-vurderingene av beviskraften til Hertuginne-lista, ikke engang problematisert. Uten referanser til egen rettspraksis i samme sakskompleks, avgjorde de nye dommerne at det å stå på en slik liste ikke var bevis nok for individuell skyld.

DOMMERNE i ankesaken lot seg heller ikke overbevise av e-mailene mellom russiske idrettsledere som fortalte om spesialbeskyttelsen av Legkov, eller det faktum at to av tre av prøveglassene hans fra OL hadde skrapemerker som tydet på at lokket var åpnet og forseglingen brutt. Dette siste tekniske beviset ble forkastet sammen med teorien om at han og de andre russiske utøverne konsekvent lot være å skru maksimalt til lokket på prøveglassene. Det krevde 15 klikk. På glassene som ble avslørt med gammel urin fra det russiske urinlageret varierte antall klikk fra 6 til 11.

Dessuten valgte dommerne på dette punktet å se bort fra vitnemålet fra Grigory Rodchenkov; sjefen på dopinglaboratoriet i Moskva og selve hjernen bak denne svindelen. Ifølge Rodchenkov ble Legkovs dopopplegg diskutert med sportsmyndighetene. Han var den store stjerna og ble spesielt beskyttet.

Men altså ikke dømt.

- For dette var ikke mer enn «rykter». kommenterte de nye CAS-dommerne og hvorfor var ikke Legkov engang nevnt i Rodchenkovs dagbok fra natta etter 5-mila?

DØMT ble derimot en annen olympamester; bobkjøreren Alexandr Zubkov, som leverte en dopingprøve i Sotsji-OL med et såkalt «umennesklig» saltinnhold. Det skulle ikke vært fysiologisk mulig å ha så mye salt i urinen som den russiske OL-troppens flaggbærer Zubkov, og det var det nok heller ikke:

  • . Det ekstra saltet stammet fra den mørke siden av musehullet; det rommet som var under kontroll av det russiske hemmelige politiet.

Der satt Rodchenkovs nestleder Yuri Chizov hver natt å tilsatte salt i de ombyttede prøvene for å få den samme vekta som stod på følgeskrivet fra dopingkontrollen. Det gjaldt ikke å vekke de internasjonale kontrollørenes mistenksomhet.

Også den svindelen fungerte. Først da Rodchenkov flyktet til USA med dagbok, tusenvis av e-mail og all kunnskapen om svindelen, ble prøveglassene fra Sotsji-Ol hentet fram igjen.

Og med dem avsløringen av en ellers utrolig svindel.

DEN svindelen tror også disse CAS-dommerne fra ankesakene på. De klarer bare ikke ut fra sitt juridiske skjønn å bevise hver enkelt utøvers egen skyld i jukset. Eller som de lett resignert konkluderer i Legov-saken:

  • Dess mindre individuelle bevis, dess større sjanser er det for at denne statssvindelen har lyktes.

Slik var det ikke med lett hjerte at dommerne la bort det ene tilsynelatende sterke beviset etter det andre. Til slutt var det bare det «umenneskelig saltinnhold» som ble godtatt som teknisk bevis.

Den juridiske forklaringen på de 28 frifinnelsene ble feiret sist uke i russiske medier som en stor seier over den såkalt «utilregnelige» avhopperen Grigory Rodchenkov, men er ironisk nok det stikk motsatte. For idet dommerne fastholdt individuell skyld for de resterende 11 utøverne med for høyt saltinnhold, bekreftet de samtidig hele Rodchenkovs fortelling om det svindelsystemet som gjorde at Russland ble beste nasjon i sine egne vinterleker.

Joda; det fantes en liste med idrettshelter som fikk dope seg under statlig beskyttelse, de russiske utøverne ga urin til et eget olympisk urinlager, prøvene ble byttet gjennom musehull i OL-labben, lokkene ble lirket opp av hemmelig politi og vi ble alle lurt.

Slik blir vinterlekene i Sotsji 2014 utvilsomt stående med enkelte utspekulerte medaljevinnere, men akkurat det har skjedd i internasjonal idrett før.

SKAL det skje litt sjeldnere må kanskje idretten skaffe seg en helt uavhengig domstol med en stab med faste dommere som kan sikre et enda mer samstemt skjønn.

Men det er ikke sikkert at du får høre IOC-president Thomas Bach kreve noe sånt. Det er faktisk for mye å forvente av en olympisk idrett som godt kan tåle at en mulig dopet 5-mils mester får beholde gullmedaljen sin.

Bare ikke idrettslederne selv mister retten til å dømme både ham og de andre neste gang.