Naomi Osaka

Sjokkerer på TV

Få med deg den forbløffende TV-dokumentaren om Naomi Osaka. Den gir noen nye og gode tanker rundt Tokyo-OLs største stjerne.

DEN STØRSTE: Naomi Osaka tente OL-ilden i Tokyo. Hun er en superstjerne som bevissst bruker gjennomslagskraften sin til å ta opp verdispørsmål. REUTERS/Stefan Wermuth
DEN STØRSTE: Naomi Osaka tente OL-ilden i Tokyo. Hun er en superstjerne som bevissst bruker gjennomslagskraften sin til å ta opp verdispørsmål. REUTERS/Stefan Wermuth Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

INGEN er større enn Naomi Osaka på hjemmebane i Tokyo-OL. Hun kom til Japan fra sitt nykjøpte hus i Beverly Hills, California som verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver, og har allerede rukket å tenne OL-ilden.

I dag vant hun iført japanske farger sin første OL-kamp elegant og kjapt. Ender disse olympiske lekene like bra som resten av eventyret om sportskvinnen Naomi, blir det gull. Men i denne sammenheng gjelder det mer enn en flott medalje:

  • Naomi Osaka har forstått hvordan hun skal bruke idretten sin til noe viktigere enn å vinne medaljer.

På bare noen få, turbulente år har hun skaffet seg en global plattform, og hun bruker den klokt:

- Det er ok å ikke være ok, sier Namoi til deg fra coveret på Time Magazine sin siste utgave.

Hun er i Tokyo for å gi et ansikt og en stemme til de som sliter psykisk. Og det er et troverdig forsøk fra lekenes superstjerne på å normalisere hverdagen både for idrettens gallionsfigurer og alle oss andre.

DU kan se hva du selv mener etter å ha sett de tre episodene i den nye, sterke Netflix-dokumentaren om henne. Der er det ikke mye covergirl selv om filmteamet også følger tennisstjernen fra moteshow til moteshow. Naomi poserer ikke. Hun tenker høyt, og forteller det hun føler:

- I blant tenker jeg at jeg er ment for dette. Jeg har spilt tennis siden jeg var tre. Jeg trener og øver konstant, sier hun mens TV-klippene i dokumentarene er gamle og private av to småjenter som blir drillet og drillet av far:

- I oppveksten holdt vi oss helst for oss selv, fortsetter Naomi.

Ikke et ord om hvorfor. Bare bilder som forklarer alt. Dette var en familiebedrift med far som trener, mor som jobbet dobbelt for å skrape sammen penger nok og ungene som produkt. Barn som skulle bli best i idrett:

- Mange har sagt til faren min at jeg ikke ville bli til noe, kommenterer Naomi disse private videoopptakene.

Mer trenger hun ikke si.

Vi har forstått.

ÅTTE timers barnearbeid på tennisbanen nesten hver dag ble over år til sensasjonen i US Open 2018. Det er der hun beseirer legenden Serena Williams i finalen, og er så overrasket at hun nesten mister pokalen i gulvet i forfjamselsen.

Men egentlig er Naomi Osaka mest redd for å miste seg selv:

- Ingen vet hvor mye dette koster, sier Naomi i dokumentaren, mens bildene fra dette ganske nye tennistempelet i sumpområdene utenfor New York viser den veldige Arthur Ashe-arenaen feststemt i konfetti og glitter idet sporten feirer sin neste superstjerne:

- Og det bare for å bli god til å spille tennis, legger hun ettertenksomt til, mens nærbildene fra finalen zoomer inn et rynkete, bekymret barnlig ansikt.

FOR på bare et par år har Naomi skjønt at all denne lykken ikke følger henne som person. Bare som tennisspiller:

- Hva er jeg verdt hvis jeg ikke hadde vært en så god tennisspiller, spør hun dokumentarskaperen Garrett Bradley.

Det er sjokkerende bra TV.

For den jenta vi følger videre gjennom dokumentaren, er den mer og mer bevisste unge kvinnen som prøver å få orden på livet sitt etter en slik barndom og en sånn enestående sportslig suksess.

Mor og far er fortsatt tett ved. Hun anklager ikke dem for noe. Hun bare forsøker å få mening i en hverdag som ikke er til å forstå:

- Jeg får latterlig mye oppmerksomhet, sier hun, og fortsetter like presist:

- Det er ingen forberedt på.

I BLANT krever vi i mediene at superstjernene nettopp er forberedt på alt. Sånt følger tilsynelatende med statusen som den kvinnelige idrettsutøveren med høyest markedsverdi. At markedet får sitt; altså.

Da Naomi nektet å være med på den tradisjonelle pressekonferansen etter en kamp i French Open i slutten av mai, ble hun bøtelagt av Grand Slam-arrangørene og advart om videre konsekvenser hvis hun ikke samarbeidet som forventet med mediene.

Boten på under 150 000 skremte neppe en tennisspiller med en årlig inntekt opp mot 500 millioner kroner utenom det hun tjener på banen, men ga henne en anledning til å klargjøre hva denne saken egentlig dreide seg om for Naomi selv.

Hun ville få fram at også en superstjerne kunne bli mentalt dårlig.

DET var derfor hun skrev et åpent brev gjennom Time Magazine:

- Jeg prøver alltid å svare ærlig og fra hjertet. Jeg har aldri fått noen medietrening. Det du ser, er det du får, skrev Naomi, og ba om respekt for at også hun kunne bli syk:

- Det er øyeblikk hvor enhver av oss sliter med ting bak fasaden. Noe sånt går vi alle gjennom som mennesker.

NAOMI sin egen historie er knyttet til det å være født i et blandingsekteskap i Japan. Far kommer fra Haiti, og var ikke førstevalget til moras familie i Osaka.

Japanerne har et tradisjonelt stygt begrep for det; «hafu», halvt japansk, halvt fremmed og altfor ofte ingen ting verdt.

Det var derfor Naomis pappa tok henne med til USA for å bli tennisspiller. Det var ikke rom til dem i Japan før Naomi ble så god at hun ikke var til å motstå.

SÅNN var det en ironi knyttet til Japans valg av hvem som skulle tenne ilden under åpningsseremonien sist fredag. Sporten har gitt Naomi og hennes familie en ny verdi, men den er egentlig begrenset til tennis.

Det dobbeltspillet hadde Naomi skjønt for lengst. I fjor høst var det hun som dro i gang et høyst personlig antirasistisk opprør i den konservative tennissporten ved å stå opp som aktivist under US Open.

I sju kamper på rad til sin tredje Grand Slam-triumf hyllet hun ofrene for rasisme med spesialdesignet munnbind. Ett nytt i hver kamp med navnene Breonna Taylor, Elijah McClain, Ahmaud Arbery, Trayvon Martin, George Floyd, Philando Castile og Tamir Rice.

DEN afroamerikanske skolegutten Trayvon Martin; ett av navnene hun hedret, ble skutt i 2012 da Naomi bare var fjorten år:

- Jeg husker Trayvons død tydelig. Jeg vet at hans død ikke var den første, men for meg var det dette som åpnet øynene mine for hva som foregår. Det er trist å se det samme skje gang på gang. Ting må forandres , tvitret hun den høsten, og var ikke i tvil om hva hun selv måtte gjøre:

- Mer enn en utøver, er jeg en svart kvinne. Som en svart kvinne er det mye viktigere saker som må gjøres enn å se meg spille tennis, skrev hun videre og konkluderte:

- Det er ikke mye som endres ved at jeg slutter å spille. Men hvis jeg kan bidra til å holde samtalen gående i en overveiende hvit sport, er det et steg i riktig retning.

DEN tenkningen har tatt henne til Tokyo-OL etter at hun tok seg en spillepause på grunn av bråket i French Open.

Hva som kommer i løpet av lekene, vet kanskje ikke Naomi selv engang. Det har vært noen sårbare uker.

Men det er ok å ikke være ok.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer