SUVEREN: 
Verdenscup langrenn skiatlon. Martin Johnsrud Sundby var helt suveren
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
SUVEREN: Verdenscup langrenn skiatlon. Martin Johnsrud Sundby var helt suveren Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Sjokkløpet: Det raskeste som er gjort av en ærlig mann

Da er det bare å glede seg med et par suverene norske vinnere.

INTERNASJONAL langrenn er i skvis. Mens den norske bredden er mer imponerende enn noen gang, skranter konkurrentene på grunn av mislykkete generasjonsskifter, lite snø, mindre bruk av dop, lite økonomiske ressurser, få flinke trenere og enda færre talenter.

I en sesong uten mesterskap ser sånt gjerne ekstra ille ut på resultatlistene. Samtidig er den norske dominansen i vinter foreløpig ikke så farlig. Først når alle konkurrentene misser i mesterskap, er det krise for selve sporten, og det skjedde hverken i Sotsji-OL 2014 eller Falun sist vinter.

EN HISTORISK PALL:  Tettrioen med Martin, Niklas Dyrhaug og Hans Christer Holund, kjørte lagtempo på den innledende klassiskedelen. Så hadde bare Martin krefter igjen i ett av tidenes råeste løp. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.
EN HISTORISK PALL: Tettrioen med Martin, Niklas Dyrhaug og Hans Christer Holund, kjørte lagtempo på den innledende klassiskedelen. Så hadde bare Martin krefter igjen i ett av tidenes råeste løp. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix. Vis mer

Enn så lenge er det derfor bare å glede seg over alle de norske som går fort.

I HELGA gikk både Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby fortere enn noen gang. Mens Marit Bjørgen og Justyna Kowalczyk på sitt absolutt sterkeste hadde slitt med å holde følge med Therese på lørdagens 15km, fortsatte Martin med en 3-mil i to forskjellige stilarter som i seg selv forklarte at han er i ferd med å bli den komplette skiløperen.

SUPER DOPET :  Johann Mühlegg på åpningsdistansen under OL 2002. Ingen var i nærheten av tempoet hans i dette monsterløpet. FOTO:Aleksander Norddahl/Dagbladet.
SUPER DOPET : Johann Mühlegg på åpningsdistansen under OL 2002. Ingen var i nærheten av tempoet hans i dette monsterløpet. FOTO:Aleksander Norddahl/Dagbladet. Vis mer

To norske enere i så fin utvikling lar seg ikke stoppe bare for at konkurrentene skal få være med. Heller ikke den boomen i nasjonalsporten som har gjort langrenn til vår mest populære idrett, og gitt en bredde og en kvalitet uten sidestykke. Det er tross alt ikke så mangesesonger siden vi sukket over et helt annet nivå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å MÅLE nivå i langrenn er ellers en vrien øvelse. Der er de sportslige variablene både føre, løypeprofil og type sesong. Så kommer de usportslige. Dop altså; som gjør at Johann Mühlegg, tyskeren med de karakteristiske brede kjakene som var så full av feigt drivstoff at 3-mila i Salt Lake City-OL 2002 alltid vil bli stående som selve monsterløpet.

GA JUKSET ET ANSIKT :  Tyske Johann Mühlegg byttet til spansk nasjonalitet og fikk full tank med bloddop. Den svindelen hold helt til vinterlekenes siste dag. FOTO: Arnt E. Folvik/Dagbladet.
GA JUKSET ET ANSIKT : Tyske Johann Mühlegg byttet til spansk nasjonalitet og fikk full tank med bloddop. Den svindelen hold helt til vinterlekenes siste dag. FOTO: Arnt E. Folvik/Dagbladet. Vis mer

Selv Johan Olssons ensomme bragd foran feltet under 50km fra VM i Val Di Fiemme i 2013, så ikke like brutal ut som da Mühlegg direkte fra start på åpningsdistansen i de lekene moste kreftene ut av alle andre. Såpass forskjell i sporet er det på ærlig idrett og svindel .

Med Martin Johnsrud Sundby 30km skiathlon på Lillehammer i helga var det verre å se den forskjellen.

GANSKE ALENE:  Johan Olsson på vei til VM-gull på 5-mila i 2013 etter å ha ledet fra start til mål.  FOTO: Pontus Lundahl / SCANPIX.
GANSKE ALENE: Johan Olsson på vei til VM-gull på 5-mila i 2013 etter å ha ledet fra start til mål. FOTO: Pontus Lundahl / SCANPIX. Vis mer

NÅR SVT-kommentator Mathias Fredriksson drar inn Mühlegg for å forklare hvor lett Martin for tida distanserer røkla med verdensstjerner, er det knapt noen som trenger å bli moralsk indignert. Doping er blitt misbrukt av store deler av den internasjonal langrennseliten de siste førti, femti årene. Ingen klarer å løpe fra den forhistorien, men en klarer altså å gå fortere enn den mest uærlige konkurrent:

•• Jeg tror nemlig ikke at selv en ferdigpreppet Johann Mühlegg hadde blitt med på Martins marsjfart under paradeløpet på Lillehammer.

JOBBET MED HVER DETALJ:  Martins framgang er kommet gjennom nitid jobbing dag etter dag i mange år. Her studerer han teknikk sammen med herretrener Trond Nylan. FOTO: Hans Arne Vedlog  /  Dagbladet.
JOBBET MED HVER DETALJ: Martins framgang er kommet gjennom nitid jobbing dag etter dag i mange år. Her studerer han teknikk sammen med herretrener Trond Nylan. FOTO: Hans Arne Vedlog / Dagbladet. Vis mer

Det er en påstand, og ikke noe mer verdt enn det. Denne vinnertida på 1.19.29 på 30 km i en ekstremt kupert løype lar seg egentlig ikke måle i stort annet enn følelser. Som for eksempel hos en strålende Niklas Dyrhaug som var med på litt over halvparten av den ville turen:

 - Det var et veldig høyt tempo fra begynnelse til slutt. Vi hadde gode ski. Det ble et fantastisk lagsamarbeid på den klassiske delen. Den delen er etter min mening det raskeste som er gått, sa Niklas etter at han og Hans Christer Holund til slutt kom et snaut minutt etter i mål.

STADIG KJAPPERE:  Hurtighetstreningen med lillebror Sondre har gitt en stadig raskere skiløper. Dette er en av mange biter i puslespillet fram til sesongens mest komplette langrennsløper. FOTO: Lars Hulleberg/Dagbladet.
STADIG KJAPPERE: Hurtighetstreningen med lillebror Sondre har gitt en stadig raskere skiløper. Dette er en av mange biter i puslespillet fram til sesongens mest komplette langrennsløper. FOTO: Lars Hulleberg/Dagbladet. Vis mer

Og selv en ellers nøktern Martin var for en gang skyld raus med seg selv:

- Det var mitt livs løp, og uten tvil den beste følelsen jeg har hatt i et skirenn noen gang, mente han.

BEDRE LØPERE:  Fra den gang langrennsløperne var sterkere på barmark. Anders Aukland (nummer to fra venstre) rusler med Odd Bjørn Hjelmeset og de andre landslagsløperne i en pause under intervalltrening i 2002. FOTO: Ørn E. Borgen.
BEDRE LØPERE: Fra den gang langrennsløperne var sterkere på barmark. Anders Aukland (nummer to fra venstre) rusler med Odd Bjørn Hjelmeset og de andre landslagsløperne i en pause under intervalltrening i 2002. FOTO: Ørn E. Borgen. Vis mer

SÅ LENGE løpernes løper skriver ut en slik egenattest, holder det uansett:

•• Dette var muligens det raskeste ærlige skiløpet sporten noen gang har sett.

 EN SKILØPER FOR SOMMER-OL: Martin Stokken ble nummer 4 på 10 000 meter under London-OL 1948. Her fra en seier på Bislett på samme distanse under landskampen mot Sverige seks år seinere.Foto: NTB / Scanpix.
EN SKILØPER FOR SOMMER-OL: Martin Stokken ble nummer 4 på 10 000 meter under London-OL 1948. Her fra en seier på Bislett på samme distanse under landskampen mot Sverige seks år seinere.Foto: NTB / Scanpix. Vis mer

For nå gjelder det å se og forstå hva som gjør at Martin går så mye fortere enn de andre på ski. Der blikket engang stoppet på Mühleggs kjaker, oppblåste ansikt  og heseblesende fart, er det den kompakte, effektive teknikken utført med nær maksimal kraft og presisjon som karakteriserer denne norske 31-åringen. Endelig er brikkene på et møysommelig puslespill begynt å falle på plass. All den treningen og terpingen som Martin håpet skulle gi OL-gull på 5-mila i Sotsji og som uten sykdom garantert ville gitt VM-triumfer i Falun, har litt etter litt formet den langrennsløperen som nå sprenger alle feltene.

Når løypene blir så harde som på Lillehammer, har selv en Petter Northug i toppform ikke fysiske ressurser til å følge. Heller ikke Dario Cologna eller Alexander Legov for å nevne et par av de andre storhetene som har gjort at Martin ennå ikke står med individuelt VM -eller OL-gull.

HADDE LØPT FRA MARTIN:  Magnar Lundemo på koksgrus på 1960-tallet løp 10 000 meter mye bedre enn Martin Johnsrud Sundby hadde klart femti år seinere. I sporet holder likevel Martin en langt høyere marsjfart uavhengig av  forbedret løype og utstyr. Foto: NTB / Scanpix.
HADDE LØPT FRA MARTIN: Magnar Lundemo på koksgrus på 1960-tallet løp 10 000 meter mye bedre enn Martin Johnsrud Sundby hadde klart femti år seinere. I sporet holder likevel Martin en langt høyere marsjfart uavhengig av forbedret løype og utstyr. Foto: NTB / Scanpix. Vis mer

De kommer nok tilbake i god tid til neste mesterskap, men inntil videre er det bare å glede seg over de norske som går raskest på ski.

FOTNOTE: Før Martin Johnsrud Sundby ble virkelig god, manglet norsk langrenn en liten stund solide distanseløpere i klassisk stil. Da gikk diskusjonen hvorvidt hele landslaget egentlig hadde for dårlig oksygenopptak. Ett av bevisene på den teorien var oversikten over hvor mye raskere de gamle norske skiheltene løp på bane.
Langrenn.com hadde for et par uker siden en grundig statistikk over tidenes beste baneløp i klassen for kjente langrennsnavn. Der er Anders Aukland raskest både på 1500 (3.46.79), 3000 (8.02.77) og 5000 meter (13.57.6) , mens Magnar Lundemo helt tilbake på 1960-tallet var sterkest på 10 000 meter med 29.30.4. I toppen på de fleste distansene finner du Martin Stokken med fjerdeplass på 10 000 meter under sommer-OL i 1948, sørlendingen Reidar Andreassen, legenden Oddvar Brå, oksygenfenomenet Bjørn Dæhlie og eiegode Ole Ellefsæter, mens Pål Gunnar Mikkelsplass og Ivar Formo er høyt oppe på den lengste distansen.
Martin Johnsrud Sundby holder en marsjfart på ski som hadde distansert alle disse, men er selv ikke blant de ti beste på noen av distansene. Så ny og annerledes er langrenn blitt de siste årene at kraften framover skapes på mange andre vis enn med oksygenopptaket.