RENT GULL: Et vakkert rent gull til Charlotte Kalla fra siste VM i Falun, men svensk skisport er dårlig kontrollert. 
RENT GULL: Et vakkert rent gull til Charlotte Kalla fra siste VM i Falun, men svensk skisport er dårlig kontrollert. Vis mer

Doping i langrenn:

Sjokkrapport om blodpass: Hånlige svensker avslørt

Mens de norske blodpassene viser at det ikke har vært systematisk dop i vår langrennsport de siste ti årene, forteller WADA-rapporten at Sverige ikke startet med slik effektiv kontroll før i 2014.

SIST uke kom den årlige rapporten fra Verdens Antidopingbyrå (WADA) som viser den totale dopingtestingen i alle idretter. Både de nye og de gamle tallene for skisport er oppsiktsvekkende med tanke på den mistroen mot norsk langrenn som de siste månedene har spredd seg i Sverige:

  • Mens blodverdiene til norske langrennsløpere er blitt systematisk overvåket i mer enn ti år, mangler svenskene tilsvarende kontroll over sine egne løpere.

Nettopp regelmessig testing av blod til bruk i de såkalte «biologiske passene», er den beste forebyggende kontrollen mot svindel i langrenn. Der vanlige urinprøver også i enkelte tilfeller kan avsløre bloddoping, gir overvåkning av løpernes blodverdier et helt annet sikkerhetsnett mot systematisk svindel innen utholdenhetssport.

Det nettet har svensk langrenn ifølge denne WADA-rapporten manglet totalt.

NORSKE langrennsløpere er derimot blitt jevnlig blodtestet av Antidoping Norge helt siden 2004. Da startet Norge som første land i verden en slik kontroll, og tok naturlig nok med de nasjonale skiheltene helt fra starten. Ved hjelp av disse individuelle blodpassene ble det mye lettere å avdekke doping:

  • For testing av blod gir en helt annen mulighet til å få oversikt over eventuelt bruk av EPO-stoffer som kunstig stimulerer bloddannelsen; den dominerende formen for effektiv svindel i internasjonal utholdenhetssport.

Det er denne nitide norske testingen som danner grunnlaget for den positive vurderingen av dopingklimaet i det hjemlige langrennsmiljøet, og som sannsynligvis blir viktig også for straffeutmålingen i saken mot Therese Johaug:

  • Dette materialet inneholder ingen ting som peker mot en dopingkultur i norsk langrenn.

Det er her i møtet med de vitenskapelige funnene at hånende svensker, skeptiske nordmenn og alle andre som mistolker den virkelige dopingutfordringen i denne sporten, mister all kraften i argumentene sine. Mens hele 41 prosent av svenskene i en meningsmåling tidligere i høst mente at det foregikk systematisk dop i norsk langrenn, frikjenner altså denne omfattende blodtestingen det norske langrennsmiljøet for slike mistanker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA er det tilsynelatende verre med svenskenes egne løpere:

  • I 2015 ble norske skiløpere blodtestet 153 ganger av egne antidopingmyndigheter utenfor konkurranse; svenskene bare 71.

Denne forskjellen skyldes dels at Antidoping Norge også har blodpass på enkelte kombinertløpere, men ellers er antall eliteløpere i langrenn ganske likt. Og forskjellen stopper ikke der. Mens den nye WADA-rapporten forteller at svenskene nå nærmer seg halvparten av det norske testvolumet på langrennsløpere, har dette begrensete svenske materialet ennå ikke god nok historisk referanse:

  • I 2012 ble norske skiløpere testet 132 ganger utenfor konkurranse som grunnlag for blodpassene sine; svenskene derimot gjennomførte ikke en eneste lignende test.

Sesong etter sesong har svenske antidopingmyndigheter manglet oversikt over utøverne sine i den dopingbefengte langrennsporten. Denne mest effektive kontrollen mot utholdenhetsutøvernes EPO-svindel startet ikke i Sverige før i forbindelse Sotsji-OL i 2014; altså ti år etter at den systematiske overvåkningen begynte i Norge.

den bakgrunn blir det rart å høre Matt Rickardson; den nye lederen i den svenske dopingkontrollen, uttale til Expressen at han er overrasket over de lange pausene mellom testingen av de største norske skistjernene. Det mest overraskende burde vært manglende kontroll over egne langrennsløpere.

Riktignok er Rickardson meget klar over at disse kontrollpausene i Norge mest av alt understreker troverdigheten som blodpassene over år har gitt løpere som Marit Bjørgen og Therese Johaug, men det er spesielt at han ikke forklarer den høyst forskjellige testhistorikken mellom Sverige og oss.

For nettopp en slik forklaring kunne ha dempet skepsisen hos store deler av den svenske befolkningen. WADA-statistikken og datainnsamlingen til Antidoping Norge gir en vitenskapelig grunn til å gå ut fra at det norske langrennsmiljøet gjennomgående er rent; i motsetning altså til svenskenes egen langrennsport som mangler historiske blodpass.

JEG tror det er en kulturell grunn til å være trygg på at det etiske nivået er akkurat like høyt i svensk langrenn. Disse tradisjonelt gode svenske holdningene er bakgrunnen for at både svenske trenere og løpere har vært svært forsiktige med å kritisere Norge. Gjennom lang tid sammen har de lært at konkurrentene i vest også er til å stole på.

Det er ikke alltid den dels spekulative mediedekningen av de siste utfordrende sakene i norsk langrenn. Derfor blir det så vanskelig når disse dop -og medisineringshistoriene når et svensk publikum uten forutsetning til å vurdere sannsynligheten for en systematisk norsk svindel.

Denne WADA-rapporten forteller altså en helt annen historie. Den viser tvert imot en grundig kontrollert og sannsynligvis ren norsk langrennsport.

FOTNOTE: Finsk langrenn blir nå også godt kontrollert gjennom blodpass. Sist år tok finnene 112 slike tester etter at de hadde startet med 42 tester i 2012. Det gir ekstra grunn til å glede seg over finske framganger før VM i Lahti.