Sponsorstrid i norsk idrett etter presidentvalgkampen

Sjokksvaret splitter

Når Berit Kjøll inviterer pengemakten direkte inn i styret i norsk idrett, feilberegner hun de fleste av bevegelsens nær to millioner medlemmer.

VIL HA MED SPONSORENE: Idrettspresident Berit Kjøll vil gjerne at også idrettens sponsorer deltar i bevegelsens demokratiske valgkamper. Det standpunktet blir det bråk av. Her Kjøll på Idrettsgallaen nylig med rolegenden Olaf Tufte. FOTO: Fredrik Hagen/NTB Scanpix.
VIL HA MED SPONSORENE: Idrettspresident Berit Kjøll vil gjerne at også idrettens sponsorer deltar i bevegelsens demokratiske valgkamper. Det standpunktet blir det bråk av. Her Kjøll på Idrettsgallaen nylig med rolegenden Olaf Tufte. FOTO: Fredrik Hagen/NTB Scanpix. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

OVER et halvt år etter at Berit Kjøll ble valgt til president i Norges Idrettsforbund etter en dels skjult valgkamp med sterke økonomiske støttespillere, sier hun nå et klart ja til vanlig bruk av nettopp slik pengestøtte. Det er svært overraskende, og endrer denne saken dramatisk.

For tida gjennomgår et utvalg nedsatt av Idrettsforbundet valgkampen hennes. Det er opplagt at dette utvalget vil si nei til sponsorinnblanding. Samrøret mellom sponsorer og frie valg bryter jo direkte idrettens eget lovverk.

Rapporten fra utvalget ville uansett ha rammet Kjøll og satt valgkampen hennes i et dårlig lys. Men hun kunne ha kommet seg ut av vanskene ved å be om unnskyldning for overtrampet som skjedde i forkant av Idrettstinget sist vår. Det hadde sannsynligvis avsluttet saken.

Nå har hun i stedet valgt å utfordre hele demokratiet i den frivillige norske idrettsbevegelsen. Det splitter norsk idrett og svekker samtidig hennes egen innflytelse.

For hvem vil ha en president i en frivillig folkebevegelse som baserer seg på kjøpt makt?

DET vil altså Kjøll selv. Hun understreker selvsagt at det endelige valget er opp til medlemmene, men begrenser ikke sponsorenes rolle i valgprosessene. Det var dermed greit at OBOS-sjefen Daniel Kjørberg Siraj sist vår støttet henne i et avisinnlegg etter et hemmelig initiativ fra Håndballforbundets innkjøpte PR-byrå:

  • Ifølge Kjøll står andre sponsorer heretter fritt til å gjøre det samme for sine kandidater. Tilsynelatende uten tanke på at paragraf 13.2 i Norges Idrettsforbund sin egen lov krever at idretten i alt samarbeid med næringslivet "tar vare på sin frie stilling".

For på skriftlig spørsmål fra Dagbladet om hva Berit Kjøll som idrettspresident tenker om sponsorer som blander seg inn i den demokratiske prosessen i viktige verv, svarer hun klart:

- I prosessen med å finne de rette kandidatene, bør flest mulig av aktuelle involverte få uttale seg. Det er bra for ytringsfrihet og demokrati, skriver Kjøll.

Men at pengemakt rett inn i de framtidige valgkampene er en udelt berikelse for «ytringsfrihet og demokrati» synes neppe resten av styret i Norges Idrettsforbund. Ikke de fleste medlemmene i idrettsbevegelsen heller.

DET var jo Berit Kjølls egne styremedlemmer som på det første faste møtet etter det dramatiske presidentvalget på Idrettstinget sist vår, forlangte at det skulle nedsettes et utvalg som skulle evaluere det som hadde skjedd. De skjønte at denne dels skjulte valgkampen ikke hadde foregått etter boka.

Siden dengang har de andre medlemmene i Idrettsstyret aldri offentlig kritisert disse åpenbare bruddene på vanlig demokratisk praksis i bevegelsen. Hensynet til ro har dessverre vært viktigere enn å stoppe dette klare angrepet på den medlemsstyrte idretten.

Kanskje var idrettslederne slitne etter flere år med åpenhetsdebatt. De valgte uansett å stenge døra på nytt. Styremedlemmene undertegnet også en egen lojalitetserklæring; eller «teamkontrakt» som de selv kalte avtalen om hvordan intern uenighet heretter skulle løses.

Meningen var å ikke si noe om for eksempel ulikt syn på sponsormakt, før evalueringsutvalget kom med sin innstilling.

DENNE tausheten fra valgte idrettspolitikere med et selvstendig ansvar for å ta vare på idrettens verdier, er en dårlig ide. For hele åtte måneder etter vedtaket om å evaluere Kjølls valgkamp, har det fortsatt ikke skjedd noe.

I mellomtida har idretten satt seg selv på sidelinja i viktige spørsmål som for eksempel Magnus Carlsen sitt kjøp av medlemmer for å overta makten i Norges Sjakkforbund eller sjakkmesteren som tvilsom kandidat til Årets Navn i norsk idrett.

Idrettspresidentens skriftlige svar til Dagbladet på spørsmålet om sponsormakt, forandrer uansett situasjonen radikalt:

  • Nå vet alle at norsk idrett har en valgt sjef som inviterer sponsorene og deres pengemakt inn i de neste valgkampene. Hun synes til og med at det styrker demokratiet.

Virkeligheten er stikk motsatt. På denne måten mister Kjøll sin legitimitet nettopp inn i det vanlige demokratiske arbeidet hun er valgt til å gjøre for idretten. Folk vet jo ikke hvem hun jobber for.

VANT: Henrik Kristoffersen vant i Schladming. Foto: STEFAN WERMUTH / AFP / NTB Scanpix. Video: NRK Vis mer

DETTE er bakgrunnen for at eks-idrettspresident Børre Rognlien nå er så tydelig i sin kritikk av Kjølls sponsorinnblanding. Det er ingen tradisjon for tidligere presidenter i idrettsbevegelsen å gå direkte inn i nye konflikter, men her krysser Berit Kjøll en viktig grense. Nettopp fordi idrettens selvstendighet er under press, er Rognlien bekymret for den frie, uavhengige folkebevegelsen:

- Å stå opp for idrettens autonomi ser ut til å presse seg fram som stadig viktigere, sier han til Dagbladet i dag.

Det er riktige ord til rett tid.

DENNE nye dramatiske åpningen for å la sponsormakten bestemme i idretten, skjer tilfeldigvis samtidig med at supersponsoren Trond Mohn endelig snakker om hvorfor han gir bort så mye.

Bergenseren Mohn er den enkeltpersonen som har tilført desidert mest penger til idrettsbevegelsen. I et varmt intervju med NRKs Ole Torp forleden fortalte han om gleden alle disse hundretalls gavemillionene gir ham. Og hvorfor han ikke bruker all gavmildheten til å bestemme over norsk idrett:

- En ting er å ha makt. Noe annet er å misbruke sin makt, sa Mohn som skjønner at gavene ikke gir ham noen styringsrett over det fellesskapet han tror så sterkt på.

ELLER som den anerkjente etikkprofessoren Sigmund Loland ved Norges Idrettshøyskole sier til Dagbladet som begrunnelse for at det både må være full åpenhet i idrettsbevegelsens valgkamper og at sponsorene må holde seg unna:

- Presidenten skal ha tillit både blant egne medlemmer og i samfunnet. Og tjene fellesskapet, ikke særinteressene.

For det er fellesskap den norske frivilligheten dreier seg om.

Akkurat det trenger vi vel ikke å utrede?

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer