Dagbladet avslører:

Sjokktall om spiseforstyrrelser og slankepress

De norske skijentene ble nasjonale helter på 1980-tallet. Nå slår glansbildet sprekker: Blant funnene i Dagbladets undersøkelse fra norsk kvinnelangrenns første gullalder er omfattende slankepress og spiseforstyrrelser.

Oslo-VM i 1982 ble det definitive gjennombruddet for norsk langrenn.

Men til hvilken pris?

Publisert
Sist oppdatert

Anette Bøe tar oss med tilbake til en landslagssamling i Stryn på 1980-tallet: Hun beskriver maten som fantastisk, men skijentene gikk runde på runde rundt koldtbordet.

For å bli mette.

Med øynene.

- Det var mange som trente enormt, men de spiste bare et par salatblader, sier Bøe til Dagbladet.

- I løpet av 1980-åra kom slankepresset mer og mer, mener hun.

KJENNER SEG IGJEN: Anette Bøe forteller at hun kjente på slankepresset i gullalderen til norsk kvinnelangrenn på 1980-tallet, men selv fikk hun i seg de kaloriene hun trengte. Foto: Privat
KJENNER SEG IGJEN: Anette Bøe forteller at hun kjente på slankepresset i gullalderen til norsk kvinnelangrenn på 1980-tallet, men selv fikk hun i seg de kaloriene hun trengte. Foto: Privat Vis mer

Det var på den tida de norske skijentene ble nasjonale helter.

Det var starten på en norsk gullalder.

I 1982 vant de tre av fire VM-gull på hjemmebane i Holmenkollen. Tre år seinere gjentok de bragden i Seefeld-VM, da nevnte Anette Bøe ble VM-dronninga.

Resultatene i skisporet pekte oppover.

Men vekta pekte nedover.

Norsk kvinnelangrenn endret form og fasong. Ernæringsutfordringene begynte.

Dette kan Dagbladet nå dokumentere:

Sjokkfunn

Dagbladet har kontaktet de 40 kvinnene som var på junior- og/eller elitelandslag i langrenn i epoken 1978 til 1986.

31 har besvart Dagbladets undersøkelse. Majoriteten av dem som åpne kilder gjennom muntlige, kvalitative intervjuer. De øvrige har besvart spørsmålene skriftlig og anonymt.

EN GULLÆRA: Norge ble klart beste nasjon i ski-VM i Oslo i 1982, og dominerte langrennssporten på damesida i mange år etterpå. Foto: Ole C.H. Thomassen / Dagbladet
EN GULLÆRA: Norge ble klart beste nasjon i ski-VM i Oslo i 1982, og dominerte langrennssporten på damesida i mange år etterpå. Foto: Ole C.H. Thomassen / Dagbladet Vis mer

Dette er hovedfunnene fra undersøkelsen blant de 31:

• 35 prosent erkjenner at de selv slet med en spiseforstyrrelse i løpet av skikarrieren.

• 42 prosent oppgir at de kjente på et slankepress fra lagledelsen.

• 69 prosent forteller at de mistet menstruasjonen i løpet av skikarrieren.

SKREKKTALL: Slik dokumenterte Dagbladet omfanget av spiseforstyrrelser på landslaget i langrenn på 1970- og 80-tallet. Reporter: Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet. Video: Bjørn Langsem / Storyblokcs. Vis mer

Daværende landslagstrener Dag Kaas er overfor Dagbladet tydelig på at han mener landslagsledelsen aldri presset noen til å slanke seg. Han svarer fyldigere på dette flere ganger i denne artikkelen.

Et dypdykk inn i tallene viser at omfanget av både spiseforstyrrelser og opplevd slankepress var betydelig større i den sårbare alderen på juniorlandslaget enn på elitelandslaget:

Blant juniorlandslagsløperne som ikke klarte å ta steget opp til elitelandslaget, oppgir hele 67 prosent (10 av 15) av respondentene at de slet med en spiseforstyrrelse.

Til sammenlikning oppgir 6,3 prosent av elitelandslagsløperne at de slet med en spiseforstyrrelse, når juniorlandslagsløperne ekskluderes.

I mer enn et halvt år har Dagbladet undersøkt og kartlagt omfanget av spiseforstyrrelser blant Norges fremste langrenns-kvinner i starten av 1980-tallet.

De siste to dagene har tre landslagsløpere fra den aktuelle tida stått fram med sine historier om anoreksi og spiseforstyrrelser. I denne artikkelen skal enda flere åpne seg opp om sine problemer.

- Jeg var døden nær, sa tidligere juniornorgesmester Sissel Bjerkenås til Dagbladet lørdag.

1977 - året da spiseproblemene startet

Vi skrur tida tilbake – til da ernæringsutfordringene inntok norsk langrenn, ifølge Dagbladets kilder:

Året var 1977: En ny landslagsledelse innførte nye ideer, med økt fokus på kosthold og såkalt optimalisering av vekt. Målet var å skape profesjonelle langrennsløpere som var best på alle detaljer og ikke minst: best på helheten.

1982: Fem år seinere jublet det norske folk for tre av fire gull for skijentene i ski-VM i Oslo, samt storeslem i verdenscupen sammenlagt.

Oslo, februar 1982. Ski VM 1982. Verdensmesterskapet i Holmenkollen 1982 ble en folkefest og med norske gull. Damer, stafett. Stafettjentene: Anette Be, Inger Helene Nybrten, Brit Pettersen, Berit Aunli, Foto: Dagbladet *** Local Caption *** Aunli,Berit Be,Anette Nybrten,Inger Helene Pettersen,Brit
Oslo, februar 1982. Ski VM 1982. Verdensmesterskapet i Holmenkollen 1982 ble en folkefest og med norske gull. Damer, stafett. Stafettjentene: Anette Be, Inger Helene Nybrten, Brit Pettersen, Berit Aunli, Foto: Dagbladet *** Local Caption *** Aunli,Berit Be,Anette Nybrten,Inger Helene Pettersen,Brit Vis mer

Samtidig i 1982: I skyggen av et glansbilde, der de norske skijentene vant gull og mottok unison hyllest av det norske folk, møtte flertallet av de lovende talentene på juniorlandslaget som har besvart Dagbladets undersøkelse, veggen - og fikk spiseforstyrrelser.

Tidligere langrennsløper og friidrettslegende Ingrid Kristiansen forteller:

- Slankepresset i norsk langrenn skjedde da alle disse gamle, som jeg, forsvant ut av langrennslandslaget mot slutten av 1970-tallet. Da kom det inn en ny landslagsledelse. I åra som fulgte var det mange som hadde spiseproblemer, sier hun til Dagbladet - og legger til:

- Det er mange lik i lasten etter det flotte oppsvinget til norsk kvinnelangrenn på 1980-tallet.

KRITISK: Ingrid Kristiansen. Foto: Dagbladet
KRITISK: Ingrid Kristiansen. Foto: Dagbladet Vis mer

Endringen

Det skjedde i ei tid da de ikke engang visste hva spiseforstyrrelser var.

– Jeg husker lagvenninner som gikk veldig mye ned i vekt og ble råtynne. Jeg kjente på at det burde jeg også klare. De landslagsjentene som ikke var syltynne fra før; de ble tynne, forteller tidligere juniornorgesmester Eli Irene Husum til Dagbladet.

Først i ettertid har flere skjønt hvor syke de faktisk var, hva som skjedde og hvordan det fortsatt preger flere av dem.

– Skijentene var sunne, norske jenter med vanlige jentekropper. Vi koste oss med godteri og god mat. Da kom endringen på landslaget og den nye langrennsledelsen sa: «Skal dere være med videre, må dere skjerpe dere og spise mindre», sier forhenværende landslagsløper Tove-Grete Solheim.

Hun peker tilbake til året 1977:

– Alle skulle bli lettere, uten at man forsto konsekvensene av det, sier Solheim, som forsvant ut av landslaget kort tid etter den omtalte stilendringen.

FORSVANT FORT: Tove-Grete Solheim mener de norske landslagsløperne før 1977 var sunne og friske. Foto: Privat
FORSVANT FORT: Tove-Grete Solheim mener de norske landslagsløperne før 1977 var sunne og friske. Foto: Privat Vis mer

Dag Kaas kom inn som juniorlandslagstrener i 1977. Han innførte nye ideer og ble en trenerlegende gjennom de påfølgende åra, i kraft av å bli både elitelandslagstrener, sportssjef og landslagssjef i det som sportslig sett var en gullalder for norsk kvinnelangrenn.

– Spisekulturen på landslaget under din ledelse betegnes som en ukultur av flere tidligere landslagsløpere, primært fra juniorlandslaget. Hva tenker du om det?

– Da blir jeg nesten litt lei meg. Vi hadde aldri fått de resultatene vi fikk, om vi ikke tok det seriøst. At noen betegner det som en ukultur, ut fra den kunnskapen jeg og samfunnet hadde på den tida, må jeg bare leve med, sier Dag Kaas til Dagbladet.

SVARER PÅ KRITIKKEN: Tidligere landslagstrener og landslagssjef Dag Kaas. Foto: Kristin Svorte
SVARER PÅ KRITIKKEN: Tidligere landslagstrener og landslagssjef Dag Kaas. Foto: Kristin Svorte Vis mer
  • Selv om Kaas i flere år hadde hovedansvaret for både elite- og juniorlandslagslaget på kvinnesiden samtidig, var også andre trenere involvert i deler av denne epoken. Én av dem navngis som en som bidro til ukulturen og slankepresset av flere eks-landslagsløpere. Vedkommende er i dag død. Derfor tar Kaas ansvar på vegne av hele landslagsledelsen for å besvare kritikken og Dagbladets funn.

«Verdens dårligste og mest mislykkede skiløper noensinne»

Ernæringsutfordringene i norsk langrenn var så omfattende på 1980-tallet at selv flere av dem som ikke klarte å slanke seg - og unngikk en spiseforstyrrelse - følte på en skam over å være friske.

De tre følgende sitatene stammer fra tre tidligere juniorlandslagsløpere som Dagbladet har snakket med, hvorav én av dem også var på elitelandslaget.

«Jeg ble litt misunnelig på de andre på landslaget som klarte å slanke seg mye og hadde spiseforstyrrelser.»

Sjusjøen 20200314. 
Skiløpere i hopetall var lørdag på skitur ved Sjusjøen. Både folk i Corona-karantene og tilreisende turister var ute og benyttet de flotte løypene i solskinnet.  I morgen er det meldt snø, og det skal ikke lenger kjøres skiløyper for at turister og tilreisende ikke skal oppsøke hytte og turistkommunene i landet mens unntakstilstanden råder.
Foto: Geir Olsen / NTB
Sjusjøen 20200314. Skiløpere i hopetall var lørdag på skitur ved Sjusjøen. Både folk i Corona-karantene og tilreisende turister var ute og benyttet de flotte løypene i solskinnet. I morgen er det meldt snø, og det skal ikke lenger kjøres skiløyper for at turister og tilreisende ikke skal oppsøke hytte og turistkommunene i landet mens unntakstilstanden råder. Foto: Geir Olsen / NTB Vis mer

«Da jeg ikke klarte å gå ned i vekt, følte jeg meg som en taper. Jeg tok det personlig og tenkte at jeg ikke kunne bli god. Angst fikk større plass enn opplevelsen av mestring.»

«Jeg følte meg som verdens dårligste og mest mislykkede skiløper noensinne. Jeg kjente på slankepresset. Fokuset på kroppen har preget hele livet, egentlig. Venninner som ikke er skiløpere, skjønner ikke helt hva jeg snakker om, at jeg kan føle at jeg er for tjukk. For de hadde ikke samme opplevelsen som ung på langrennslandslaget. Det preger meg nok noe fortsatt. Jeg la all skylden på meg selv, men jeg var jo faktisk juniorverdensmester.»

Sistnevnte – juniorverdensmesteren – oppsummerer sin opplevelse slik:

- Det var fokus på å bli tynnest mulig og spise minst mulig. Jeg skjønte mer og mer i ettertid hvordan vi ble presset. Jeg hadde lite tro på meg selv, fordi jeg ikke var tynn nok, forteller hun.

Kaas sier generelt at det aldri ble sagt at man skulle bli tynnest mulig og spise minst mulig, og at press aldri forekom. Han sier videre at dette er personlige opplevelser utøverne har hatt, men er ærlig på at man kunne lite om spiseforstyrrelser generelt på den tiden.

Den nevnte juniormesteren trekker fram noe annet hun følte på:

- Hvis man har de beste skiløperne i verden, er ikke de nest beste på laget så mye verdt. Det var slik jeg opplevde det da, sier hun.

Kaas kan forstå at noen av utøverne opplevde det sånn.

- De beste blir tatt ut. Da vil de nest beste føler seg som nummer to. Det er alltid en utfordring for en trener å klare å gi alle like bra oppfølging. Det tenkte jeg mye på, forteller han.

LANG ERFARING: Dag Kaas svarer på kritikken fra tidligere landslagsløpere. På bildet intervjues han av den gamle NRK-legenden Kjell Kristian Rike. Foto: William Mikkelsen
LANG ERFARING: Dag Kaas svarer på kritikken fra tidligere landslagsløpere. På bildet intervjues han av den gamle NRK-legenden Kjell Kristian Rike. Foto: William Mikkelsen Vis mer

- Det går ikke inn i knotten

Totalt er det 11 ulike langrennskvinner med landslagsbakgrunn fra 1978-1986 som erkjenner og bekrefter overfor Dagbladet at de slet med en spiseforstyrrelse mens de var på enten junior- eller elitelandslaget i denne epoken.

En tidligere juniorlandslagsløper fra 1980-tallet, som ønsker å være anonym, forteller til Dagbladet at hennes spiseforstyrrelses-problemer fortsatt sitter i den dag i dag.

- Spiseforstyrrelser er noe som henger med i lang, lang tid etterpå. Jeg har ikke blitt helt kvitt det. Det er ikke like ille som for 20 år siden, men det ligger der. Det er noe jeg må leve med. Det er noe jeg kan bli sint på. Nå er jeg i slutten av 50-åra. Det er bare tull, men det går ikke inn i knotten, sier hun.

En annen forhenværende juniorlandslagsløper forteller at også hun fikk en spiseforstyrrelse og grovt undervektig etter hvert som vekta raste nedover.

- Man ødelegger sin egen kropp, mister menstruasjonen og kan bli beinskjør. Det er viktig å være klar over konsekvensene, sier hun.

For Kaas var situasjonen fortvilende.

- Som ung trener fikk jeg dette midt i trynet. Jeg så at dette ikke ville gå over av seg selv. Det er dessverre sånn at hvis man slanker seg noen kilo, kan noen få en kortsiktig framgang og håpe at det varer, men det varer jo ikke, sier Kaas.

SVARER PÅ KRITIKKEN: Dag Kaas om tida som landslagstrener for Norge. Video: Kristin Svorte/Kristoffer Løkås Vis mer

Han forklarer videre:

- Jeg opplevde at vi fikk svært liten hjelp. Det var starten på at spiseforstyrrelser ble betegnet som en psykisk sykdom. Det var nytt for oss, og vi møtte jenter i en sårbar alder.

- Har du hatt dårlig samvittighet overfor landslagskvinnene som ble syke?

- Ja, selvfølgelig. Men det er vanskelig å finne ut hva vi kunne gjort annerledes. Kanskje hadde andre greid å nå fram, sier Kaas.

VM I OSLO: Folk strømmet ut i løypene i 1982. Foto: Henrik Laurvik / NTB
VM I OSLO: Folk strømmet ut i løypene i 1982. Foto: Henrik Laurvik / NTB Vis mer

De vonde kommentarene

«Det spiser du ikke, fordi du er lubben.»

«Du bør kutte ut julekakene.»

«Du skal ikke ha smør på skiva.»

«Du skal ikke ha kake, men finne ut hvordan du kan gå ned i vekt.»

Utspillene er gjengitt av fem tidligere landslagsløpere for å eksemplifisere det påståtte slankepresset og hvilke kommentarer fra landslagsledelsen som har preget dem i flere tiår.

Konfrontert med dette sier Kaas:

- Jeg skal ikke si at det ikke kan ha skjedd, men det har i så fall ikke skjedd med en baktanke om at man skal prestere, tydeliggjør han.

42 prosent av de tidligere landslagskvinnene oppgir i Dagbladets undersøkelse at de opplevde et slankepress fra landslagsledelsen.

- Det er fælt å høre. Det er ikke sånn det skal være, sier langrennslandslagets lege Øystein Andersen om Dagbladets undersøkelse.

OVERRASKET: Dagens landslagslege i langrenn, Øystein Andersen, reagerer på den påståtte slankekulturen for 40 år siden. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
OVERRASKET: Dagens landslagslege i langrenn, Øystein Andersen, reagerer på den påståtte slankekulturen for 40 år siden. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Kaas avviser imidlertid at intensjonen var å få utøverne slankere.

- Stemmer det at landslagsledelsen forsøkte å få utøverne til å gå ned i vekt?

- Nei. Vi forsøkte det vi kunne å skape en balansert helhet. Om man trener bedre og spiser sunnere for å finne idealvekta si, kan noen gå ned i vekt, andre kan holde vekta, og noen kan til og med gå opp. Kosthold ble diskutert, men det handlet ikke om vekt.

- Ikke enig

Nina  Skeime – med VM-medalje fra stafettene i 1987 og 1989 – har en noe annen oppfatning enn flere av de ovennevnte eks-løperne.

Hun forsvarer Kaas.

FORSVARER KAAS: Tidligere landslagsløper Nina Skeime tar Dag Kaas i forsvar. Foto: Knut Bjerke / NTB
FORSVARER KAAS: Tidligere landslagsløper Nina Skeime tar Dag Kaas i forsvar. Foto: Knut Bjerke / NTB Vis mer

- Jeg opplevde aldri noe slankepress på landslaget, men at målet var å ha riktig kosthold. Dag Kaas ønsket at vi skulle være hele mennesker med sunt kosthold. Vi var opptatt av å spise brødskiver og korn til lunsj framfor å ha middag midt på dagen, sier Skeime.

- Jeg føler at det var lenge snakk om sunt og godt kosthold, men dessverre var det flere som etter hvert gikk dramatisk ned i vekt og fikk en forbedring av det, sier hun.

Det illustreres blant annet gjennom denne artikkelen i Dagbladet fra januar 1982, hvor angivelig «Brit Pettersen tok av seks kilo midtveis i VM-sesongen 81/82, mens Berit Aunli tok av «fire overflødige kilo».

«Det eneste vi har gjort, er å ha pratet om hva som kan tjenes ved å bli kvitt overflødige kilo», svarte Kaas den gang på spørsmålet om noen har blitt satt på slankekur.

ARTIKKELEN I DAGBLADET: Året er 1982, Dagbladet skriver om vektnedgangen til datidas stjerner. Faksimile: Dagbladet
ARTIKKELEN I DAGBLADET: Året er 1982, Dagbladet skriver om vektnedgangen til datidas stjerner. Faksimile: Dagbladet Vis mer

Når Dagbladet legger fram artikkelen for Kaas i dag, svarer han:

REAGERER: Tidligere landslagssjef for langrennskvinnene, Dag Kaas, reagerer på hvordan vekt ble framstilt i en artikkel om Berit Aunli og Britt Pettersen i 1982. Reportere: John Rasmussen og Øyvind Godø. Video: Kristin Svorte. Vis mer

- Jeg husker ikke at Berit Aunli gikk ned i vekt. Men jeg husker Brit. Hun gikk ned i vekt. Men hun ble ikke noe bedre da hun ble slankere. Det blir iblant kastet fram at alle som går ned i vekt, er syke. De to her har ikke vært syke, sier Kaas og presiserer:

- En kvinnelig verdensmester kan veie både 50, 60 og 70 kilo. Vi må tørre å snakke om hva som er idealvekta til hvert enkelt individ.

Han legger til:

- Overskriften i dette avisklippet er feil: Man blir ikke sterkere av å slanke seg. Men om man har to kilo mindre å dra opp en bakke, kan det lønne seg. Men sterkere blir man ikke, tydeliggjør han.

Dagbladet har vært i kontakt med Aunli og Pettersen, som ikke ønsker å kommentere denne saken.

Takker Kaas

Nina Skeime takker på sin side Kaas og støtteapparatet for å hjelpe henne til å forbli frisk.

- Jeg var en av de som ble veldig tynn. Hadde jeg ikke hatt et støtteapparat rundt meg, hadde det kanskje utviklet seg til å bli en sykdom, sier Skeime.

FORSVARER KAAS: Tidligere landslagsløper Nina Skeime, som her får NM-gullet tildelt av kong Olav fra 1985, tar Dag Kaas i forsvar. Foto: Knut Bjerke / NTB
FORSVARER KAAS: Tidligere landslagsløper Nina Skeime, som her får NM-gullet tildelt av kong Olav fra 1985, tar Dag Kaas i forsvar. Foto: Knut Bjerke / NTB Vis mer

For flere av hennes lagvenninner bikket det imidlertid feil vei.

- De som var på juniorlandslag, men ikke tok det siste steget, var en mer utsatt gruppe. De nest beste slet nok mer. Jeg vet om et par stykker som trente mye og var veldig tynne. De forsvant ut fra resultatlistene, sier Skeime.

Det dokumenterer Dagbladet gjennom undersøkelsen, som nevnt tidligere i denne saken, og underbygges også av historiene som Bjerkenås, Husum og Grane fortalte i Dagbladet henholdsvis lørdag og søndag.

- Jeg fikk anoreksi. Jeg tenkte at jeg hvis jeg gikk ned et par kilo, ville jeg komme lettere opp bakken. Vi så jo hva de beste gjorde og ble påvirket av det. Det ga kortsiktig effekt, men det holdt ikke lenge. Så gikk det over styr, og kiloene forsvant, forteller Lene Grane.

Vendepunktet kom da tidligere lagvenninne Trude Dybendahl tok Grane til side og sa:

«Er du klar over at dette kan du faktisk dø av?».

Kaas hadde i en periode ansvaret for både elite- og juniorlandslaget på kvinnesiden og erkjenner at det er vanskelig å følge opp så mange samtidig.

- Var det for mange å ha ansvaret for samtidig?

- Ja, sett i etterkant vil jeg si det. Jeg fikk etter hvert hjelp på juniorlandslaget da jeg ble seniorlandslagstrener i 1980. Men jeg hadde likevel ansvaret for begge gruppene. Det var sikkert for mange å ha ansvaret for samtidig. Men det handlet om økonomi og ressurser, sier han og konkluderer:

- Man skal ikke ha for mange på et lag, fordi man skal behandle samtlige som ulike individer. Det lærte jeg mye av, for jeg hadde ansvaret til to lag et par år.

Bøe smugspiste sjokolade under senga

Denne artikkelen ble innledet med en gjenfortalt scene fra en elitelandslagssamling fra Stryn, beskrevet av tidligere verdensener Anette Bøe.

Sissel Bjerkenås har et liknende minne fra en juniorlandslagssamling fra nettopp Stryn:

SISSEL BJERKENÅS
SISSEL BJERKENÅS Vis mer

Juniorlandslagsløperne var målrettet og ambisiøse. De ville bli best. Og trente knallhardt, forteller Bjerkenås.

De var i verdenstoppen på å trene. Men blant de dårligste på å spise.

- Vi kunne gå 6-7 timer før neste måltid. Jeg husker hvor sulten jeg var noen ganger før middag. Det var ikke noe snakk om å spise umiddelbart etter en treningsøkt for å sørge for hurtigere restitusjon, forteller Bjerkenås, som ble alvorlig syk og holdt på å slanke seg selv til døde.

Da Anette Bøe opplevde at lagvenninnene på elitelandslaget «spiste seg mette med synet» i en annen samling i Stryn noen år seinere, fant hun imidlertid sin egen løsning:

SPISTE GODT OG BLE BEST: Anette Bøe. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
SPISTE GODT OG BLE BEST: Anette Bøe. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

- Jeg lå under dyna og spiste sjokolade uten dårlig samvittighet, innrømmer Anette Bøe overfor Dagbladet – og sørget for å få kaloriene hun trengte.

- Hvorfor tror du Anette Bøe opplevde at hun ikke kunne spise sjokolade synlig for dere andre på landslaget? spør vi trener Dag Kaas.

- Det må du spørre henne om. Det tror jeg alle hadde klappet for, fordi Anette var tynn og senete og trente veldig mye. Jeg håper hun spiste mange sjokolader, fordi hun hadde behov for det, svarer han.

Det gjorde også Bøe.

- Jeg kunne starte dagen med sjokoladeplate og avslutte med tolitersis. Kroppen trengte det. Og det gikk bra. Man må trives med livet som toppidrettsutøver, sier den tidligere verdenseneren.

VM-dronninga fra 1985 tror de egenskapene bidro til at hun aldri ble preget av slankepresset.

Mange andre igjen ble preget og fikk spiseforstyrrelser, viser Dagbladets undersøkelse.

- Jeg var altfor tynn en periode. Fra våren til høsten tok vi tester på Idrettshøyskolen. Jeg gikk opp 4 kilo. Og var fortsatt altfor tynn. Da fikk jeg beskjed om at jeg må holde meg unna søtsaker og julemat. Det er sånne ting man husker. Det gjør noe med jenter på 17-18 år, forteller en annen tidligere juniorlandslagsløper til Dagbladet.

Kaas understreker igjen at slike beskjeder aldri ble gitt, og at dette er personlige opplevelser utøverne har hatt.

Flere av løperne sliter fortsatt, omkring 40 år seinere.

- Jeg sliter fortsatt med seinvirkningene, sier blant annet en av dem.

Å presse kroppen til det maksimale med mye trening og lite energiinntak, kan nemlig gi problemer i mer enn bare i samtida:

Og hva er egentlig de mulige langtidsvirkningene?

Hva er prisen en hardtsatsende skiløper potensielt må betale i det lange løp?

I lys av disse spørsmålene laget Dagbladet i vår en egen undersøkelse for å skaffe ny viten om mulige seinvirkninger for en skiløper som tyner kroppen på denne måten over flere år.

KOMMER I DAGBLADET I MORGEN:

Dagbladet avslører senskader blant tidligere kvinnelige langrenns­løpere etter avanserte, egne undersøkelser. Les saken

I 2020 fikk Dagbladet et anonymt brev om påståtte, utbredte problemer med forstyrret spiseatferd på topplan og nedover klassene i norsk langrenn. Flere i miljøet snakket løst om det samme. Men det var bare påstander og enkelt­historier. Ingen hadde forsket på feltet på 16 år.

Var det virkelig så ille? Vi ville undersøke. I nesten et år har Dagbladet, ved hjelp av nye journalistiske metoder og gjennom hundrevis av menneskemøter, undersøkt omfanget av forstyrret spiseatferd og spise­forstyrrelser i vår nasjonalsport langrenn – og skiskyting.

Vi har foretatt røntgen­målinger, hormon­tester og omfattende, validerte psykologiske tester i jakten på dokumentasjon. Vi har også undersøkt langtids­virkningene av flere års ernærings­underskudd blant utøverne. Dagbladet har i tillegg brukt spesiell teknologi og analyse av store mengder data i søket etter svar. Det vi fant, bekreftet ikke bare ryktene. Det var mye verre.

Funnene er dystre, mener eksperter. I de neste ukene og månedene skal vi fortelle en helt ukjent historie om den norske nasjonal­idretten – og dokumentere den.

Les alle sakene her

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer