Skammelig godt, VIF

BISLETT (Dagbladet): Vålerenga- Stabæk 2-0. Etter tre treninger med Drillo framsto Vålerenga som et nytt fotballag. Det sier mye om Drillos ankomst, men mest om tida før han kom.

Noe må være fundamentalt galt med fotballspillere som kan tjene opp mot 70000 kroner i måneden i landets kanskje mest spennende klubb - og som ikke er i stand til å prestere noe som helst før Drillo kommer.

Vålerengas opptreden mot Stabæk ble en like lykkelig opptur som den ble en flau avsløring av de holdningene som må ha preget klubben de siste månedene.

Drillo er en usedvanlig dyktig fotballtrener.

  • Men han er selvfølgelig ingen trollmann.
  • Og det er naturligvis minimalt med fotball han kan få lært fra seg i løpet av tre treninger.
  • Slik sett var Vålerenga skammelig gode i går.

Vålerengas plutselige opptur handlet ikke om at klubben plutselig stilte med 11 fotballspillere som var blitt så mye bedre etter noen økter med Drillo. Den handlet om at de plutselig var villige til å gjøre den jobben som forventes av en profesjonell fotballspiller på dette nivået.

Drillos-effekten dreier seg foreløpig om litt kosmetikk og litt bevissthet - og resten psykologi. For selvsagt hadde Vålerenga vunnet langt flere fotballkamper med samme innsats og innstilling som i går.

Slett arbeid

Derfor skal ikke Drillo tillegges så mye mer av æren for gårsdagen enn det blotte nærværet hans under tre treninger og en kamp. I går ga det tre poeng, en plass opp fra tabellbunnen - og var selvsagt livsviktig nok.

Men først og fremst er det bekymringsfullt:

Artikkelen fortsetter under annonsen

For selvsagt burde aldri en klubb som Vålerenga havnet i en situasjon der Drillo måtte hentes inn som krisehjelp. Og selvsagt må årets sesong - uansett hva som skjer under tida med Drillo - få konsekvenser for både spillere og trenere.

  • Gårsdagens seier mer enn antyder at store deler av spillerstallen har gjort et meget slett arbeid for Vålerenga inntil Drillo kom til klubben. Resten av sesongen blir trolig en bekreftelse.
  • Og Drillos ankomst mer enn antyder at Lars Tjærnås ikke har hatt tilstrekkelig autoritet i forhold til spillergruppa.

Det første er skandaløst, det andre beklagelig. Uansett er det to forhold Vålerenga ikke kan fungere videre med.

Ofret helsa

Men akkurat nå er det ingen i Vålerenga som tenker tilbake. Det er det heller ingen grunn til. Det handler om å berge livet i Tippeligaen - og det første forsøket under Drillo lover meget godt.

Pompøst, men korrekt: Vålerenga framsto som et nytt lag: Spillerne beveget seg på tærne, satte fram brystkassa, løftet hodet og ofret helsa i duellene.

Og Vålerenga i en 4-5-1-formasjon virket plutselig som den største sportslige selvfølge:

  • Forsvarsfireren opptrådte like aggressivt i duellene som snorrett i forhold til hverandre.
  • På midtbanen løp og vekslet indreløperne Joakim Walltin og Bjørn Viljugrein med stor effektivitet. Og sentralt fikk Dag Riisnæs plutselig mer tillit enn på mange år, og demonstrerte ved et par anledninger at han fortsatt har et venstrebein som bør ha en sentral rolle i Tippeligaen.
  • På den ene flanken ble Kjell Roar Kaasa dyttet ut i en slags Flo-rolle. Kaasa var så tent at han konsekvent hoppet opp et sekund for tidlig, men var til gjengjeld helt nede på egen sekstenmeter og sklitaklet.
  • Midtstopper Kjølner spilte sin beste fotballkamp på år og dag, og makker Haraldsen var nesten like god.
  • Og John Carew var banens beste som enslig spiss.

Plutselig var Vålerenga et motivert, aggressivt og suksessfylt lag - og etter hvert så lykkelige at det ikke var måte på hvor mye trøst og klapp dommer Kjell Alseth fikk etter at han hadde blåst i stykker Bislett-historiens klareste fordel, og ødelagt en opplagt 3-0-scoring.

En etterlengtet lykkestund - og isolert sett fortjent på bakgrunn av 90 minutter mot Stabæk. Men sesongen sett under ett, en både avslørende og flau forestillling.

<B>ELLEVILL GLEDE:</B> Vålerenga fikk endelig noe å juble for på Bislett. Med Drillo kom det gode spillet og sårt trengte poeng allerede i første forsøk.