ALENE: Tøffe dager for Per-Mathias Høgmo etter 0 - 1 tapet i Baku. Men en såkalt "skandalekveld" holder ikke til å bytte trener. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix.
ALENE: Tøffe dager for Per-Mathias Høgmo etter 0 - 1 tapet i Baku. Men en såkalt "skandalekveld" holder ikke til å bytte trener. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix.Vis mer

Norge sliter i VM-kvaliken:

«Skandalekvelden» i Baku er ikke god nok grunn til å kaste Høgmo

Ingen vet sluttresultatet etter 2 av 10 kamper. Dette kan fortsatt ende i en nødvendig fornyelse av norsk toppfotball.

SINT OG SKUFFET på TVen etter fiaskokampen mot Aserbajdsjan lørdag kveld leverte Max sin fagmann i studio, Vålerengas trener Kjetil Rekdal (47), en tirade mot dagens norske landslagsgenerasjon som igjen hadde vært både pysete og veike der ute på krigsmarken. For Kjetil er fotball en kampidrett. Han var en kriger selv; vill, ustyrlig og modig, alltid på plass der slaget raste som verst.

Kjetil Rekdal var en flott fotballspiller som skapt for Norges desidert best fotballår den gang kynismen var satt i Drillo-system, alt og alle skulle fortest mulig framover og de stakkarne som våget å slå en støttepasning fikk kuttet av foten etter standrett i garderoben.

Det var sin egen villskap Kjetil savnet blant våre beste menn. De gutta er jo uansett bare barn av sin norske samtid; godt vante, lett parfymerte og slett ikke drillet til å skli i gjørma for fedrelandet hverken på instinkt eller kommando.

Dessuten var de for anledningen dårlig skodd i det nylagte, sleipe løsgresset på hjemmedikatorens Ilham Alievs sirkusgulv.

Derfor lengtet Rekdals TV-kollegaer allerede tidlig i kampen på 0 - 1 etter fortidas enkle lange, høye baller, og klappet henrykt da de en halvtime før slutt i Alexander Sørloth endelig fikk sin mer fysiske spiss med bedre hodekvaliter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så fungerte visst ikke dette urgamle knepet heller, og alt ble bare Per-Mathias Høgmos skyld.

TIL Rekdal ros skal det sies at han slett ikke var blant denne såkalte «skandalekveldens» ivrige bødler. I studio etterpå var det ikke VIF-treneren som forlangte at troppen skulle komme hjem med Høgmos hode på et fat. Kjetil Rekdal tok heller et oppgjør med tidas ungdom, og lot selve trenerspørsmålet henge i lufta.

Det var klokt gjort av en stridsglad fotballkjempe som ellers kan si det meste om de fleste innen sporten, og forøvrig selv ofte er blitt nevnt som en kandidat til denne jobben...

Kanskje tenkte Kjetil på sine egne resultater med et Tippeligalag med vel så store økonomiske ressurser som konkurrentene? For i sist internasjonale kvalik hadde Høgmo et poengsnitt på respektable 1,9, mens Rekdal i seriekampene i sin andre periode som VIF-trener etter tre sesonger bare oppnådde 1,4 poeng.

HØGMO har riktignok startet sin neste kvalik svært dårlig, men i sitt fjerde VIF-år er Rekdal inne i sin svakeste periode. Nå er snittet sunket til 1,1 poeng pr. kamp, VIF kan rykke ned, og mer enn det:

  • Skulle Rekdal få gjennomslag for sitt håp om en toppet norsk Eliteserie, ville Oslos fotballstolhet i dag ikke vært kvalifisert blant Norges ti beste lag.

Og all denne motgangen har kommet uten at en sinnatrener som Rekdal gjennom mer enn tusen treningsøkter har klart å skremme spillerne sine til å være mer oppofrende i kamp.

DENNE sammenligningen er også relevant fordi den erfarne Kjetil Rekdal med seriegull for VIF på Drillo-vis tilbake i 2005, i sin siste periode har prøvd å jobbe fram en mer ballholdende stil.

Akkurat det er Høgmos grunnleggende mål for landslagsjobben:

  • At Norge skal kunne styre spillet også mot bedre motstandere, og på den måten over tid bli gode nok til igjen å nå et internasjonalt sluttspill.

Der lignet kampen mot Aserbajdsjan planen. For denne resultatmessige nitriste lørdagen hadde Norge ballen nesten 70 prosent av tida og var oppe i 93 prosent vellykkete pasninger. Alt på en bortebane der det på grunn av det løse gresset var vanskelig å holde ball.

Ja; Aserbajdjan er et under middels landslag som til og med la seg bevisst lavt etter scoringen og unngikk å presse gjestene før fra rundt 30 meter og inn. Likevel går det ikke an å skrike vekk at Norge på tross av manglende tempo i pasningsspillet, vant sjansestatistikken klart:

  • Alle fotballtrenere ville følt seg snytt etter å ha tapt en kamp på denne måten.

Igjen falt det såkalte «Prosjekt-Høgmo» på individuelle svakheter. På dårlig presisjon i innleggene fra kantene, manglende bevegelse i feltet og for lite røffhet i de trangeste situasjonene foran motstanderens mål.

DA er det åpenbart at dette ikke er noe privat prosjekt. Derimot en uteblitt nivåhevning i norsk elitefotball som ikke plutselig kommer likevel fordi vi skifter trener på A-landslaget.

Som fotballkommentator i snart førti år har jeg fulgt effekten av disse skiftene tett. Den eneste radikale forskjellen kom med Egil Drillo Olsens konsekvente fotballsyn fra 1990, men det ble altså det norske hjemmepublikummet lei av. Forøvrig også de fleste TV -og aviskommentatorene som i dag forlanger Høgmos avgang. Selv en slik lang seiersrekke var altså ikke bra nok hverken for et utakknemmelig folk eller de såkalte "ekspertene".

Og nå er vi igjen i ferd med å kreve for mye.

LØRDAGENS sluttresultat er selvsagt Høgmos ansvar uansett, men alle som kan sin fotball vet at det norske problemet er langt mer sammensatt.

Det finnes ingen quickfix for oss for å komme tilbake i teten i verdens desidert største idrett. Ikke noe løses ved å skrike eller kaste vekk treneren i svartsinnet fordi han har vært for ambisiøs på Norges vegne, bruker ukjente akademiske begreper om folkets fotball og forøvrig glemmer å bli gæern nok når vi taper.

Det får holde at spillerne raserer garderoben etter kampslutt i frustrasjon over seg selv. Vår oppgave som en forhåpentligvis sivilisert sportsnasjon er å verne om det brede utviklingsarbeidet i klubber og yngre landslag som samlet løfter evnen til å beholde ballen i laget når det er riktig. At vi altså bedre kan utføre den taktikken vi velger; om den så er å bruke lang tid på angrepsspillet eller å slå direkte opp.

Denne tenkningen om nødvendigheten av å vektlegge egen individuell spillstyrke, gir for tida sterke resultater både med U-18 og U-21 landslagene. I beste fall skjønner et økonomisk rikt Fotballforbund (NFF) med langsiktige sponsoravtaler at all denne utviklingen mer krever tid enn nok et trenerskifte.

NFF har tradisjon for å være konservative ved bytte av landslagstrener. Det er en god arv. Som Drillo, Semb og Hareide fortjener en trenerressurs som Per-Mathias Høgmo å få testet sitt opplegg i to kvaliker på rad.

kan andre enn Høgmo muligens organisere en slik ny, klart mer ballbesittende fotball enda mer effektivt, men det vet ingen noe om etter bare 2 av 10 kvalikkamper. Det vi derimot vet er at han har gjort slike jobber bedre enn de fleste norske topptrenere tidligere, og fortsatt har spillernes tillit.

Da gjelder det å være like rolig som en passe selvkritisk Kjetil Rekdal, og la Høgmo få lede dette laget til denne kvaliken er avgjort.

Ennå kan forsøket gå bra, og hva har norsk toppfotball egentlig å tape?

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og har vært trener for landslaget i futsal (innendørsfotball) fra 2009 til september 2016.