Skårdal vil savne målområdet

Alpinpensjonist Atle Skårdal har byttet ut kjøredressen med sivile klær. Og vet godt hva han vil savne aller mest: - Å stå i målområdet etter et gull-løp.Det er en ubeskrivelig følelse.

Denne ubeskrivelige følelsen hadde Atle for ganske nøyaktig ti måneder siden. Under alpin-VM i Sestriere. Etter tilnærmet perfekt behandling av både innerski og ytterski var super-G-gullet hans. For andre gang på rad.

Og for andre gang på rad er han en av Dagbladets kandidater til Folkets Idrettspris. Denne gangen kommer nominasjonen post mortem, så å si. I alle fall i sportslig betydning.

For gullet i Sestriere ble Atles store farvel med toppidretten. Han hadde planlagt å suse av gårde på ski til etter Nagano-lekene, men i begynnelsen av august måtte utforveteranen gi etter for et skranglete kne. Det ble aldri skikkelig bra etter fallet i Garmisch-Partenkirchen i 1992. Derfor prioriterte han helsa framfor en OL-sesong med middelmådige resultater.

- En alpinist er nødt til å være hundre prosent frisk for å være med i toppen. Det er ikke jeg, og da er det like greit å gi seg, sier Atle.

- Vemodig?

- Ja. Selv om jeg har begynt å bli vant til tanken, er det rart å ikke skulle være med lenger, sier Atle.

- Jeg har tross alt holdt på en stund.

Flott liv

- Hvilket råd vil du gi dine gamle lagkompiser fram mot OL?

- Jeg anbefaler dem å tviholde på karrierene så lenge de kan. Hverdagen blir fort grå når du legger skiene på hylla, innrømmer telemarkingen.

Siden han trakk seg tilbake har det gått opp for Atle hvor fint han hadde det som omreisende verdenscupkjører.

- Det er et flott liv. Du får alt dyttet opp i hendene: Ferdig-bookede hotellrom, flybilletter, preparerte bakker og topp utstyr. Nå må jeg plutselig tenke på alle detaljer selv, sier Atle med muntert vemod.

Men det er ikke alle sider ved skiyrket han vil savne like mye. Den brutale og nervepirrende virkeligheten der et snaut halv-sekund kan være forskjellen på en perfekt og en mislykket dag på jobben.

- Marginene er utrolig små, og det blir slitsomt i lengden, sier Atle.

Han har nettopp irettesatt Dagbladet, som uttrykte skuffelse over en Kjetil Aamodt-passering på fjernsynsskjermen - fire tideler bak teten.

Lillehammer på nytt

Og skadene. Selvsagt gleder Atle Skårdal seg til å leve et liv uten de evinnelige - og nesten unngåelige - skadene.

Telemarkingen har fått sin del av dem, og alvorligst var det i Garmisch-Partenkirchen for fem år siden. Ett øyeblikks uoppmerksomhet, og kneet ble aldri det samme igjen.

Men hvis Atle kunne fått kjøre ett eneste renn på nytt, med blanke ark og muligheten til å gjøre ting annerledes, går han likevel ikke tilbake dit.

- Jeg ville valgt utfor-konkurransen under Lillehammer-OL.
Der ble Atle nummer ni. 54 hundredeler bak vinneren.

Valget forteller sitt om perfeksjonisten og gulljegeren Skårdal. Og om de ubarmhjertige marginene i alpint.

- Ulykkesrennet i Garmisch er nummer to på repriselista. Og det er utvilsomt det verste øyeblikket i karrieren min, sier Atle.

Favoritt-øyeblikkene finnes i to varianter: Det ene handler om VM-gull i super-G i 1996. Det andre er nesten identisk, og skjedde sist februar.

Kanskje kan det gi ham Folkets Idrettspris som en bonus å ta med seg inn i pensjonisttilværelsen.

Ikke come-back

Særlig stillesittende blir imidlertid ikke Atles framtid. Nå skal han fordele tid og krefter mellom fire arbeidsgivere: Sponsor Marketing, Fischer, investeringsselskapet Acta og NRK - der han skal virke som sidekommentator under OL og i en håndfull verdenscuprenn.

- Hva med en karriere som alpintrener?

- Ingenting er uaktuelt, sier Atle Skårdal.
- Bortsett fra et comeback som skiløper.

<B>HUNDRE PROSENT:</B> -En alpinist er nødt til å være hundre prosent frisk til å være med i toppen, sier Atle Skårdal. -Det er ikke jeg, da er det like greit å gi seg, sier Atle Skårdal.