EN FESTBREMS? Skipresident Sverre Seeberg (til høyre) på kongetribunen under fjorårets VM-fest i Oslo. Nå kan han ironisk nok svekke sjansene for at Norge får vinterlekene i 2022. FOTO: Erik Johansen / Scanpix.
EN FESTBREMS? Skipresident Sverre Seeberg (til høyre) på kongetribunen under fjorårets VM-fest i Oslo. Nå kan han ironisk nok svekke sjansene for at Norge får vinterlekene i 2022. FOTO: Erik Johansen / Scanpix.Vis mer

Skipresident i skvis

For å få vinter-OL 2022 må norsk idrett bli enige om å være uenige.

MENS  nesten hele norsk idrett er i ferd med å samle seg bak ønsket om å søke vinterlekene i 2022, har OL-entusiast og skipresident Sverre Seeberg havnet i en høyst personlig floke.

Foran det ekstraordinære idrettstinget som er ment å si ja til Oslo-OL, blir Seeberg hjemsøkt av en gammel kampsak. I årevis har han kjempet for å styrke særforbundenes makt i norsk idrett på bekostning av de geografisk bestemte idrettskretsene. Nå kan nettopp denne kampsaken ironisk nok svekke sjansene for at Sverre Seeberg får oppfylt OL-drømmen.

Og noen hakk viktigere:

•• At idrettsbevegelsen mister den stadig økende støtten til å søke om vinterlekene 2 022.

FORKLARINGEN er vrien selv for de mest innvidde. I mer enn tredve år har Norges Idrettsforbund vært styrt gjennom en maktbalanse der særidrettene og distriktsrepresentantene har hatt tilnærmet lik innflytelse på det lovgivende idrettstinget.

Denne historiske balansen mellom særinteresser og distriktshensyn har lenge vært utfordret av de største særforbundene med nettopp skipresident Seeberg som frontfiguren. De siste årene har denne fronten fått flere støttespillere blant de små særidrettene. Sammen dannet de Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF) i 2009, og fremmet et forslag på fjorårets idretttsting om å få et klart flertall av tingsammensetningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette forslaget ble blokkert av distriktsrepresentantene og oppnådde ikke det nødvendige 2/3-flertallet. Det er bakgrunnen for kravet om ny behandling på det ekstraordinære tinget tidlig i juni, og som nyvalgt SFF-leder har Sverre Seeberg selv signert sakspapirene. På dette tinget gjør særforbundene etter eget utsagn et siste forsøk på å sikre seg flertallet i idrettens høyeste organ. Mislykkes de er riset bak speilet opprettelsen av et eget idrettsforbund.

DEN siste trusselen er så virkelighetsfjern at de tyngste særforbundslederne ganske sikkert vil distansere seg fra forslaget. Siden sist ting har også den skarpe tonen i debatten skremt flere særforbund vekk fra aksjonslinjen. Nå er det 40 av 54 forbund som støtter SFFs forslag om ny tingsammensetning. Problemet er bare at Seeberg og andre har skapt en forventning om forandring som passer ekstremt dårlig med det politiske klimaet rundt OL-saken.

Partipolitisk er spørsmålet om en splitting av norsk idrett forlengst lagt dødt. Mens et sterkt samlet Idrettsforbund historisk er blitt støttet av venstresiden i norsk politikk, har Høyre-leder Erna Solberg i forbindelse med den opprivende debatten på sist ting forlangt at idretten heretter snakker med en stemme. Slik vil ikke fellesskapet finansiere noe annet enn ett nasjonalt idrettsforbund.

DET SAMME gjelder åpenbart storsamfunnets støtte til et mulig vinter-OL. Her har regjeringen gitt klar beskjed om at idretten først må samle seg bak et tydelig OL-ønske før det blir mer snakk om statsgaranti og hvordan denne moroa ellers skal betales. På den måten blir det ødeleggende å vise en splittet idrettsbevegelse akkurat på det ekstraordinære tinget som var ment å fortelle hvor mye norsk idrett ønsker en ny OL-fest.

For lysten er der. De siste ukene har selv idrettskretsene med sitt fokus på regional breddeidrett nesten samlet sagt ja til olympisk toppidrett i Oslo. De har tatt det åpenbare poenget at et nytt vinter-OL vil utvikle idretten over hele landet. Bare i Troms er det naturlig nok skuffelse over at søkerbyen er blitt endret siden forrige OL-debatt.

På samme vis har idrettspresident Børre Rognlien fått samlet bred støtte fra alle de viktige særforbundene til å satse på en søknad. Dermed ligger det an til et klart OL-ja fra norsk idrett.

Om bare idrettsbevegelsen selv kan bli enige om fortsatt å være uenige når det gjelder hvem som skal styre den.