FEIL FORKLARING:Det er ikke Erik Hoftun som har ødelagt RBK-stilen. FOTO: Ole Morten Melgård.
FEIL FORKLARING:Det er ikke Erik Hoftun som har ødelagt RBK-stilen. FOTO: Ole Morten Melgård.Vis mer

Skurken finnes nok ikke

Denne historien om RBKs fall er en myte. Akkurat som Nils Arne Eggens dyktighet er sann.

I EN DAGBLAD-KRONIKK fastsetter Josimar-redaktør Frode da Costa-Lia Rosenborg-fotballens dødstidspunkt til 21.oktober 2004 og gir nåværende sportsdirektør Erik Hoftun skylden. Det er oppbyggelig lesning for de som mest av alt gleder seg over andres feil og det er tildels riktig lesning for oss som synes det er enda artigere å lage noe godt sammen. Men skurken i dette noe forsinkete fotballdramaet er uansett feil:

•• Det var ikke Erik Hoftun som stoppet RBK-stilen. Den måtte miste framdriften uten Nils Arne Eggen på sidelinja.

Ingen Eggen, ingen helt gjenkjennelig RBK-fotball. Så enkel og så vanskelig er historien om hvordan Norges aller største fotballsuksess mistet både sjarm og potens.

DØDSTIDSPUNKET 21/10 2004 refererer seg til den pressekonferansen da daværende sportsdirektør Rune Bratseth med målscorer Harald Martin Brattbakk og kaptein Erik Hoftun rundt seg forklarer hvorfor klubbens egen trener Ola By Riise ikke får fornyet tillit neste sesong.

Det var en nitrist seanse. Ikke fordi denne oppsigelsen representerte noe brudd med den vakre, angrepsglade RBK-fotballen, men fordi det å sparke en av sine egne tydelig fortalte oss utenfor at kameratklubben Rosenborg definitivt var historie. Selve skiftet fra kameratfotball til sportsbedrift hadde sikkert skjedd lenge før i takt med alle triumfene og pengene som strømmet inn på 1990-tallet, men den sunne merkevaren hang med:

Artikkelen fortsetter under annonsen

•• For det brede norske publikummet forble Rosenborg Ballklub noe for seg selv.

Helt til de nærmeste arvingene til gamletrener Nils Arne Eggens fotballrike ikke klarte å styre klubben skikkelig uten å såre hverandre.

HVEM som spilte de ulike rollene forut for sparkingen av Ola By Rise og hvorfor det ikke var mulig å fortsette driften uten et brudd, har allerede journalisten Geir Svardal skrevet tydelig om i den meget gode boka "Historien om Rosenborg" som kom ut for noen år siden. Ola By Rise i sin første sesong som RBK-sjef ville helst klare seg uten en fortsatt svært arbeidsfør Nils Arne Eggen som konsulent, og oppnådde deretter aldri full tillit i den eldste delen av spillertroppen eller blant mange av de ulike små og store sjefene i klubbens adelsskap.

Det som førte fram til sparkingen var mest av alt manglende ærlighet. Hadde den samlende RBK-formannen Knut Skoglund fått leve litt til, ville kanskje uenighetene blitt ryddet av veien på mer åpent vis. Men Skoglund døde av kreft våren 2 004 bare 54 år gammel, og det innerste klubbmiljøet startet sesongen lammet av sorg over tapet av sin omsorgsfulle leder og venn.

SLIK er det ingen spesiell grunn til å skrive opp et fiktivt fotballdrap på Erik Hoftun nesten åtte år seinere for å forklare hvorfor RBK mistet det særegne spillet. Den ellers så kloke midtstopperen gjorde nok en feil ved å lede spilleropprøret den gangen, men har ikke skylden for at RBK-stilen falmet.

Det hadde kun Nils Arne Eggen. Men bare fordi han med full kraft ikke regjerte til evig tid på sidelinja.

ROSENBORGS spesielle angrepsfotball har heller ikke gått av for aldersgrensa. Det finnes ingen slik grense for et smart sammensatt offensivt spill som baserer seg på å hente ut det beste av hver enkelt spillers ferdigheter.

Det er derfor Frode da Costa-Lia har rett når han påpeker nødvendigheten av å skape langvarige felles kulturelle miljøer i alle fotballklubber som drømmer om sportslig suksess. Disse miljøene blir da også sterkest med et tydelig innslag av regionale spillere. Som RBK på vei mot sitt beste var et trøndersk lag, er nå 2012-utgaven i stadig friskere forfatning bygget rundt et bevisst trøndersk rekrutteringsarbeid.

Her ligner Rosenborg under Erik Hoftuns ledelse jo nettopp de idealene da Josimar-redaktøren riktig forfekter. Det er bare det at den virkelige mirakelmannen ikke styrer de lokale troppene lenger.

FOR historien om den fabelaktige trønderske angrepsfotballen, er fortsatt historien om lektor Eggens formidable pedagogiske gjennomføringskraft som trener i full jobb. Der arvingene hans nok hadde lært mye, lærte de aldri alt. Og der han selv kunne være ok som konsulent for en tvers igjennom trygg ny trener, skapte han for etterfølgerne også forvirring om hvem som egentlig styrte RBK.

En ekte RBK-fotball uten Nils Arne Eggen som hovedtrener, har vist seg å være en umulighet. Sammenhengen mellom postulater og person var for personlig til det. Kort sagt: Uten rett Eggen, ingen riktig Eggen-fotball. Jakter du andre skurker for at fotballen på Lerkendal ikke framstår like smart og vakker, jakter du egentlig spøkelser.

er ingen RBK-patriot tjent med mer spøkelsesjakt. Det viktigste både for dem og oss er den lærdommen som ligger i å bygge kulturell identitet; det å vite hvordan fotball vi vil spille og bygge lagene våre deretter.

Det er å gjennomføre alt dette gode til å bli tidenes beste norske klubblag, er en helt annen sak.

Og kanskje bare en sak for Nils Arne Eggen og alle de medtrenerne, lederne og spillerne som fikk den historiske opplevelsen av å hjelpe Rosenborg fram til klubbens enestående periode.