Slår like gjerne Tyskland

Ingen grunn til blågul depping. Esten O. Sæther kommenterer.

KØLN (Dagbladet.no): En klassisk europeisk storkamp med Sverige som det beste laget. Så naturlig er det for svenske idrettsfolk å prestere.

Selv snakker de om den «svenske andan»; den spesielle kampfølelsen som løfter fram det beste i det blågule hver gang det gjelder som mest.

Jeg tror ikke det.

Det er kvaliteten i det svenske lagspillet som holder så langt, og som også er bra nok til å slå ut hjemmefavorittene.

Og viktigst av alt:

• • De svenske spillerne kjenner sin egen kvalitet.

Det presset England på defensiven, og det setter mest press på tyskerne før 1/8-dels finalen.

FOR DET gjaldt ikke som mest i Køln; resultatet i den andre gruppekampen ga full kontroll og begge lag skal spille videre i mesterskapet.

HENKE:Sverige spilte uavgjort mot England. Og Sveriges VM trenger ikke å stoppe mot Tyskland. Foto:REUTERS
HENKE:Sverige spilte uavgjort mot England. Og Sveriges VM trenger ikke å stoppe mot Tyskland. Foto:REUTERS Vis mer

Likevel presterte svenskene som om VM-kalenderen viste langt ut i juli.

Der er det forresten plass til begge lag selv om England mot Equador i cupspillet får det mye lettere enn svenskene mot Tyskland.

I det minste på papiret.

Men det er ikke der Sverige lager stor idrett.

Det skjer på banen, og det på en så naturlig måte at selv VMs unge og sterke hjemmelag er i trøbbel lørdag.

DETTE var fotball for de store anledningene; kampviljen, detaljene og trykket, alt som skal til for å skape den beste sporten på de beste kveldene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Moroa startet med Wayne Rooneys åpningsminutter, fortsatte med Joe Coles vanvittige 1 - 0 scoring og endte i en sammenhengende blågul bølge som presset Paul Robinson stadig lenger inn i det engelske målet.

BØLGEN burde ha skylt England ned fra førsteplassen i pulja. Slik gikk det ikke, og det var kanskje like greit. Dette var kampen for det utrolige. Som for eksempel Joe Coles scoring.

Slår like gjerne Tyskland

Da han dempet ballen litt skjevt på brystet langt, langt på skrå utenfor straffefeltet og dro til med en ytterskrudd høyre volley, trodde du at du hadde sett skuddet mange ganger før:

• • Dette var enda en av de håpløse avslutningsforsøkene der gamlegutta ved sidelinja skriker «nei, nei» og du egentlig ikke trenger å se hvor langt utenfor målet ballen havner.

Denne gangen gikk ballen høyt mot stadiontaket, før den skar på forunderlig vis ned i motsatt kryss.

Ikke rart at Sven Gøran Eriksson noen rekker nedenfor meg fikk det skjeve smilet som han ofte får når han merker at han fortsatt er den lille gutten med gullbuksene fra Varmland.

For hvordan er det mulig å unngå suksess med slike mirakelscoringer?

I HVERT FALL når England på tross av mye rot på de svenske dødballene fikk vist at laget kan angripe med fart og rytme.

Førsteomgangen var gjennomført god; Rooney gjorde laget langt farligere i bakrommet, Peter Crouch fortsetter framgangen og Joe Cole var fiks på venstrekanten.

Dessuten scoret laget da den samme Rooney forlengst hadde slengt leggskinnene fra seg, sinna over å ha blitt byttet ut.

Det målet betyr mye; sinnet ingen ting.

Dette engelske mannskapet har mye variert talent å spille på.

LIKEVEL tror jeg fortsatt at det største med England kommer med Rooney. Skjer det ikke, er det godt å ha ham tilbake uansett:

• •Er du glad i fotball, er du nødt til å like Wayne Rooney. Så enkelt er det.

Wayne er sportens sanne vesen presset sammen i en kraftpakke; gleden, iveren og den ubendige lysten til å vinne.

Det er alt dette som på bare noen dager har løftet England fra en litt gjerrig favoritt til et lag du må se.

Etter at Rooney kom inn mot Trinidad&Tobago har både lagkamerater og ledelse snakket om hvordan den unge spissen smitter fotballglede bare ved å være på banen.

Det har ikke vært tomt prat. For England med Wayne Rooney i enda bedre fysisk form kommer til å bli verd all den hypen som har fulgt ham gjennom noen skadeuker på sidelinja.

FOR ETTER det første skarpe Rooney-rykket virket det som om skadeavbrekket ikke hadde vart lenger enn det stubbete tredagersskjegget hans.

Wayne ville spille ball og han hadde beholdt både trøkket, blikket og følelsen som har gjort at fotballfolket de siste sesongene har flokket seg rundt de minste spark i karrieren hans med et sug etter mer som trøkket mot bokseren Mike Tyson i hans første mesterår.

Men der Tysons rå talent skeiet ut i uforstålig ondskap, har Rooney taklet ståket imponerende bra.

Det lover bra.

For jeg tror det blir mye mer suksess å bære i løpet av dette mesterskapet.