Slett ikke personlig

Det er ikke akkurat Bjørge Stensbøl som står i veien for Tromsø-OL.

DETTE er slett ikke dagen for å puste ut for de som virkelig ønsker at Tromsø skal få arrangere vinter-OL 2018. OL-sjefens avgang gjør det egentlig vanskeligere å få realisert drømmen om verdens nordligste idrettsleker ganske enkelt fordi det er en svært flink fagmann som går.

Og Tromsø-prosjektet er så tynt at det trenger hver eneste fra denne klassen.

DET å arrangere olympiske leker er definitivt ikke noe stort fag. Vi har en håndfull nordmenn som kan deler av kunsten, og innimellom framtrer de ikke som noen store kunstnere heller.

Den gamle Lillehammer-kongen Gerhard Heibergs stotring i fakkelkøen de siste ukene er et eksempel på det; et annet er eks-idrettspresident Arne Myhrvolds naturlige forsnakkelser under det famøse Brennpunkt-programmet om Tromsø-OL. Begge har slitt med å folkeliggjøre den olympiske ideen, og det er da også et vrient prosjekt. OL-tanken er i utgangspunktet ikke så almenmennneskelig, og den har underveis ofte sklidd over til rent nasjonalistisk bruk. Akkurat som kinesiske studenter nå strømmer til de ulike løypene for fakkelstafetten for å forsvare landets nasjonale ære mot Tibet-demonstrantene.

MIDT i denne ideologiske suppa har Bjørge Stensbøl klart å gjøre olympisk satsing svært spiselig for de fleste nordmenn. Han har med rette fått æren for den massive framgangen i norsk toppidrett gjennom 1990-tallet og klarte stort sett å holde bakkekontakt mens medaljene strømmet inn til hans høyst personlige Olympiatopp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Bjørge ble Tromsøs fremste OL-symbol, var mye gjort for å vinne arrangørkampen mot Trondheim og Oslo. Den nevnte Brennpunkt-dokumentaren viste at hovedpersonen selv evnet langt mer enn å låne ut gammel glans. Bjørge Stensbøl hadde fortsatt arbeidsglede og teft som sendte ham en dobbeltstemme foran konkurrentene.

I OPPSTANDELSEN etter dette TV-programet var det få som husket at dobbeltstemmen til daværende idrettspresident Odd Roar Thorsen kom helt tilfeldig. Det var tross alt et helt uventet presidentskifte i Norges Idrettsforbund som gjorde at Tromsø plutselig fikk sjansen til å søke OL i stedet for Oslo.

Men TV-dokumentaren ga uansett ingen nasjonal applaus for godt utført PR-håndverk. Akkurat det var hovedpersonen selvsagt skarp nok til å se umiddelbart. Under prøvevisningene av Brennpunkt reagerte Stensbøl umiddelbart på programskapernes vinkling, men da var det for seint. De avtalte opptakene av Tromsøs fremste OL-menn ble vist, og byens ulykke ikke til å unngå:

SA OPP: Bjørge Stensbøl trakk seg i dag som daglig leder av Tromsø 2018. Foto: HANS ARNE VEDLOG
SA OPP: Bjørge Stensbøl trakk seg i dag som daglig leder av Tromsø 2018. Foto: HANS ARNE VEDLOG Vis mer

• • Bildet av en for overlegen Bjørge Stensbøl hadde satt seg.

Det var ikke til å leve med som OL-sjef.

BILDET er forøvrig ikke sant. Bjørge står også for helt andre menneskelige kvaliteter enn de uheldige episodene av overmot som ble formidlet i Brennpunkt-dokumentaren. Noen minutters TV-bilder er ofte ikke nok til å fange en helhet. Ikke noen linjer med kommentarer heller; for den saks skyld.

Når vi som formidlere presses til en fortettet saksframstilling, forsvinner lett avgjørende nyanser. Derfor er det enkelt å helgardere for virkningen av denne avgangen:

• • Ja; det var nødvendig for de som fronter OL-saken i Tromsø å bli kvitt Bjørge Stensbøl etter all den støyen han har forårsaket etter TV-programmet.

• • Og nei; det er håpløst å miste den frontfiguren som i utgangspunktet kunne gjøre Tromsø-OL til et nasjonalt prosjekt.

Men selve saken er absolutt ikke personlig.

FOR de skrytete TV-bildene hadde ikke presset fram noen avgang. Heller ikke Bjørges keitete håndtering av sin egen posisjon i OL-ledelsen med et absolut bunnpunkt i sin egen liksom-oppsigelse. Tromsø-søknaden faller på at den er et dårlig prosjekt.

Slett ikke personlig

En ting er konkurrentene byen vil møte i 2018. De er sterke nok til å stoppe Norges sjanser uansett. Noe annet, og viktigere, er de faktorene vi selv kontrollerer. Det vil si om vi virkelig trenger et nytt vinter-OL så fort etter Lillehammer; om lekene i så fall burde ha hatt et annet fundament enn å framheve særegen norsk natur og om ikke investeringene i idrettsanlegg burde vært prioritert annerledes.

DET ER bare noen dager siden en av de gjenværende i OL-ledelsen mente at knikkers-adelen på Oslo vest stod bak den økende motstanden mot Tromsø-søknaden. Med en slik naiv tilnærming trenges det ingen ytre motstandere for å velte prosjektet. Byens sjanser til et par ukers vinterfest faller på egen dumhet.

Poenget er at de fleste av oss unner Tromsø både fest og nye idrettsanlegg. Det er ikke i smålige distriktshensyn at skillelinjene går i denne debatten. Den grunnleggende uenigheten dreier seg om investeringsbehovet på rundt 20 milliarder kroner, er en riktig anvendelse av fellesskapets penger.

Selv uten Bjørge Stensbøl er det slett ingen personlig sak.