SLÅTT UT  Nora Mørk får trøst etter tapet mot Serbia. Det er ellers ikke mye glede å få ut av det. For også håndballspillere lærer mest ved å vinne. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.
.  Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
SLÅTT UT Nora Mørk får trøst etter tapet mot Serbia. Det er ellers ikke mye glede å få ut av det. For også håndballspillere lærer mest ved å vinne. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet. . Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Slett ikke verdens beste

Et tap vi bare blir dårligere av.

OM du synes det ble litt monotont og trist med norske håndballjenter som bare vant og vant, blir det garantert tristere nå. Tapet for Serbia betyr ikke slutten på den enestående perioden for norsk lagidrett, men derimot er det greit å legge vekk sutringen over at håndballjentene våre vinner for mye.

Det er jo det internasjonal toppidrett går ut på, og i lengden er disse seierne faktisk det eneste som trekker det uvanlige brede sportspublikummet til denne særnorske TV-underholdningen.

DERFOR tok selvsagt NRKs kommentator Øystein Havang feil da han i gårsdagens Aftenposten begrunnet hvorfor det var best at Norge misset i dette verdensmesterskapet:

- Det er synd hvis Norge vinner VM. Kanskje må det et tap til for å sette fokus på det som må forbedres, sa Havang.

Som gammel håndballkjenner med en flott egen karriere, var han forlengst gått lei av at det tilsynelatende var så lett å vinne i internasjonal kvinnehåndball med et flatt, smart forsvar og strålende målvakter. Det er en diskuterbar analyse av nivået i denne idretten, men først og fremst en dristig innstilling for en som garantert vil sporten sin vel:

•• Norske håndballspillere som ikke vinner, mister fort sin plass som samlende, nasjonal juletradisjon.

I konkurransen om det rekordstore TV-publikummet er det ikke stilen det kommer an på. Bare bevis etter bevis på at dette er en sport der Norge dominerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FØR denne kvartfinalen trodde altså den innerste håndballkjernen at det internasjonale nivået var såpass labert at man kunne koste på seg å diskutere litt fag. Det var ikke landslaget alene NRK-kommentatoren kritiserte, men like mye klubbtrenere landet rundt som ikke våget å utvikle spillerne sine ved å gi dem ulike taktiske og tekniske utfordringer.

Havangs bekymring var at smittefaren fra det norske landslagets 6 - 0 systemet i forsvar over tid ville gitt primitive spillere og dessuten bli for kjedelig for sporten. Mot Serbia virket det ikke akkurat slik:

•• For da ble det tilsynelatende uovervinnelige Norge med alt sitt tradisjonelt innøvde forsvarsarbeid ganske så sårbare bare på et par minutter.

Akkurat det er håndballens vesen. Den ekstremt raske vekslingen mellom angrep og forsvar, gjør at selv velmente taktiske bekymringer på sportens vegne raskt blir vel teoretiske.

For selvsagt var dette norske laget til å slå.

TAPET hadde tilsynelatende lite å gjøre med et ensidig forsvarsspill. Den vante organiseringen hadde nok holdt i enda et mesterskap om angrepsspillet hadde vært i nærheten av vanlig nivå. Det skjedde bare tidlig i begge omgangene, og da helst med Linn Jørum Sulland på banen.

Der var hun dessverre ikke så lenge. Mot Serbia i siste EM var det hjemmelagets trener Sasa Boskovic som holdt Linn i trøya for å stoppe henne. Denne gangen var det Norges trener Thorir Hergeirsson. Sett i etterkant er han neppe fornøyd med den disposisjonen.

FOR da laget hans raknet fullstendig utover i andreomgangen, manglet han mest av alt bakspillere som kunne utfordre nok til å gi Heidi Løke plass på streken. Uten Sullands skudd var trusselen borte, innspillene til strek ble dramtisk færre og Norges beste angrepsvåpen var nøytralisert.

Egentlig var det smått sjokkerende å se hvor dypt de regjerende verdensmesterne kunne synke uten at noen klarte å stabilisere laget. I denne kampen misset hele landslagsmiljøet samtidig.

NETTOPP da gjelder det å huske at ni mesterskap på rad med EM, VM -og OL-medaljer også  har vært en kollektiv triumf. Det
var hele håndballsporten som gang etter gang fikk sendt av gårde et norsk landslag med ferdigheter, taktisk forståelse og arbeidsdisiplin til å dominere denne idretten.

At alt dette skjedde med et 6 - 0 forsvar og strålende målvakter, forandrer ikke prestasjonen. Det er resultatene i seg selv som teller. Forøvrig er det en myte at du lærer sport bedre ved å tape. Som i livet ellers er det de gode opplevelsene som helst gir ny framgang.

Da er det bare å komme tilbake på akkurat samme vis. For det er ingen grunn til å miste gleden over håndballen fordi vi muligens vinner på feil måte.

Alternativet er da mye tristere.