SAVNER DATTEREN: Alexander Stöckl har mange reisedøgn som norsk landslagssjef i hopp. Han innrømmer at savnet etter datteren merkes. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
SAVNER DATTEREN: Alexander Stöckl har mange reisedøgn som norsk landslagssjef i hopp. Han innrømmer at savnet etter datteren merkes. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Slik får pappa Stöckl tidsklemma til å gå opp: - Jeg kan være kjedelig og skuffende å få hjem

Alexander Stöckl lærer seg norske barnesanger på piano og gitar for å få et tettere forhold til datteren Isabel.

44-åringen er på reisefot store deler av året. Savnet av dem hjemme er stort.

- Det går egentlig dårlig å kombinere jobben som hopptrener med å være familiefar. Det går egentlig ikke opp. Det blir et kompromiss, men det er det vel for alle som er i arbeidslivet. Det er ikke hvor mye tid du har sammen som er avgjørende, men kvaliteten på den tiden du har, sier landslagssjefen.

- Når du står midt i sesongen og kommer hjem, ønsker du selvfølgelig å være delaktig i det som skjer hjemme og bidra, men du skjønner fort at du ikke har ubegrenset med energi. Det fører til utfordring, for det er en viss forventning om at du skal hjelpe til, innrømmer Stöckl.

Mye av ansvaret faller på samboer Ina Bergman.

- Jeg kan nok være både kjedelig og skuffende å få hjem. Jeg tar med meg Fannemels motgang hjem. Samtidig er mine beste øyeblikk som trener når en utøver lykkes. Jeg tar med meg slike opplevelser hjem, både på godt og vondt. Da er det veldig behagelig å ha en samboer som er villig til å lytte og prate om slike situasjoner. Hun er til en viss grad min personlige coach, ellers hadde ikke dette gått. Det hadde ikke fungert om man ikke deler den lidenskapen jeg har mot hopp. Hun er veldig tålmodig og tar et enormt ansvar, heldigvis for meg, sier en takknemlig landslagssjef.

Myk som smør

Siden 2011 har Stöckl hatt ansvaret for de norske hoppgutta. Mange store triumfer er blitt vunnet. Samtidig har paret blitt foreldre for første gang.

- Som trener har jeg ingen problemer med å si nei, men når Isabel (2) ber om en is, er jeg sjanseløs. Det er helt håpløst når hun ser på meg med sine uskyldige øyne. Du blir myk som smør. Du har ikke sjans til å si nei. Det er en utfordring, ler Stöckl.

Landslagssjefen tyr til musikalske grep for å få et tett forhold til datteren.

- Vi leker mye og spiller musikk. Hun elsker å synge norske barnelåter, så jeg har lært meg dem på piano og gitar, så jeg kan følge bedre med. Det synes hun er veldig morsomt. Det er så mye å hente som far og få oppleve verden på en oppegående, naiv og positiv måte som barn gjør. Det finnes ingen bekymringer, alt er spennende. Det glemmer man når man blir voksen. Vi er bare styrt av hva vi skal gjøre om fem minutter eller i morgen, mens barn har et helt annet forhold til tid og alt. De er mye mer her og nå. Det har ført til at jeg er blitt mer bevisst hjemme.

Savn

Stöckl innrømmer at nattesøvnen er det så som så med på hjemmebane.

- Det som har overrasket meg mest er hvor mye man tåler i mangel på søvn. Barna har perioder der de våkner mange ganger om natten. Du har plutselig føtter i ansiktet. Det går helt fint, du klarer å stå opp dagen etter, selv om du før du blir far tenker at det andre forteller, det vil du aldri klare. Det er uaktuelt, men det er sånn det blir.

Hjemme snakkes det tysk, mens Isabel prater norsk i barnehagen.

- Det vi savner mest med å bo langt hjemmefra er nærheten til besteforeldrene. Det er kanskje vår største utfordring. Vi har venner som vi kan be hente Isabel i barnehagen om vi må, men jeg merker det nok ikke like mye som Ina. For har Isabel kastet opp i barnehagen og jeg er på reise, faller alt på Ina. Kanskje blir hun også syk. Da har vi ingen i nærheten. Da stoler du først og fremst på familien din, men det tar tid å komme opp fra Østerrike. Akkurat det er tøft, innrømmer landslagssjefen.

Rotløs

Selv føler han seg nokså rotløs etter at han i ung alder flyttet fra St. Johann til Stams, og senere til Norge.

- Hva Isabel skal føle som hjemme er noe vi må vurdere. Jeg har signert til 2022 med Norge. Planen er å fullføre. Jeg har ingen planer om slutte, om det ikke skjer noe spesielt. Men det er et veiskille når Isabel kommer i skolealder. Da snakker vi om vi ønsker at hun skal bli østerriker eller nordmann. Jeg tror at det å ta vekk vennene du får i skolealderen ved å flytte, er tøft og vanskelig for barna.

- Jeg var litt i samme situasjon selv da jeg flyttet på skigymnaset i Stams. Jeg mistet en del av vennene mine fra oppveksten, men fikk nye i Stams og som jeg har mye kontakt med i dag. Men de kom fra hele Østerrike. Når familien min er borte om 20–30 år, er det ingenting i St. Johann som holder meg dit. Stams har heller ingen betydning. Jeg er uten faste røtter. Jeg ønsker at Isabel skal få føle mer tilhørighet til et sted. Det kan være utfordrende når jeg har jobb som trener, sier Stöckl.