- Sliten i kropp og sjel

Han legger ikke opp av hensyn til Rønnaug, bikkja Mira, rallykjøring, eller noe annet i hele verden. Thomas Alsgaard legger opp fordi han er ærlig nok til å innse at han ikke orker tre år med nytt blodslit for å bli best i verden.

Da Thomas kalte inn til pressekonferanse

i går ettermiddag, var han like iskald og kalkulerende som han tilsynelatende har vært i de mange spurtene og stafettene han har avgjort til sin fordel.

HOLMENKOLLEN (Dagbladet): - Jeg er sliten. Både i kropp og sjel.

Thomas hadde bestemt seg. Akkurat som da han hadde bestemt seg for å vinne tremila i VM.

- Jeg vet at når jeg tar en beslutning, så bruker jeg å være flink til å stå på det jeg har gjort, sier han.

Derfor er det definitivt slutt for mannen som toppidrettssjef Bjørge Stensbøl i går definerte som den komplette toppidrettsutøveren.

- Han er et helt menneske, forkynte Stensbøl i sin avskjedstale.

Og der har du egentlig hele forklaringen. Alsgaard vet hva det koster. Ikke bare fysisk, men også mentalt å bli best.

 AVSKJED MED VM:  Thomas Alsgaard er ferdig med sin siste treningstur i sitt siste VM i Val di Fiemme. Foto: Arnt E. Folvik
AVSKJED MED VM: Thomas Alsgaard er ferdig med sin siste treningstur i sitt siste VM i Val di Fiemme. Foto: Arnt E. Folvik Vis mer

- Jeg er ikke 20 år lenger. Den gangen kunne jeg bruke to dager på å være i toppform etter en sykdomsperiode. Nå bruker jeg lenger tid på å komme meg etter skader, og ryggen blir mer og mer uberegnelig, allergiproblemene blir verre og verre å hanskes med, smertene kommer oftere og oftere.

Beslutningen om å legge opp kom kanskje overraskende på mange etter vinterens strålende VM, men dette er ikke nye tanker i Thomas.

- Første gangen jeg hørte Thomas skulle legge opp, var etter femmila i VM i Thunder Bay i 1995. Da sa Thomas til meg at han hadde gått sitt siste skirenn, forteller hans nærmeste treningsrådgiver, Erik Røste, lattermildt til Dagbladet.

Hunde-nyhet

Etter OL i Salt Lake City i fjor begynte tankene å bli alvor. Så seint som i slutten av mars 2002, var Alsgaard fortsatt usikker på om han skulle satse et år til.

Denne sesongen var fram til VM et langt mareritt for Alsgaard, med sykkelvelten i juli i fjor, og den lange sykdomsperioden som satte ham utenfor i jula. VM-oppturen snudde på alt det negative. Men tankene om å gi seg ga seg aldri.

- Jeg har alltid vært bestemt på å gi meg mens jeg var på topp. Og da jeg lå i senga etter tremila i VM, så surret tankene allerede.

- Når bestemte du deg endelig?

- Det har vært en kontinuerlig prosess. Men den endelige beslutningen tok jeg da jeg kom hjem etter VM. Det har vært tungt, men samtidig føler jeg meg svært lettet, siden jeg fortsatt har en god følelse med å drive langrenn.

- Hvem fikk vite det først?

- He-he, den første som fikk nyheten, var Mira (Bikkja, red.anm.). Hun fikk beskjed om at nå var det slutt på treningsturene, he-he.

Farsfilosofi

Under VM i Val di Fiemme snakket Thomas Alsgaard med Dagbladet om de mange oppturene og nedturene i karrieren. Hele livet har han nektet å rangere høydepunktene i karrieren. Hvert skirenn, fra han var tre år gammel, og fram til stafetten i VM har sin egen historie for Alsgaard. Det er sånn han tenker, og det er sånn han lever, for øyeblikkene, for gleden av å gå på ski. Det er faren Per Alsgaard, som døde for seks år siden, som har gitt Thomas filosofien, skigleden, og talentet han har gledet så mange i Norge med.

- Pappa er den som har betydd aller, aller mest for meg som skiløper. Det er hans filosofi jeg trener etter. Han lærte meg alt jeg kan. At han ikke er her lenger, er absolutt et veldig savn. Veldig ofte når jeg har hatt gode opplevelser i skisporet, tenker jeg at det er synd at han ikke er her og kan dele det med meg. Jeg ønsker jeg kunne ha delt de fine øyeblikkene med pappa. Det dukker opp minner hele tida, sa Thomas til Dagbladet før VM i Lahti 2001.

Selv om gutten har trent opp til 38 timer i uka på det hardeste, åtte og en halv time på den mest ekstreme dagen, så er det friheten og idyllen som han trekker fram når han vil beskrive storheten i det å være skiløper.

Frihet

- Det jeg vil savne, er friheten til å kunne stå opp før åtte, se sola stå opp mens jeg spiser frokost på trappa, legge ut på en joggetur og føle skogen våkne til liv, og vite at de fleste rundt meg sitter og stamper i kø i bilen på vei inn til Oslo, på vei til en hard dag på kontoret. Den friheten vet jeg ikke om jeg kan fortsette å ha.

Men med engasjementer i en rekke firmaer, og elleve år på livets gullskole, så føler han selv at han har kvaliteter nok til å begynne et nytt og like bra liv.

- Jeg har ikke hastverk, sier Thomas.

- Samboeren din Rønnaug er vel glad for å få mer tid sammen med deg?

- Ja, det er jo ikke så sikkert, he-he.Thomas Alsgaard signerte autografer så blekket føyk i går. Og da han skulle gå fra pressekonferansen, dukket kelneren på Holmenkollen Park Hotell opp. Med penn i handa.

- Autograf ja, det skjønner jeg, dette er regninga for maten, flirte Alsgaard.

Å være skihelt har definitivt sin pris.

BIKKJA MIRA: - He-he, den første som fikk nyheten var Mira. Nå er det slutt på treningsturene, sier Thomas med glimt i øyet.
SAMBOER RØNNAUG: - Det er jo ikke så sikkert Rønnaug blir glad for å få mer tid sammen med meg, ler Thomas Alsgaard.