Sliten på en søndag

Odd-Bjørn Hjelmeset og Frode Estil holdt søndagen hellig. Det er typisk norsk.

DET ER ikke så mye vi holder hellig i norskestammen vår. Vi mangler felles grep om det sakrale. Lys, røkelse og inderlig religiøs kunst er ikke særtegn på norsk kultur. Heller ikke samlet respekt for det åndelige.

Sett utenfra blir de felles ritualene våre oftest knyttet til det å gå tur. Ikke spasertur; men sliteturen. En sånn en som barna blir dratt med på fordi vi håper at de en gang vil forstå hvilken glede det gir for tanke og sjel at kroppen underveis blir skikkelig sliten.

Da blir søndagen med den tradisjonelle turen en helligdag selv om forbindelsen med kirken svinger med følelsene.

Sånn var Odd-Bjørn Hjelmeset og Frode Estil typisk norske i dag.

DE ER idrettsutøverne vi identifiserer det norske med. De som står opp mot smerte.

Dess lenger pine, dess større helter. Grete Waitz og Oddvar Brå; er det mulig å føle mer nasjonal glede gjennom idrett enn dengang de vant?

De største norske navnene er de største sliterne. Thor Hushovd er en gigantisk spurter; et berg av lårmuskler og mot i verdens hardeste utholdenhetsidrett. Likevel vil han aldri bli hyllet av oss fra generasjon til generasjon.

Det kan godt gå fort, men mest skal det gå langt.

TIL TOPPS PÅ PALLEN: Odd-Bjørn Hjelmeset flankert av Frode Estil (sølv) og Jens Filbrich (bronse). Foto: ERLEND AAS / SCANPIX
TIL TOPPS PÅ PALLEN: Odd-Bjørn Hjelmeset flankert av Frode Estil (sølv) og Jens Filbrich (bronse). Foto: ERLEND AAS / SCANPIX Vis mer

I DAG er det helligdag for den norskeste menigheten. Først 5-mila fra Sapporo, og så rett til tv-bildene fra Vasaloppet. Lykkeligere blir ikke vi som er nasjonalt dopa på slit, om vi da ikke selv er i sporet.

Hvert steg, hver pust og hvert rykk teller. Den nye fellesstarten har rammet inn den norske slitertradisjonen. Nå er det mye tydeligere hvem som faller fra, og hvem som varer.

FRODE ESTIL er en av de som har skjønt det. Det er han som er den sterkeste forbindelsen mellom den gamle intervallstarten og seigpiningens nye kulisser.

Underveis har han hatt sine kritiske meninger om hva som ble borte da langrenn gikk fra skog og starttid til stadion og fellesstart, men mest har han tilpasset seg konkurranseformen slik at det beste ble med videre.

Det beste i pinesport er sannhets øyeblikk; akkurat da alle fysiske krefter egentlig er tømt og du plutselig konkurrerer bare mot din egen brennende lyst til å gi opp.

NOEN kilometer før mål var den brannen inne i Estil tilsynelatende helt ute av kontroll. Da hadde han dratt feltet i stykker gjennom sørpesnøen i mil etter mil, men nå var det han som var ødelagt. Tetgruppa glapp; Odd-Bjørn Hjelmeset var der framme alene mot to tyskere og en tsjekker. Frode Estil var borte i sitt siste store internasjonale løp.

I stedet ble Frodes kamp opp til teten igjen i den siste lange motbakken en sammenhengende høytidsstund. Det er blitt gått mye fortere på ski, men aldri så inderlig og så norsk.

Det er akkurat sånn vi vil ha det.

VINNEREN kunne knapt vært bedre heller.

Egentlig tror jeg Frode selv følte det samme.

Det er lett å bli glad i Odd-Bjørn Hjelmeset. Du trenger ikke ha noe fetisj-forhold til seigpiningens gleder for å trives i nærheten av det brede fjordafliret hans.

Odd-Bjørn har alltid gjort idretten lett og holdt seg til leken.

I DEN sammenhengen teller det lite at seieren hans førte Norge til topps i nasjonskampen i ski-VM. God idrett er ikke nasjonskamp. Det er lykken over kropper som gjør litt mer enn du kunne tro og den kloke tanken om hva leken kan gjøre for at vi ellers får det greit sammen.

Med sånne vinnere er det bare for oss å slite videre på en søndag.

SLET SEG TIL MEDALJENE: Odd-Bjørn Hjelmeset og Frode Estil gikk en realtivt tøff søndagstur i Sapporo.