ETTER BJØRGEN: Marit Bjørgen har dratt inn mange av gullene til de norske idrettsjentene. Skal nivået bli høyere, må hverenkelt idrett sikre like vilkår for begge kjønn. Det gjelder for eksempel antall løpere som blir støttet av Skiforbundet. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet
ETTER BJØRGEN: Marit Bjørgen har dratt inn mange av gullene til de norske idrettsjentene. Skal nivået bli høyere, må hverenkelt idrett sikre like vilkår for begge kjønn. Det gjelder for eksempel antall løpere som blir støttet av Skiforbundet. FOTO: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Hvorfor gjør norske gutter det bedre i toppidrett enn jentene?

Sliter etter at Bjørgen forsvant: - Dette er urettferdig mot jentene

Det er et ufravikelig krav til norsk idrett: Jenter må ha samme muligheter som gutter

NOE av det mest spennende i internasjonalt langrenn er hva som skjer med de norske jentene etter Marit Bjørgen. 38-åringen har på alle måter dominert sporten så lenge at det ved denne avskjeden ikke bare er snakk om et generasjonsskifte. Det er «før» og «etter».

I løpet av Marits glansperiode har norsk kvinneidrett levert resultater som har forbløffet omverdenen. Under sist OL var ett av de store spørsmålene i internasjonale medier hvordan et lite land som Norge kunne bli lekenes beste nasjon:

- Nå må resten av verden stålsette seg for å møte det Norge finner på til neste OL i 2022, skrev CNNs kommentator begeistret etter den norske seieren, mens statsminister Erna Solberg på vegne av oss alle forklarte amerikanerne hvor mye det landsdekkende nettet av klubbtilbud for unger betyr for den norske framgangen.

Marit Bjørgen snakket også ofte om denne store demokratiske bevegelsen der laget er det viktigste. Som aktiv hadde tidenes beste olympier små krav, men hun forlangte at Norge skulle ha en solidarisk, fellesskapsbasert toppidrett. Folkeidretten vår var jo avgjørende for OL-suksessen.

Sånt forplikter de som skal overta etter Bjørgen til å være like rause.

Det er faktisk en utfordring i en norsk idrett som fortsatt drasser med seg en grunnleggende urettferdighet mot halvparten av befolkningen.

FOR Dagbladets serie «Kvinnemysteriet» har vist den store ulikheten i antall medaljer mellom norske jenter og norske gutter. I snart 30 år; altså like lenge som Marit Bjørgen har konkurrert på ski, er jentene blitt utklasset. Og det i et samfunn vi liker å framstille som tilnærmet likestilt.

La oss være ærlige; verken bredde -eller eliteidretten er egentlig det. Om vi bare kikker bort til det toppidrettsmiljøet som Bjørgen akkurat har forlatt, er den en slående forskjell.

De siste åra har skifamilien gjennom felles satsing klart å sette opp fire regionslag i tillegg til landslagene. Det er godt tenkt. Landslagene har svært sterke treningsmiljøer både på senior, rekrutt -og juniornivå, mens regionslagene sikrer stor lokal oppmerksomhet om de nest beste.

Hele 86 løpere får kunnskap og midler fra fellesskapet på denne måten. Men disse godene fordeles mellom 50 gutter og 36 jenter.

Ulikheten er altså slående selv i det fellesskapet som er nærmest den gullstandarden Marit Bjørgen satt for sin toppidrett.

DET eneste argumentet for en slik kjønnsforskjell blir fort at antall eliteløpere speiler avstanden mellom antall jenter og gutter som satser på en langrennskarriere. Den forskjellen er stor. Muligens snakker vi om rundt 250 gutter og 70 jenter.

Men i i internasjonalt langrenn er jo ikke dette det sentrale regnestykket. Hvor godt Norge jobber, blir til slutt bare målt i antall medaljer.

Og der er forholdet 50/50; altså omtrent som ellers i livet.

SKAL norsk langrenn konkurrere maksimalt forberedt, må ressursene brukes likt. Nettopp det blir en utfordring framover om sponsorinntektene minker. Det er da skifamilien virkelig blir utfordret på solidaritet.

Samarbeidet rundt de regionale lagene er sårbart, men samtidig avgjørende for bredden i eliten. De få resultatene denne vinteren viser hvor godt det jobbes også på disse lagene. Det er her Norges framtid som den beste langrennsnasjonen fort kan bli avgjort. Valget om idrett eller utdanning kommer rett etter videregående, og jentene tenderer til å velge sikkerhet. Altså velge bort langrenn fordi støtten fra fellesskapet mangler

Da rimer det jo ikke at sikkerheten for denne gruppen nærmest seniorlandslagene, nå blir tilbudt 22 gutter og bare 15 jenter.

ET likt felles tilbud uansett kjønn må være en selvfølge i norsk skisport. Slik har det ikke vært.

Noe av det mest interessante i den avslørende Dagbladet-serien «Kvinnemysteriet» er historien til den svært lovende alpinisten Stina Hofgaard Nilsen om hvordan hun etter et overraskende svakt OL 2002 fikk lov til å forsvinne i det stille ut av kvinnelandslaget som 24-åring mens alpingutta i kjent stil tok vare på hverandre karrieren ut. Den gang var det knapt kontakt mellom de to lagene, og guttas suksess smittet aldri over på jentene:

- Jeg hadde ikke en samtale eller noen form for oppfølging da jeg valgte å slutte. Ingen reagerte. At det ikke var noe system som fanget meg opp da jeg gikk fra å prestere bra til dårlig, har jeg tenkt mye på at er rart, forteller Hofgaard som i sin sivile jobb nå mange år seinere nettopp er organisasjonsutvikler i et stort selskap.

I alpint på den tida var det ingen sterk nok sammenheng for jenter. De gode norske resultatene forsvant, mens guttas suksess fortsatte.

Seinere har vi sett hvor viktig det er med landslagsmiljøer for begge kjønn. Akkurat som det er en styrke med omtrent likt antall menn og kvinner i støtteapparatet. Det er der Tyskland med sitt dels statsfinansierte toppidrettssystem sikrer jentene mer rettferdighet gjennom langsiktige avtaler.

SANNSYNLIGVIS mangler det politisk vilje til å gjøre det samme i Norge. Her er det mye lettere for fellesskapet å betale for dagens system. Vi har tross alt en spesiell idrettsmodell som gir både en svært høy aktivitet blant befolkningen og bedre internasjonale resultater enn noen gang.

Men for at de resultatene skal fortsette, har både Skiforbundet og det meste av norsk idrett noe konkret de må rette på.

Jenter må bli like mye verdt som gutter også i idretten.